Noe blir løst og andre problemer oppstår

Forskningsleder ved NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning), Nicoline Frølich, ledet seminaret som ble avholdt onsdag ettermiddag.

Selv har hun bidratt i boken Managing Universities. Policy and Organizational Change from a Western European Comparative Perspective som er redigert av Ivar Bleiklie, Jørgen Enders og Benedetto Lepori. Boken er en europeisk studie av ulike struktur- og reformprosesser innen høyre utdanning i åtte ulike europeiske land; Norge, Portugal, Frankrike, Tyskland, Sveits, Nederland, Italia og England.

Ivar Bleiklie, professor ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen var også invitert til å innlede før de andre inviterte gjestene deltok i en paneldebatt. Sammen med Bleiklie stod Bjørn Haugstad, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Kathrine Skretting, rektor ved Høgskolen i Innlandet, Marianne Andenæs, leder av Norsk studentorganisasjon, Sveinung Eikeland, viserektor ved Universitetet i Tromsø og Curt Rice, rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Stor variasjon i Europa

Bleiklie startet med å fortelle om ulikheter i de europeiske landene på hvor mange reformer som er gjennomført og hvordan høyere utdanning blir formet. Han var opptatt av at maktforholdene innen akademia har endret seg og at universitetene i langt større grad har gått i en forretningsbasert retning.

Samtidig trakk han fram at de faglige har stor makt, og at det har utviklet seg en faglig akademisk elite som har stor makt i sektoren, og at man ser det samme fenomenet i hele Europa.

Boka han har redigert sammen med Jørgen Enders og Benedetto Lepori blir lansert i juli.

— Diffust problem

Bleiklie fortalte også at han hadde vært medlem av en reformkommisjon i Danmark, og han trakk fram et eksempel om ergoterapiutdanningen i Midt-Jylland.

— Da vi starter arbeidet hadde de sju ulike slike utdanninger i ergoterapi på små steder i Midt-Jylland, og disse vedtok man å slå sammen. Da vi kom tilbake noen tid etterpå hadde man fått et stort fint nytt administrasjonsbygg i Århus, men de sju ulike utdanningene eksisterte fremdeles på de samme stedene. Man hadde altså bygd en overordna paraply, men beholdt de små stedene, så hva hadde man da egentlig oppnådd med fusjonen, spurte Bleiklie.

Han trakk fram at noen ganger er det riktig med store grep ovenfra, noen ganger er det riktigere medisin med små skritt nedenfra når man skal utvikle og bringe organisasjoner framover.

— De store fusjoner vi har sett i Norge ser for meg ut til å være en mer generell løsning på et noe diffust problem. Kanskje har man noen små fagmiljøer som ikke er bærekraftige, kanskje har man små utdanningssteder som sliter med rekrutteringen. Men løsningene baserer seg på at man tror fusjoner vil løse noe og at stort for tiden er sett på som best, sa Bleiklie, blant annet.

Studentene er opptatt av kvalitet

Leder for Norsk studentunion (NSO), Marianne Andenæs, påpekte at kvalitet har stått høyt på dagsorden innen norsk høyere utdanning over lang tid, og det gjennom flere stortingsmeldinger.

— Det overordna ønsket med strukturmeldingen er jo ønsket om økt kvalitet. Jeg er imidlertid spent på hvilke faglige grep institusjonene tør å ta nå som de er slått sammen organisatorisk, sa Andenæs.

De nye institusjonene kan gi helt nye faglige muligheter, trakk hun fram.

— Jeg mener vi må berømme de lederne som etter fusjonen tør å kaste alle ballene opp i lufta og som tør å se grundig på sin egen studieportefølje. Det kan bli mye furore, men det må til for at man skal få den kvalitetsheving man ønsker, sa Andenæs.

Fersk rektor i Innlandet

Kathrine Skretting, rektor for Høgskolen i Innlandet, poengterte at hennes nye høgskole er knapt et halvt år gammel og at hun selv kun har sittet en knapp måned som rektor.

Skretting begynte med å forklare hvorfor de hadde gått inn for fusjon og blitt enige denne gangen.

