Nytenkning kan gi oss 1,5 G i studiestøtte

Dårlig økonomi er kanskje studentenes aller største utfordring i hverdagen. Vi vet at dårlig studentøkonomi har mange negative følger. Når studiestøtten ikke strekker til, må mange ty til deltidsjobber eller få støtte hjemmefra. For mye deltidsjobbing fører til at studenter bruker mindre tid på studier, foreningsaktivitet, trening og verdifull tid med familie og venner.

Når livet kun består av sjonglering mellom krevende studier og deltidsjobb er det lett å forstå at studentene har høy forekomst av psykiske plager. Sosiale aktiviteter og fysisk aktivitet forebygger psykisk uhelse, og studenter som blir frarøvet dette havner i en svært utsatt posisjon.

Dersom man velger å ikke jobbe, må man ty til andre inntektskilder. For en del studenter betyr dette å få økonomisk støtte hjemmefra. Det er naturligvis helt greit, og veldig forståelig, at foreldre ønsker å støtte barna sine økonomisk i studietiden. Likevel er det et faresignal når foreldre må støtte sine barn økonomisk langt ut i 20-årene.

Det er nemlig langt fra alle foreldre som har råd til å sende penger hver måned, og vi står derfor i fare for å skape et klasseskille i høyere utdanning. Studenter med en lav sosioøkonomisk bakgrunn vil i langt mindre grad kunne få støtte hjemmefra, og blir derfor tvunget til å jobbe mer i deltidsjobben, eller i verste fall ta opp dyre forbrukslån.

Norsk studentorganisasjon (NSO), samt de aller fleste studentparlamenter og velferdsting over hele landet har i mange år kjempet for høyere studiestøtte. Flesteparten har landet på at 1,5 G er målet man skal strekke seg etter, og det har ikke skortet på innsatsen.

NSO har spilt inn 1,5 G til statsbudsjettet i en årrekke. Likevel har ikke studiestøtten økt nevneverdig, og tallene fra SHoT-undersøkelsen peker stadig i feil retning. For oss studenter virker dette kanskje som om politikerne ikke hører oss, at de ikke bryr seg om den kommende generasjon.

Dette kan godt stemme, men jeg tror vi alle innerst inne vet at dette handler om noe så enkelt som at statsbudsjettene skal gå opp. Det er ikke slik at politikerne ikke vet hva NSO er, eller hva NSO krever. Det handler mer om at det finnes tusenvis av andre organisasjoner som sier akkurat det samme: «vi trenger mer penger». Dessverre fungerer ikke et bærekraftig statsbudsjett etter mantraet «alle skal få».

Det er vel og bra å jobbe for både 1,5 G og enda høyere stipendandel. Det er studentorganisasjoners plikt å kreve mer til studentene. Likevel mener jeg at studentorganisasjoner må være enda mer pragmatiske i sine krav. Dette gjelder særlig NSO, som har størst påvirkningskraft på den nasjonale politikken, som studiestøtten er en del av.

Det er hovedsakelig stipendet som koster penger fra statsbudsjettet. Når stipendandelen er knyttet fast til 40 prosent av total støtte, vil vi alltid havne i direkte konkurranse med alle andre organisasjoner når vi ber om økt studiestøtte.

Dersom målet er høyere studiestøtte for dagens studenter, og det raskest mulig, så må vi faktisk prioritere det høyest. Det betyr at vi må prioritere dagens støtte høyere enn lavest mulig gjeld etter endt utdanning. En naturlig følge av dette er å frikoble lån og stipend fra Lånekassen.

Dette kan bli litt teknisk, men jeg vil gjerne skissere dette alternativet for dere: om vi i første omgang fortsetter med dagens stipend, som ligger på rundt 46 000 kroner. Deretter åpner vi for at studenter kan ta opp et høyere lån hos Lånekassen, helt opp til 145 000, som tilsvarer 1,5 G.

Lånet fra Lånekassen er som vi vet det aller mest gunstige lånet, og vil derfor alltid være å foretrekke fremfor andre typer lån. Studentene skal selv kunne velge om de vil ta opp fullt studielån, som nå tilsvarer 1,5 G, eller om de vil fortsette som i dag. Eventuelt kan man gradere ytterligere, slik at man for eksempel kan velge mellom 1,2 G (som i dag), 1,3 G, 1,4 G eller 1,5 G.

Dette vil være langt raskere å få gjennomført politisk, fordi lån koster mindre for staten enn stipend. Når dette er gjennomført kan studentene velge mellom å fortsette som i dag, med 46 000 kr i stipend og utbetalt 1,2 G, eller de kan velge det samme stipendet, men 1,5 G utbetalt.

Om vi får gjennom en slik løsning vil færre studenter trenge å jobbe mye, og færre vil behøve økonomisk støtte hjemmefra. Slik vil høyere utdanning bli tilgjengelig for flere enn i dag. Når 1,5 G utbetalt er sikret, kan studentorganisasjoner som NSO jobbe målrettet for å øke stipendet, separat fra totalt utbetalt beløp.

Her vil man fortsatt konkurrere med alle andre som vil ha penger, men forskjellen er at studentene har det langt bedre økonomisk mens NSO gjør sitt viktige arbeid med å vinne i statsbudsjettet.