Glassblåsing

Glassblåserne designer og produserer det forskerne trenger

I Norge er det sju tekniske glassblåsere. To av dem holder til ved NTNU i Trondheim. Utstyr til koronatesting er bare noe av det de lager.

Glassblåser i arbeid. Sebastian Bete bruker briller med filter, som gir et annet lys enn det vi ser med det blotte øyet. Det gjør det lettere å se hva de holder på med.
Glassblåser i arbeid. Sebastian Bete bruker briller med filter, som gir et annet lys enn det vi ser med det blotte øyet. Det gjør det lettere å se hva de holder på med.
Publisert Oppdatert

— Før jeg kan begynne, må temperaturen opp til ca. 5-600 grader. Det er viktig å forvarme glasset slik at det ikke sprekker. Du kjenner kanskje til det? Når du for eksempel heller varmt syltetøy opp i et kaldt Norgesglass, da kan det sprekke.

Teknisk glassblåser Sebastian Bete skal snart vise oss hva noe av jobben hans går ut på. Vi er på NTNUs glassblåserverksted i Trondheim. Her jobber Bete sammen med daglig leder Astrid Salvesen, som også er teknisk glassblåser.

Det vi ser foran oss, er en glassbeholder som sakte roterer rundt og rundt. Innvendig ser vi tre små spiraler, som ble laget dagen før.

— Alt vi gjør, må roteres og holdes i bevegelse hele tida. Når glasset varmes opp, blir det en honningaktig konsistens. Uten en fin og jevn bevegelse siger glasset sammen og havner i en retning vi ikke ønsker, sier Bete.

Spiralene er så små at de må kunne roteres for hand. Glassbeholderen er imidlertid såpass stor at den må roteres ved hjelp av en maskin.

De to glassblåserne understreker at maskinen ikke gjør annet enn å rotere glasset for dem. Noen automatisering er det ikke snakk om.

Kolber og glassbeholdere er innkjøpt standardutstyr, som fikses på og blir til spesialutstyr etter ønsker fra ansatte og forskere.
Kolber og glassbeholdere er innkjøpt standardutstyr, som fikses på og blir til spesialutstyr etter ønsker fra ansatte og forskere.

Fra idé til ferdig produkt

Nå begynner det å bli varmt på verkstedet. Flammene omkranser glassbeholderen, som skal bli en kjøler. Spiralene innvendig skal festes til en kobling på utsida. Bete blåser i en slange og lager et hull i glasset. Et «prikkelarbeid». Det er om å gjøre å varme et lite punkt, få til en åpning inn til spiralen og blåse.

Når kjøleren er ferdig, kan kjølevann gå gjennom spiralene og deretter komme ut igjen. På denne måten man for eksempel kjøle ned damp fra et kjemisk anlegg, apparat eller en kolbe.

— Er det fort gjort å brenne seg?

— Av og til, men ikke ofte. Det var mer i læretida. Etter å ha gjort det et par år, får du en følelse for det, sier Sebastian Bete.

Salvesen og Bete jobber med to typer glass: Borosilikat og ren kvarts. Kvarts er mye i bruk og det har verkstedet spesielt god kompetanse på. Fordelen med ren kvarts er at forskere da kan kjøre forsøk i opptil tusen grader i apparaturen. Det kan man ikke gjøre med vanlig glass. Borosilikatglass brukes i standard kolber, begerglass og for eksempel i kanna til kaffetrakteren vi har hjemme. Denne glasstypen tåler litt ekstra varme sammenliknet med hva drikkeglass og vindusglass tåler.

I tillegg til å bearbeide ulike typer glass, jobber de også med keramiske materialer og edelmetaller.

De blir aldri lei av jobben som tekniske glassblåsere: Astrid Salvesen og Sebastian Bete
De blir aldri lei av jobben som tekniske glassblåsere: Astrid Salvesen og Sebastian Bete

I tilknytning til verkstedet ligger det et våtrom hvor de kaldbearbeider glass med diamantverktøy, borer, sliper, sager og freser.