— Vi tror det er sant at det gir bedre kvalitet å ha robuste fagmiljøer og at det igjen handler om at større fagmiljøer gir oss mer å spille på. Større miljøer øker eksempelvis sjansen for at bachelorstudenter og masterstudenter finner en veileder som passer til deres prosjekt, sa Skretting.

Samtidig trakk hun fram at Høgskolen Innlandet er en utdanningsmaskin. De leverer godt på gjennomføring, de produserer mer enn gjennomsnittlig på studiepoeng og de ligger høyt på produksjon av studiepoeng per faglige ansatte.

— Solskinnshistorien er professorer som jeg møter i gangene og smilende forteller om spennende møter med nye kolleger og at de allerede opplever store positive forskjeller med fusjonene, sa Skretting, men la til:

— Vi har også fagmiljøer som opplever det annerledes, dette må vi også ha med oss i det videre arbeidet for å lykkes, la hun til.

Les også: Jakter på suksess i vest

Åtte år med fusjoner lengst nord

Sveinung Eikeland, er viserektor ved UiT Norges arktiske universitet

Han sa at de ved UiT mener å se at alle har tjent på de fusjonene man nå har vært igjennom i åtte år.

— Det er flere studenter som søker seg til utdanningene i Finnmark som har lengst fartstid som innfusjonerte læresteder, studentene er mer fornøyde, fortalte han.

Eikeland mener at Tromsøs erfaringer ikke etterlater noen tvil om at fusjonene har gitt bedre kvalitet, både for studenter og ansatte.

Les også: Eikelands kronikk Regional forvitring eller – fornying?

Har fusjonert med institutter

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) er et resultat av sammenslåing av over 30 ulike høgskoler. Senest var fusjonen mellom Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus i 2011. De seneste årene har fusjonsprosessen fortsatt ved høgkolen. De fire forskningsinsituttene NIBR, NOVA, AFI og SIFO har dannet en egen enhet på HiOA og fått navnet Senter for veldferds- og arbeidslivsforskning.

— Det største problemet vi ser er at man later som man fremdeles har dette binære systemet med to ulike typer institusjoner, høgskoler og universiteter, men slik er det ikke lenger, sa Rice og fortsatte:

— Det er et klart konkurransefortrinn å kunne kalle seg universitet. Fusjonsprosessene har gjort at det som tidligere var små høgskoler kan kalle seg universitet, mens de største høgskolene ikke skal få kalle seg universitet. Dette må løses, understrekte Rice.

I tillegg trakk han fram at likestillings- og mangfoldsaspektet i liten grad er tatt hensyn til i fusjonsprosessene.

— Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) som jeg leder har tatt oss bryet med å utvikle en veileder jeg håper de nyfusjonerte tar seg tid til å lese, sa Rice.

— Fra amatørskap til profesjonell ledelse

Statssekretær Bjørn Haugstad startet med å slå fast at det gjennom fusjonsprosessen er skapt et enormt mulighetsrom.

— Vi tror ikke at stort alltid er bedre, men noen ganger er smått for smått. Og det siste har vi fått dokumentert gjennom bøttevis av evalueringer. Riktigere struktur kan gi bedre kvalitet, men det er også fullt mulig å mislykkes, fortsatte Haugstad.

Han påpekte at man må få faglige ressurser til å samarbeide og utnytte hverandres styrke, og at utdanningsopplegg på sammenslåtte institutter må planlegges nettopp med tanke på nye styrker.

— Det er klart at det er mer krevende å lede flercampusinstitusjoner enn encampusinstitusjoner. Det ble gjort et forsøk her fra Bleiklie på å beskrive en utvikling fra en klassisk universitetsledelse til et businessretta universitet, jeg vil kanskje heller si at vi har gått fra amatørskap til mer profesjonalisert ledelse, sa Haugstad.

Han viste til at høyere utdanning og universitetenes rolle og betydning i betydelig grad har endret seg.

— Institusjonenes betydning i samfunnet er langt større, og de forvalter store budsjetter som i Norge i stor grad er betalt av det offentlig. Det er langt flere som studerer og tar høyere utdanning. Vi har gått fra at vi hadde en liten elite innenfor akademia, til at det er snakk om store organisasjoner der studentene er mange og representative for befolkningen, trakk Haugstad fram.