Journalister og akademikere bør gå i takt for vitenskapen

Akademisk frihet er hjørnesteinen i et hvert demokrati og fritt samfunn. Allerede Montesquieu slo fast at et fritt samfunn defineres av solide, selvstyrende institusjoner som regulerer seg selv i overensstemmelse med loven, og forfølger sine mål uten innblanding fra de styrende. Denne friheten er nå truet i flere land i møte med politiske ledere som aktivt undergraver fakta og vitenskapelige funn, ikke bare i USA, men også i Ungarn, Tyrkia og Russland.

Lørdag 22. april blir «March for Science» (www.marchforsciencenorway.com) arrangert i over 400 byer rundt om i verden med hovedmarsj i Washington D.C, men også i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Forskere mobiliserer etter at kvalitetssikret kunnskap er blitt erstattet av «alternative fakta» fra den amerikanske administrasjonen. Forskere mobiliserer etter at vitenskapens betingelser i USA er blitt forverret gjennom tilløp til sensur. Forskere mobiliserer etter historisk store kutt i budsjettene til forskning.

Finnes det noen yrkesgrupper som er mer ukomfortable med å demonstrere enn forskere i amerikanske laboratorier? Det må være journalister i norske redaksjoner. Den 22. april bør begge yrkesgrupper marsjere for vitenskapen.

Det finnes noen viktige historiske årsaker til at norske redaksjoner ikke tar til gatene. Siden partipressen avgikk med døden har det vært viktig for norske journalister å understreke sin uavhengighet. Journalistikk er noe annet enn vitenskap, og den 4. statsmakt må også kunne være kritisk til vitenskapen. Men den nye politiske situasjonen i verden minner oss på at ytringsfrihet og akademisk frihet går hånd i hånd. Derfor bør journalister og forskere stå samlet denne symbolske dagen.

Det mangler ikke på institusjonell støtte. Curt Rice, rektoren ved vår egen arbeidsplass Høgskolen i Oslo og Akershus, var tidlig ute og sa at han vil delta. Fagforeningene til de fleste forskerne i Norge har sluttet seg til. «Science, not Silence» er likevel ikke bare et budskap for akademia, men for alle som er opptatt av et kunnskapsbasert samfunn til forsvar for uavhengig forskning og uredd forskningsformidling. I et år der offentligheten har vært dominert av alternative fakta og falske nyheter er vi blitt minnet på at vitenskapelige og journalistiske kjerneverdier er viktigere enn noensinne for en velfungerende, demokratisk offentlighet.

Vi deler ikke Anki Gerhardsens syn i Aftenposten om at falske nyheter ikke er en alvorlig samfunnsutfordring.

Ifølge en ny undersøkelse fra Medietilsynet svarer 45 prosent av de spurte at de ser ukentlig eller oftere nyheter de tror er funnet på, eller er bevisst usanne. Falske nyheter forvrenger virkeligheten med løgner og usannheter og får spesielt stor kraft ettersom vårt digitale økosystem har utviklet seg til et nesten perfekt miljø for falske nyheter, slik New York Times-sjef, Mark Thompson, formulerte det nylig. Selv om feilaktige eller helt usanne historier raskt blir avslørt som nettopp det, er ofte skaden allerede gjort når en slik nyhet er spredd for alle vinder. Den lever sitt eget liv og plukkes ofte opp i såkalte ekkokamre der man først og fremst er interessert i gode argumenter for eget ståsted, og ikke er særlig villige til verken å la seg utfordre eller til å sjekke sannhetsgehalten i den gode historien.

Som ansatte ved Norges største og eldste utdanningsinstitusjon av journalister tar vi innover oss utfordringen i den økende mistillit til pressen.

Gerhardsens poeng om viktigheten av at mange og forskjellige stemmer kommer til orde. Det er helt sentralt. Journalistene som observerer og tolker bør ikke utgjøre en ensartet gruppe, men representere samfunnet på langs og på tvers. Likeså er et bredt kildemangfold helt nødvendig for å få brede perspektiver inn i den offentlige samtalen, og for at folk uansett bakgrunn og geografisk tilhørighet opplever mediene som relevante. Vi arbeider for å utvikle journalister som tenker alternative kilder og lar et mangfold av stemmer komme til orde.

Journalistikkens ideale fordring er presist formulert og inngravert på veggen i pressemuseet Newseum, i Washington D.C. Martin Eide avslutter sin bok om hva journalistikk er med det samme sitatet:

«Den frie presse er demokratiets hjørnestein. Folk har et behov for å vite. Journalisten har en rett til å fortelle. Å finne fakta kan være vanskelig. Å rapportere historien kan være farlig. Frihet inkluderer retten til å si det uhørte. Ansvarlighet inkluderer plikten til å være rettferdig. Nyheter er historie i sin vorden. Journalistikk er dens første skisse. En fri presse, på sitt beste, avdekker sannheten.»

Akademia og journalistikken står i gjensidig avhengighet til hverandre. Journalistikk blir ofte kalt historiens kladdebok, mens akademia er avhengig av god formidling for å nå ut med kvalitetssikret kunnskap. Vi oppfordrer alle som setter verdien av kunnskap og faktabasert informasjon høyt til å delta i «March for Science» kommende lørdag.

(Innlegget er først publisert på mediedebatt.no)