— Det er nødvendig med vannkjøling på alt diamantverktøy vi har.

— Her har vi ovnene som avspenner glasset i etter at vi har bearbeidet det. Det blir spenninger i glasset ved oppvarming og blir det ikke avspent etterpå, kan det sprekke, forklarer Salvesen.

Ovnene varmes opp til 520-530 grader og holdes på denne temperaturen i en times tid. Så blir glasset gradvis avkjølt.

Uten filter ser det ut som helt vanlig glass, men med filteret blir det tydelig at glasset inneholder mye termisk spenning, noe som gjør at det lett kan sprekke. For å motvirke dette baker glassblåserne det de har laget i ovnen, og kjøler det sakte ned.
Uten filter ser det ut som helt vanlig glass, men med filteret blir det tydelig at glasset inneholder mye termisk spenning, noe som gjør at det lett kan sprekke. For å motvirke dette baker glassblåserne det de har laget i ovnen, og kjøler det sakte ned.

Bisto med utstyr til koronatestene

Glassblåserverkstedet holder til i Realfagbygget på Gløshaugen i Trondheim. Her holder instituttene til som trenger spesialdesignet utstyr til laboratoriene. Da stikker forskere og studenter innom verkstedet, ofte med bare en skisse eller idé til hva de trenger.

— At vi i dialog med kundene kan utvikle og designe det de skal ha, gjør jobben så interessant. De har ikke samme kompetanse på glass, da må vi bruke vår kompetanse og kreative evner til å finne ut hvordan dette egentlig skal bli. Det er artig, sier Astrid Salvesen.

Verkstedet betjener også resten av NTNU og eksterne kunder, der Sintef er den største.

Noen ganger blir bestillingene fra kundene noe helt utenom det vanlige. Det skjedde i forbindelse med NTNU og St. Olavs Hospitals koronatest. Da trengte forskerne utstyr raskt og henvendte seg til glassblåserverkstedet.

— De reaktorene de trengte, var det lang leveringstid på om de skulle bestille fra eksterne leverandører. Fra den ene dagen til den andre, kunne vi levere den første reaktoren, som ble brukt til å produsere magnetiske nanopartikler, sier Salvesen.

Om lag 20-25 reaktorer ble produsert på verkstedet.

— Det er ikke alltid vi ser samfunnsnytten av det vi gjør. Ofte er det langvarige prosjekter som vi leverer en liten del av. Men dette var veldig konkret og artig å være med på, sier hun.

Når glasset ikke er så stort, kan Astrid Salvesen selv rotere det mellom hendene mens hun arbeider. — Det som er så fascinerende med glass, er at det går så fort fra det er i fast form til det er mykt og så tilbake igjen, sier hun..
Når glasset ikke er så stort, kan Astrid Salvesen selv rotere det mellom hendene mens hun arbeider. — Det som er så fascinerende med glass, er at det går så fort fra det er i fast form til det er mykt og så tilbake igjen, sier hun..

Et lite miljø av glassblåsere

Det er ikke mange tekniske glassblåsere i Norge. Til sammen er de bare sju og de kjenner hverandre godt. De er alle knyttet til ulike forskningsmiljø i landet.

I høst deltok seks av dem på et symposium i Tyskland. Når de er så få i Norge, må de dra ut og finne likesinnede, forteller Salvesen. I Tyskland og USA er miljøene større. Det har stor verdi av å møte andre tekniske glassblåsere fra hele verden.

— Dette er et miljø hvor folk er veldig villige til å dele kunnskap. Det er mange som oss, som jobber på mindre verksteder og vi må finne nye metoder og lage nytt verktøy for å spesialdesigne glassapparatur. At folk deler kunnskap, er helt vesentlig for oss som er et så lite miljø, sier hun.

Glassblåserverkstedet er godt utstyrt med verktøy, glass og beskyttelsesutstyr.
Glassblåserverkstedet er godt utstyrt med verktøy, glass og beskyttelsesutstyr.

