Konfliktene ved fysioterapi er påført utenfra

Problemene i dette fagmiljøet er heller ikke nye. Men de kan forstås. Det er en forutsetning for å finne fram til gode løsninger. Og da må vi gå bak problemene slik de i dag framstår.

I dette innlegget skal jeg dokumentere og begrunne påstanden i overskrifta og argumentere for at konfliktene er begripelige. Dette betyr at jeg mener jeg har forutsetninger i form av kunnskap og innsikt som er viktig i denne sammenhengen. Og da er det rimelig at jeg først gjør rede for mine forutsetninger.

1. Som ny student ved Universitetet i Oslo havnet jeg midt i den norske positivismedebatten. Et av de tydeligste resultatene av denne faglige striden var etableringen av et alternativt samfunnsorientert pedagogikkstudium. Jeg var en av de fem hovedfagsstudentene som utredet og skrev Innstilling om Det Sosialpedagogiske Studiealternativ ved Pedagogisk Forskningsinstitutt (Novus 1974). Dette alternative studiet ble vedtatt av Det samfunnsfaglige fakultetet den 13. desember 1973. Fra januar 1974 var det to grunnleggende ulike studier ved PFI.

Det var mitt engasjement i fag- og vitenskapsdebatten som gjorde at Mette Sveram, den første fysioterapiutdannede rektoren ved den tidligere legestyrte fysioterapiutdanninga, i 1975 ba meg om å lede et kort kurs i pedagogikk for fysioterapilærerne og studentenes praksislærere. Til dette ble også Mensendieckutdanningen invitert. Fra denne utdanningen deltok rektor Beate Aubert og undervvisningslederen, Gretha Halvorsen. Det korte kurset utløste et stort faglig engasjement og ble utviklet til en halvtårig prosjektorganisert videreutdanning.

Dette var første gangen De to søstrene fysioterapi deltok i grunnleggende faglige drøftinger og langvarig og omfattende samarbeid.

Den prosjektorganiserte videreutdanninga ble raskt åpnet også for andre profesjoner og departementet godkjente utdanninga som tilsvarende Pedagogisk seminar, som kvalifiserte for fast ansettelse i høgskolen. I samarbeid med fagmiljøet utviklet vi flere videreutdanningsopplegg, bl.a. Viffe, Videreutdanningen i forebygende fysioterapi og ergonomi. Denne ble siden «kopiert» av AFI (seinere STAMI, Statens arbeidsmiljøinstitutt) ved opprettelsen av Grunnkurset for bedriftshelsepersonell.

Allerede i 1975 ble jeg hentet inn som timelærer ved Mensendieckutdanninga. Da Bislet høgskolesenter ble etalblert i 1992 flyttet jeg inn på Bislet sammen med Mensendieckutdanninga. I 1994 ble BHS avløst av HiO (HiOA etter sammenslåinga av høgskolene i Oslo og Akershus).

Erfaringene fra det tette og mer enn 30-års lange samarbeidet med begge søstrene fysioterapi, både med utdannerne og med praktikerne, har gitt meg omfattende kunnskaper og god innsikt. Både i likheter og forskjeller mellom de to tradisjonenes tenkemåter og praksis. Ikke minst viktig er den erfaringen at det er mulig, det har til og med vært lett; å transformere ulike syn og gamle motsetninger til konstruktive læringsoppgaver og nært samarbeid.

Men jeg har også en annen erfaring som jeg deler med mange; at etableringen av Høgskolen i Oslo i 1994 førte til et brudd i utviklingen av den samarbeidsånd og den praksis jeg her kort har beskrevet.

Dette skal jeg nå gjøre rede for.

2. Ved HiO ble det, uten debatt, opprettet to nye administrativt-faglige nivåer «over» utdanningene.

Følgene av denne endringa blir tydelig når vi stiller spørsmålet:

• Hvor fikk, eller hvor tok disse nye nivåene (de fleste av) sine arbeidsoppgaver fra?

Svaret (at oppgavene ble tatt fra utdanningene) er lett å fatte. Men følgene av denne vertikaliseringen, og følgene av å fjerne faglige, fagadministrative og fagpolitiske oppgaver fra utdanningene har det ikke vært lett å få forståelse for. Uforståelig er også avskaffelsen av utdanningenes lærerråd, høgskolens mest utdanningskompetente forum.

Denne manglende forståelse av virksomhetens art kan langt på veg forklares ved å rette søkelyset på Den store elefanten i rommet, dvs. den profesjonsutdannings- og profesjonsdanningsfremmede tenkemåten, den byråkratiske rasjonaliseringslogikken som ble med fra departementet - som Nissen på lasset - da HiO fikk sin første direktør. Det er følgene av denne overnfra-og- ned-tenkemåten, den paternalistiske styringen, som nå kommer til uttrykk som tillitskrise og konflikter blant høgskolens primærpersonale.

Denne tenkemåten har jeg belyst og dokumentert i debattinnlegg og med tallrike eksempler i boka «Men slikt forekommer da ikke i Norge!» (2017). I dette innlegget skal jeg avgrense dokumentasjonen til to eksempler fra boka:

Det første eksemplet står på side 82/83 i boka:

... «Administrasjonen hadde forsøkt å nedlegge Mensendieckutdanningen uten saksbehandling og vedtak i høgskolens organer.

