God dokumentar om fengslede fedre og deres døtre

Fakta

Døtre

• Vises på Netflix
• Regi: Natalie Rae og Angela Patton

Filmen forteller om et unikt prosjekt som tilbys noen få innsatte i amerikanske fengsler. Det kalles «Daddy Daugther Dance». Her kan døtre til innsatte få en halv dag sammen med sin far, og danse med ham.

Amerikanske fengsler er ikke som norske. USA er det vestlige landet som har høyest andel av befolkningen bak lås og slå. Mer enn ti ganger så mange som her i landet, sett i forhold til befolkningstallet. Bortimot halvparten av dem er tilbake i fengselet i løpet av det første året etter at de slipper ut.

Fengslene arbeider dessuten lite med sosiale tiltak og tiltak for å motvirke tilbakefall. I filmen får vi vite at mange fengsler har sluttet å tilby at de innsatte kan få besøk. I stedet tilbyr de korte og sjeldne videosamtaler med de innsattes familier — en ordning som familiene må betale for.

I filmen følger vi en gruppe innsatte som forbereder seg til å treffe sine døtre, kanskje for første gang siden de begynte soningen. Forberedelsesprogrammet strekker seg over ti uker. Vi møter også fire av døtrene og deres mødre. De forbereder seg hver for seg på hjemmebane.

Regissørene Natalie Rae og Angela Patton har laget en film som makter å røre sitt publikum. Det gjør den først og fremst fordi den er modig. Det er i særdeleshet også de døtrene vi møter. De tør å åpne opp om sitt savn etter, sitt sinne overfor og sin kjærlighet til fedrene. Fedrene, på sin side, forteller om sitt savn. De framstår som tøffe menn som kanskje ikke er så vant til å snakke om følelser. Men her gjør de det. De viser også mot.

Vi skjønner at den innsatte gjennom fengselslivet ikke bare lukkes vekk fra et samfunn, men også fra sine familier. Familiene blir på sin side satt i situasjoner de ikke har kunnet påvirke. De jentene vi følger er mellom fem og femten. Jentene er uskyldig dratt inn i en svært vanskelig oppvekstsituasjon gjennom at de er døtre av sine fedre.

Og det gjør inntrykk når femåringen sier: «Jeg elsker min far, han kommer hjem om sju år».

I en lang scene i filmens siste halvdel er vi med på den «magiske» dagen der døtrene kommer i samlet flokk til fengselet, pyntet, og møter sine fedre, for anledningen i dress, og tilbringer noen timer sammen med dem i en hyggelig innredet gymsal i fengselet.

Det er også en annen grunn til at filmen er god. Regissørene har i store deler gitt den en svært kreativ og leken visuell stil. Særlig jentenes verden skildres på denne måten. De lever i utgangspunktet frie liv med muligheter. I motsetning til fedrene, som er innelåst. Både bilder, klipp, musikk og jentenes fortellinger om seg selv er skildret så levende at vi blir kjent med både deres lengsler og deres muligheter — på en rent ut vakker måte. Poesien i disse barnas liv utgjør en sterk kontrast til den tvangen deres relasjon til faren er underlagt.

Vi fatter en godhet for dem, samtidig som vi skjønner at også deres liv er bundet ved at deres fedre er fraværende. Innelåste.

Rae og Patton slipper som nevnt også til jentenes sinne overfor fedrene. Det er en viktig side av saken. Gjennom at de uttrykker sinnet, bidrar de også til fedrenes selvrefleksjon.

Filmen lar oss møte noen av jentene og fedrene ett og tre år etter dansedagen. Det er viktig for oss som ser filmen. Det setter hendelsene i perspektiv.

Det kan likevel innvendes at filmen har et problem. Den inviterer barn, til dels små barn til å eksponere sine mest personlige følelser i en sårbar situasjon overfor «hele verden». De gir riktignok uttrykk for at de er glade for å ha vært med på filmproduksjonen, men det er verdt å tenke over om filmens interesser og jentenes interesser har vært sammenfallende. I det minst burde vi kunne forvente en tekstplakat der filmskaperne sier noen ord om dette ved innledningen eller avslutningen av filmen.

Et annet sideblikk kan også nevnes. Alle de innsatte i Døtre er svarte menn. Hvorfor får vi ikke vite. Det kan være tilfeldig, eller kanskje ikke? Den svarte, mannlige delen av befolkningen er sterkt overrepresentert i fengslene i USA. Mange har ment at det amerikanske samfunnet har et grunnleggende sosialpolitisk problem her. Mot en slik bakgrunn kan det virke urimelig å peke på de innsattes følelsesliv uten å sette denne innfallsvinkelen i søkelyset. I noen av samtalene mellom fedrene og noen av de eldste døtrene kan det da også virke som om lav personlig moral er det som forstås som grunnlaget for deres kriminalitet. Et slikt tema kunne kanskje filmen adressert og diskutert tydeligere.

Disse innvendingene står ikke i veien for å konkludere med at filmen er god på sine premisser og at den føles viktig. Døtre forteller om amerikanske forhold, men det bør ikke være vanskelig å bruke den til å forstå hva fengselsopphold gjør med familier også her i Norge.