Et gjennombrudd ved HiOA

Hvis et vedtak eller en begrunnelse tåler debatt, hvis de tåler dagens lys, er et kritisk søkelys ikke farlig.

Publisert   Sist oppdatert

For to-tre år siden pågikk en forholdsvis heftig debatt ved Høgskolen i Oslo om den planlagte fusjonen med Høgskolen i Akershus. Det ble stilt spørsmål både ved fusjonen og den bebudede universitetssatsingen. Hva ville fusjonen bety for skolens økonomi og ressurssituasjon? Ville fusjon og universitetssatsing svekke profesjonsutdanningene? Ville det bli mer byråkrati, flere ovenfra- og ned-vedtak, større avstand mellom ledelse og ansatte, større avstand mellom kjerne- og støttefunksjoner? Eller ville endringene tvert imot være gunstige, og bety at vi ville stå bedre rustet for de kommende tiårene?

Den eneste kanalen for meningsbrytning som fantes, hvis man ser bort fra allmøter og studentaviser (som selvsagt også var viktige), var kommentarfeltene på skolens informasjonssider. Til tider kokte de av forskjellige meninger. Det styrket høgskoledemokratiet. Det bidro til at kolleger, studenter og andre lesere fikk innblikk i viktige spørsmål. Så trådte fusjonen i kraft, i august 2011. Siden har studenter og ansatte forholdt seg lojalt til dette vedtaket, og Høgskolen i Akershus er ønsket velkommen som en sidestilt partner. Men selv om vedtaket var en realitet, betydde selvsagt ikke det at prosessen var over. Det betydde i stedet begynnelsen på en annerledes prosess – eller rettere sagt to sideløpende prosesser – å få en fusjonert høgskole til å fungere, og å berede grunnen for skolens universitetsstatus.

Samtidig ble kommentarfeltene stengt, ifølge skolens opplysninger som resultat av at enkeltkommentatorer skal ha brutt med god kommentarskikk. I nesten to år har HiOA dermed vært gjennom store endringer uten å ha en egen offentlighetsarena. Det er neppe noen overdrivelse å si at dette har vært en svakhet. Vi vet ikke hva mangelen på uavhengig informasjon og debattarenaer har betydd for skolens utvikling i denne perioden, men vi vet i alle fall en god del om hva mangelen på uavhengig informasjon og debattarenaer betyr for store og små samfunn generelt.

Nedleggingen av kommentarfeltene skapte følgelig reaksjoner, og i fjor vedtok derfor skolens styre å etablere en uavhengig avis, nettpublisert, med redaktørplakat. Som professor Elisabeth Eide forteller et annet sted her på khrono.no, har en uavhengig kanal vært etterlyst siden Høgskolen i Oslo ble etablert i 1994. Vedtaket var med andre ord et gjennombrudd, og ga løfter om en kanal som alt i alt var betraktelig mer egnet enn debattfelter på informasjonssidene.

Det var ingen selvfølge at det ville være uproblematisk å kombinere uavhengighet med å være eid av en offentlig institusjon, og det er det fortsatt ikke. Et redaksjonsråd som siden ble til et avisstyre har forsøkt å trekke veksler på lignende erfaringer fra universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim, og samtidig meisle ut vår egen måte å gjøre dette på. En hovedpilar i dette arbeidet var selvsagt å finne en tydelig og faglig sterk redaktør, med lang journalistisk erfaring. Det fikk vi i Tove Lie, som fra oktober har arbeidet med å planlegge det redaksjonelle, samtidig som hun har forberedt alt det praktiske – nettløsning, design, distribusjon osv. – fra scratch.

Å granske noe kritisk er ikke nødvendigvis det samme som å være negativ.

Birgitte Kjos Fonn
Førsteamanuensis Institutt for journalistikk

Etter bare noen dager ser vi konturene av at Khrono er i ferd med å etablere seg. Noen har allerede benyttet kommentarmulighetene. I kantiner og korridorer kjenner allerede mange ansatte og studenter til avisen. Noen har begynt å snakke om nyhetene som kommer fram. Hva betyr det egentlig at fusjonen med AFI og NOVA vil gi en «synergieffekt»? Hva vil det innebære at utdanningsporteføljen ved skolen skal spisses? Hva er kriteriene for at Høgskolen skal investere i utviklingen av et produkt?  Og – igjen som før fusjonen - vil universitetssatsingen berike eller svekke profesjonsutdanningene? Avisen bidrar også til at vi blir kjent med hverandre: plutselig kjenner flere til Bislet-Bækkens (u)Blandede Kor, eller ansiktet til den nye studentlederen eller studiedirektøren. Khrono kommer til å informere, løfte og bevisstgjøre – og dessuten sveise skolen mer sammen, som en god lokalavis som ivaretar alle sider ved sitt oppdrag. Samtidig kommer avisen til å følge med på samfunnsspørsmål som er av betydning for vår virksomhet.

Noen er redde for hva begrepet «kritisk» journalistikk betyr. Men hvis en institusjon er preget av åpenhet og demokrati, er det lite å være redd for. Å granske noe kritisk er ikke nødvendigvis det samme som å være negativ. Å granske noe kritisk betyr å snu steiner, å finne årsaker og forsøke å peke på virkninger, å informere om bakgrunner og begrunnelser, å sjekke fakta, å sette oppfatninger opp mot hverandre – alt i den hensikt å få et best mulig bilde av det som skjer. Det handler om det kjente spørsmålet som ble stilt av nestoren i faget kildekritikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Egil Fossum, og etter hvert hans kollega Sidsel Meyer, et spørsmål som ga navn til en lærebok som har preget flere generasjoner med journaliststudenter: Er nå det så sikkert? Hvis et vedtak, en begrunnelse eller en påstand tåler debatt, hvis de tåler granskning, hvis de tåler dagens lys, er et kritisk søkelys ikke farlig, men tvert imot en forutsetning. En forutsetning for at alle impliserte skal kunne ta informert stilling, en forutsetning for at begrepet dialog som brukes så hyppig ikke skal tømmes for mening, en forutsetning for å nå det målet som er overordnet alle de «målstyrings»-målene som for tiden rir offentlig sektor - en best mulig kjernevirksomhet og en best mulig utøvelse av skolens samfunnsoppdrag.

Khrono er nå på lufta, bare noen dager gammel. En liten redaksjon arbeider hardt for å bidra til å skape en informert og kritisk offentlighet ved skolen. Resten av oppgaven ligger til publikum selv – i form av engasjement, debattinnlegg, tips og kommentarer. På vegne av Khronos styre vil jeg gratulere Khrono-redaksjonen og Høgskolen i Oslo og Akershus.