Situasjonen var følgende: Da vi etter sommerferien i 2000 kom tilbake til Mensendieckutdanningen, var en snekker i gang med å bygge om utdanningens resepsjon til kontorer. På gulvet stod pappesker og svarte søppelsekker med utdanningens ryddige arkiv. Mensendieckutdanningen skulle opphøre som selvstendig utdanning! Snekkeren hadde fått beskjed om at ... ominnredningen skulle skje f… så fort.

Ingen ved utdanningen var orientert om dette. Som verneombud ba jeg, sammen med tillitsvalgte, om at denne lovstridige framgangsmåten omgående måtte stanses. Administrasjonens svar på stansingen av dette kuppforsøket var nok en lovstridig aksjon: et angrep på verneombudsinstitusjonen. ( Note: Forsøket på å fjerne Mensendieckutdanningen ble ikke oppgitt. På to dagers varsel ble det innkalt til nytt avdelingsmøte der høgskolens rektor med patos loset vedtaket i havn. Utdanningen ble underlagt lederen av Fysioterapiutdanningen. Fraværet av logos og etos, brutalisering av fagmiljøet og redusert utdanningskvalitet gjorde at solide lærere sluttet. Jeg fikk også beskjed om at det ikke lenger var undervisningsoppgaver for meg ved utdanningen.)»

I uoversiktlige og turbulente sammenhenger er det viktig «å feste ansvar». Det bidrar til tydeliggjøring og motvirker mistenkeliggjøring. Derfor: Den hovedansvarlige bak dette raidet mot Mensendieckutdanningen, dvs. mot fagligheten og mot en ryddig saksbehandling, var høgskoledirektør Frøysnes. At han hadde sine hjelpere, bl.a. den daværende studielederen ved fysioterapiutdanningen, endrer ikke på dette.

Det neste eksemplet er hentet fra side 162:

«Det kuppartede nedleggingsforsøket av Mensendieckutdanningen, som jeg har omtalt lenger framme, ble også foretatt uten gyldig faglig begrunnelse.

Men like etter flombelyst av historiens ironi: Den store studentundersøkelsen (SPS) viste at det ledelsen klart fortalte oss gjennom sine handlinger, ble kraftig motsagt av høgskolens egen forskning, som den også var blitt av min longitudinelle undersøkelse (Begge undersøkelsene er referert i boka Utdannings- og undervisningskunsten - Oplandske bokforlag 2007 - s. 86 og s. 91).

. Mensendieckstudentene var ifølge SPS-forskningen «ekstremt tilfredse» med sin utdanning på de fem områdene som SPS hadde undersøkt:

- Gode lærere - Planlegging av undervisningen - Sammenheng mellom studium og yrke - Motivasjon/sjølstudium og – Studentmiljø.

Utdanningen ble da også av SPS rangert som den klart beste av HiOs utdanninger. ... De klare forskningsresultatene ble imidlertid uryddig bortforklart i rapporten fra SPS og totalt neglisjert av det rådende administrative styringsregimet ved HiO. For meg illustrerer dette en mangel på kunnskaper og på profesjonsfaglig og fagkulturell innsikt. Og kanskje det merkeligste av alt i en vitenskapelig institusjon: en mangel på faglig nysgjerrighet og en manglende vilje til å lære av andres gode erfaringer.»

Hva er så koplingen mellom disse to eksemplene og dagens situasjon?

Det skal ikke så mye innlevelse til for å forstå at forsøket på å demontere den ene utdanningen, å redusere høgskolens «beste utdanning» til en faggruppe underlagt den andre, skapte uballanse og motsetninger mellom de to søstrene fysioterapi. Det som ikke er like synlig er at uryddig maktbruk kan få paradoksale konsekvenser. I et slikt lys er det forståelig at også fysioterapiutdanningen nå lider under den «hjelpen» den fikk til å ta styringen over Mensendieckutdanningen.

Et par ord til avslutning: Det avgrensede siktemålet med dette innlegget er å bidra til å forstå og helst også kunne bidra til å finne en vei ut av det som omtales for «tillitskrise og arbeidsmiljøkonflikt ved fysioterapiutdanningene».

Det jeg her har gjort rede for tilsier at søkelyset først må flyttes fra fysioterapeutene og fysioterapiutdanningene og rettes mot elefanten i høgskolerommet: mot ledelsens ukvalifiserte profesjonsutdanningsrasjonalitet. Ledelsen, som må dele ansvaret for den konfliktskapende styringstenkemåten med myndighetene, har forholdt seg taus til min dokumentasjon. Det er som kjent en velbrukt hersketeknikk, - eller uttrykk for faglig hjelpeløshet.

Min erfaring tilsier at det er mulig å transformere konflikter til konstruktiv faglig virksomhet. Mange har fortalt om tilsvarende. Det er altså ikke fysioterapeutene det er noe galt med. De er ålreite zoon politikon – når rammebetingelsene appellerer til faglig og samfunnsfaglig innsats. Det er strukturene og den vertikale styringsideologien som ledelsens handlinger og tiltak suger sin næring fra som nå trenger skarp belysning. Det mener jeg dette innlegget gjør rede for. For øvrig viser jeg til boka «Men slikt forekommer da ikke i Norge!». Den inneholder lett tilgjengelige dokumentasjon også for at de aktuelle «fysioterapikonfliktene» er påført utdanningene. (Boka blir gratis tilsendt, og med rabatt fra www.bokstabburet.no).

Sigurd Haga

​