Høgskolen i Molde famler videre i fusjonsprosessen

I mars i fjor vedtok styret å starte en prosess mot NTNU, dette til tross for at sentrale personer i ledelsen mente at høgskolen ikke burde fusjonere. Vedtaket var ikke basert på noen form for utredning eller analyse. Styret vedtok også at vi skulle gå «samlet» videre. Heller ikke dette var begrunnet og det ble ikke gjort noe forsøk på å definere hva «samlet» innebar. Åpenbart vil jo Høgskolen i Molde bli splittet på forskjellige fakulteter, avdelinger og institutter etter en fusjon, så ordet «samlet» virker malplassert. 

I fjor høst virket det som om fusjonsprosessen var stoppet opp. Et forslag fra rektor om å gå videre med Høgskulen i Volda ble nedstemt i styret. Styret ser at «en fusjon med NTNU er lite realistisk nå», og ber derfor høgskolen starte en grundig strategiprosess som kan munne ut i forslag til tiltak. Det høres jo fornuftig ut. Endelig skal vi få anledning til å diskutere strategier, finne ut hva vi vil og analysere mulige fusjonspartnere. Dette faglige arbeidet burde jo vært gjort i starten av prosessen, men bedre sent enn aldri.

Hva skjer? Ingenting! Det vil si, i all stillhet blir det satt ned en komité av fire personer fra logistikk som skal snakke med fagfolk på NTNU. Dette uten noen form for åpen prosess om mål og strategi. Ansatte i Molde får heller ikke noe referat etter møtet. Deretter kan Universitetsavisa fortelle at det også har vært møte mellom direktør for høyskolen og rektor Bovim ved NTNU. Heller ikke her ble ansatte på høyskolen informert!

Disse forsøkene på hemmelighold forbauser. Både av prinsipielle og praktiske grunner må akademiske institusjoner ha full åpenhet. Rektor Bovim ved NTNU har flere ganger presisert at grunnlaget for en fusjon må legges mellom fagfolkene. Da kan en ikke ha en lukket prosess. I tillegg kan det nok være en fordel å bruke all intern kompetanse til å diskutere strategier, mål og mulige fusjonspartnere. Ikke minst er det viktig å utnytte hele nettverket av faglige kontakter.

Mye av årsakene til denne famlende prosessen kan finnes i høyskolens styringssystemer. Gjennom de siste årene har vi bygget opp en sterk pyramidestruktur med rektor, prorektor og viserektorer. Ikke så veldig ulikt det en har etablert ved andre institusjoner. Problemet er at det er svak eller ingen kontakt mellom ledelsen og de på «gulvet».

Nå kan det tenkes at en slik struktur er nødvendig på et universitet, men den passer ikke på en liten institusjon. Også på universitetene vil det være bekymringsfullt om fagfolkene mister innflytelse, men på en liten høgskole er det katastrofalt. I motsetning til på universitetene har vi problemer med å få erfarne fagfolk til å stille som kandidater til de mange vervene. Vi vil heller ikke ha samme mulighet til å få erfarne styrerepresentanter.

På mange måter sitter vi i «fella». Vi er blitt mer eller mindre påtvunget en organisasjons­struktur som passer for store institusjoner og mister den dynamikken vi kunne ha som en liten høgskole. Løsningen kan være å fusjonere, men så ser det ut til at vi ikke klarer dette på grunn av organisasjonsstrukturen.

Innlegget er først publisert i Panorama