Ville bli kunstglassblåser

Selv drømte Astrid Salvesen om å bli kunstglassblåser. Som 17-åring skrev hun til Hadeland og spurte om de tok inn lærlinger. De svarte at det gjorde de ikke. Deretter ble det husflidsskole og hun drev med veving og keramikk, slik mange gjorde på 1970-tallet. Så kom hun over en annonse i Adresseavisen. Det var daværende NTH, nå NTNU, som søkte etter en teknisk glassblåser.

— Jeg visste ikke hva dette var, men måtte bare søke. Deretter kom jeg inn i lære.

Da var det gjort. Siden den gang har hun jobbet ved glassblåserverkstedet.

— Jeg tror jeg har en mer interessant og variert arbeidsdag her enn om jeg hadde havnet på Hadeland. Det er så mange varierte oppgaver og vi må bruke oss selv i dialogen med kunden, tolke hva de trenger og bidra til et godt resultat.

Sebastian Bete skulle egentlig bli gullsmed, men der var det et halvt års ventetid. Han kjedet seg. Da det dukket opp en mulighet for å være i to ukers praksis som glassblåser, slo han til. Dermed var han solgt, han fant fort ut at glassblåseri var noe for ham. Han har jobbet som teknisk glassblåser i Tyskland, Sveits og England. Etter noen år kom han til Norge, først til et verksted ved Lillestrøm, så til NTNU.

Astrid Salvesen forteller at de flyttet inn i Realfagbygget for snart 23 år siden. Før det holdt de til et annet sted på Gløshaugen. At de flyttet, gjorde at de kunne starte med blanke ark og planlegge et verksted slik de ønsket det.

— Dette er et veldig godt utstyrt verksted og vi fikk designet det slik at det ble praktisk.

Rør i alle mulige dimensjoner
Rør i alle mulige dimensjoner

— Alternativet er utlandet

Helt i strid med tidens melodi har det aldri vært snakk om å legge ned verkstedet og kjøpe inn eksterne tjenester, ifølge Salvesen

— Fordelen med å ha et verksted på huset er at kundene kan snakke direkte med oss og diskutere ulike løsninger. Så kommer vi fram til et godt design og lager det. De kan komme til oss med en gullapp og de kan snakke med oss på tre språk.

Skulle kundene bestilt slike oppdrag eksternt, måtte de sendt tegninger til en glassblåser et annet sted i verden, ifølge Salvesen. Det ville tatt tid og kundene hadde ikke hatt den samme dialogen om hva som kan gjøres.

— Skulle de trengende en liten modifikasjon, måtte de sende det tilbake til utlandet. Det tar tid og blir dyrere. Hos oss kan de komme og få utført en modifikasjon i løpet av kort tid, sier Sebastian Bete.

Flere norske universiteter benytter seg også av glassblåserverkstedets tjenester siden de, bortsett fra Universitetet i Oslo, ikke har egne verksteder.

Det er varmt å holde på, men Sebastian Bete sier verkstedet har veldig godt avtrekk. Det tar både noe av varmen og nitrøse gasser som utvikles når de jobber med kvarts.
Det er varmt å holde på, men Sebastian Bete sier verkstedet har veldig godt avtrekk. Det tar både noe av varmen og nitrøse gasser som utvikles når de jobber med kvarts.

Både Astrid Salvesen og Sebastian Bete er skjønt enige om at de har den beste jobben som finnes.

— Selv etter så mange år, så er det fortsatt veldig fascinerende med glass, sier Salvesen.

Bete sier han er veldig interessert i naturvitenskap og vurderte å studere fysikk. Samtidig liker han å skape ting. Han har jobbet på mange ulike glassblåserverksted, og mener NTNUs verksted med god margin er det beste som finnes. Det har alt.

— Å jobbe for forskningen, men manuelt, det var for meg en perfekt match. Å få bidra med koronaprosjektet eller glassfiberutvikling, altså toppforskning, det er så kult.

Powered by Labrador CMS