Hvem skal betale for pensumbøkene?

«There aint no such thing as a free lunch». Uttrykket er tillagt mange, men handler om at det er lite som egentlig er gratis. Det er verdt å tenke på når rektor Curt Rice og NSO-leder vil ha gratis pensumbøker. Bøkene blir ikke gratis. Det interessante er hvem som betaler.

Penger til innkjøp av pensumbøker er en del av grunnlaget for dagens studiefinansiering. De fleste studenter vil være enige om at dagens den er ganske snau. Politikerne sier at de ønsker å øke studiefinansieringa. En del av en slik økning, kan være å gi studentene gratis tilgang til pensum.

I dag betaler hver enkelt student et beløp til opphavsrettshavere gjennom at de betaler Kopinor-avgift. I tillegg betaler hver UH-institusjon et beløp til sine universitets- og høgskolebibliotek som dels kjøper papirutgaver av pensumbøker til utlån, men som i størst grad kjøper tilgang til kunnskapskilder som ebøker, artikler og så videre – som ofte er pensum. I tillegg skal studenten gå i bokhandelen å kjøpe papireksemplarer av andre pensumbøker. Dette er et system som er i endring, og som gjør at det er relevant å diskutere finansieringen av pensumlitteratur.

OsloMet har store ambisjoner for digitalisering. Det omfatter hele læringsprosessen, også pensumlitteratur. Mens studentene tidligere uttrykte at de foretrakk papirbøker, er det stadig flere som peker på at digitale bøker gir merverdier i læringa. I løpet av kort tid er de fleste papirkompendiene blitt erstatta med digitale kompendier. De som vil kan skrive dem ut. Men stadig flere foretrekker å lese digitalt på nettbrett eller mobil. Da kan de søke i teksten, de kan bestemme størrelse på skrift og så videre.

Hvis vi regner med at dagens papirbøker i økende grad blir erstatta av ebøker: Hvordan vil dette markedet arte seg?

Når det gjelder vitenskapelig publisering ser vi at nye forretningsmodeller er i ferd med å utvikle seg. Etter at bibliotekenes abonnementskostnader har økt eksplosivt i noen år, kom den politiske bevegelsen for åpen tilgang. Den snur gårsdagens forretningsmodell på hodet: I stedet for å betale for å lese (abonnement), betaler forfatteren for å publisere. Det er en forretningsmodell som bare kan fungere så lenge man har et system som gir kraftig økonomisk belønning fra staten for vitenskapelig publisering.

Hva vil skje med pensumlitteraturen? Er ikke bare studentleder Beldo sitt politisk krav om gratis lesetilgang for læringsmidler en logisk fortsettelse av kravet om gratis tilgang til forskning? Vi har verktøyet ved at staten i stor grad betaler studentenes tilgang til pensumlitteratur gjennom dagens studiefinansiering.

Bibliotekene samarbeider i dag om anbud og konsortieavtaler med innkjøp av tidsskrifter og databaser fra forlag. Man kunne overlatt til forskerne å kjøpe inn selv, men erfaringene har at det ville koste mange ganger mer enn de totale kostnadene til bibliotekene. Hvorfor skulle man ikke også gjøre det for studentenes pensumbøker?

Gjennom bibliotekene har UH-sektoren et effektivt system for å samle kunnskapskilder, og gjøre dem tilgjengelige. Bibliotekene har vist at de er langt billigere enn et system der hver enkelt har ansvaret for å kjøpe/skaffe bøker eller artikler.

Ved OsloMet og andre institusjoner er man nå i ferd med å innføre et digitalt pensumlistesystem. Det vil bli slik at du bare klikker på artikkelen som er pensum så får du den på skjermen, fordi biblioteket har kjøpt tilgang. Når du klikker på bokutdraget som var en del av det papirkompendiet før, så får du også det fordi biblioteket har digitalisert det. Problemet er når du klikker på pensumboka: Da kunne det vært slik at du kom rett inn i eboka, i stedet for at du selv skal finne en bokhandel for å kjøpe den.

Disse pensumbøkene kunne biblioteket ha kjøpt tilgang til på vegne av de studentene som har boka som pensum. Det ville være langt billigere enn å lage et system der hver enkelt må kjøpe boka. Det vil bety at biblioteket må få økte budsjettmidler, men samfunnsøkonomisk ville det være billigst. Det enkle er ofte det beste.

Med dagens ordning er det mange studenter som ikke kjøper pensumbøker. De låner fra andre, de leser gamle utgaver. Og mange klarer seg uten å lese. Med en ordning der studentene får gratis tilgang til pensum, må biblioteket kjøpe tilgang for alle studenter, også de som ikke ellers ville kjøpt pensumbøkene. At biblioteket handler inn sikrer altså at pengene går til bøker og ikke til øl. Det er sannsynligvis samfunnsmessig hensiktsmessig: Når samfunnet byr på en dyr studieplass, er utgiftene til pensumbøker marginale. Hvis det å lese pensumbøker betyr noe for læringen, er det lurt at alle har tilgang.

Et siste moment er utviklingen av digitale læremidler som brukes i tillegg til pensum, eller som del av pensum. Blant UH-institusjonene er OsloMet i spissen ved å utvikle online-kurs og digitale læremidler publisert gjennom Bokskapet. Vi har dokumentasjon på at bruken av slike læremidler i kombinasjon med fysisk tid sammen med lærer – blended learning – fører til bedre karakterer og redusert stryk. OsloMet er ikke bare en stor utgiver, men det er også fagfolk hos oss som lager innholdet. Dette deles gratis. Studentene får altså i økende grad i dag gratis tilgang til pensum.

Ut fra ønsket om lik rett til utdanning og at utdanninga da måtte være gratis, sørget den rød-grønne regjeringa for at elever på videregående skole fikk gratis lærebøker. Det førte dels til utvikling av digitale felles læremidler, men fortsatt mange pensumbøker som oftest administreres av skolebibliotekene. Det er arbeidskrevende, men det betyr en gjenbruk som er både miljøvennlig og ressursbesparende.

For oss i bibliotekene er det ofte et dilemma at studentene skal få gratis tilgang til bøker og digitale kunnskapskilder, men bare så sant det ikke er en pensumbok. Da skal man kjøpe den sjøl. Hvis man ikke gjør det så må man stå i kø for å låne få eksemplarer. Jeg regner med at en bok blir pensumbok fordi det er den beste boka for å forklare fagets innhold. Da er det vel nettopp den boka studenten burde hatt gratis tilgang til?​