Volda alene - Quo vadis?

Utgangspunktet for dette åpne brevet er den økende interne uroen i fagmiljøet ved Høgskolen i Volda over den situasjonen som høgskolen befinner seg i etter flere år med en strukturdebatt som nå har resultert i at det meste av det vi inntil nylig kjente som høgskole-Norge nå er borte, og er erstattet med sammenslåtte høgskoler til større enheter eller som fusjonerte deler av de eksisterende universitetene i storbyene.

Tilbake står Høgskolen i Volda – sammen med Høgskolen i Molde og Høgskolen i Østfold – som de tre eneste selvstendige høgskolene i Norge. Den samiske høgskolen er unntatt for strukturendringene.  Og diskusjonene pågår fremdeles om fusjoner i Molde. Slik sett er prosessene ennå ikke helt slutt. Vi er snart helt alene. Er dette en ønskelig situasjon og uttrykk for at man virkelig har lykkes med den strategien man har valgt, eller har høgskoleledelsen gjennom denne prosessen parkert høgskolen i Volda på et institusjonelt og politisk sidespor som på lengre sikt vil kunne true selve høgskolens eksistens?

Quo Vadis – Hva nå? I Volda har mye av fokuset internt vært rettet mot et nytt mediebygg. Det er vel og bra, men det burde ikke få lov til å ta oppmerksomheten bort fra de langt større og mer viktige sakene, som berører de mer strategisk overordnede spørsmålene for medieutdanningene på lengre sikt. Deler av fagmiljøet ved Avdeling for mediefag anser det ikke som en god løsning å bli stående igjen alene i en situasjon hvor våre utdanninger er under press fra store endringer i bransjen og ved endringer ved våre konkurrerende utdanningsinstitusjoner på feltet. Fagmiljøet har til nå ikke vært involvert i noen konsekvensutredning av de strategiske løsningene som har materialisert seg i strukturdebatten så langt - og som berører medieutdanningene.

I strukturdebatten i Volda ser det ut til at et viktig alternativ ikke har blitt vurdert. En sammenslåing med NTNU (Norges teknologiske universitet) i Trondheim. Sett med mediefaglige øyne ville dette være et godt alternativ. Ja det vil sågar være å foretrekke framfor alle alternative løsninger.  De ulike mediestudier/forsknings-miljøene ved NTNU framstår i dag slik:

• Institutt for kunst- og medievitenskap
• Institutt for design (den delen som er på campus i Gjøvik)
• Institutt for sosiologi og statsvitenskap (politisk kommunikasjon + økonomi i digitale medier)
• Institutt for datateknologi og informatikk (datahøsting og personalisert publisering)

Dette er miljøer som kan ha mye å tilføre medieutdanningene i Volda. Vi har gjennom mange år samarbeidet med Institutt for kunst- og medievitenskap. Vi har hatt professor II fra NTNU i filmvitenskap gjennom flere år i dokumentarfilm- og animasjonsutdanningen og vi har vært involvert i forskningsprosjekter med flere av instituttets forskere. Fagmiljøet ved AMF har også publisert vitenskapelig sammen med forskerne ved NTNU. Sist i antologier i Media and the Cold War-prosjektet.  I Trondheim har nyhetsinstitusjonenes rolle i forhold til politikk og samfunn har vært et bærende element i samfunnsfagene. Gjennom fusjonsprosessen har den tidligere høyskolen i Gjøvik kommet inn og styrket det mediefaglige ved NTNU med bachelorutdanning og forskning på medieledelse og design. 

NTNU har, som tidligere vitenskapelig høyskole, hatt en lang tradisjon for utvikling av praktisk forankret kunnskapsteori i tett kontakt med ulike bransjer i industrien.  Dette er en universitetstradisjon som passer godt med det perspektivet som medieutdanningene i Volda har lagt vekt på.  Teori og praksis er to sider av samme sak i vår sammenheng.

Faglig har NTNU mange elementer som kunne ha styrket de mediefaglige utdanningene i Volda – både teoretisk og teknisk. Samtidig har mediefag i Volda noe som NTNU i Trondheim ikke har; en praktisk rettet journalistikk, dokumentar, PR og animasjonsutdanning.  I en fusjon med NTNU vil vi bli svært sterke og konkurransedyktige overfor Media-City i Bergen – samt overfor journalist- og medieutdanningen i Oslo. NTNU har dessuten et aktivt samarbeid med Polaris-gruppen som er den store eieren av avisene på Sunnmøre.

NRK har også en stor og viktig plattform i Trondheim. Det er jo en ønsket situasjon ved enhver organisasjonsendring at man bør havne i en «vinn-vinn-situasjon». En sammenslåing med NTNU kan være nettopp det. Det bør utredes om også andre fagområder ved Høgskolen i Volda kan ha nytte av en sammenslåing med NTNU. Det er selvsagt ikke bare hensynet til mediefagene som bør legges til grunn – men en bred analyse som omfatter alle fagmiljøene.

De forsømte muligheter. De fleste ved høgskolen hadde som et utgangspunkt at fusjoneringer av høgskolen til større enheter var en dårlig ide. Det hverken var eller er noen automatikk i at man får bedre kvalitet i forskning og undervisning bare ved å gjøre enhetene større. Det er mange av oss som fremdeles mener det, men som med økende forundring har fulgt strukturdebatten ved Høgskolen i Volda gjennom ulike faser.

Skulle man slå seg sammen med Ålesund og Molde? Så ble Ålesund lei vinglingen og trakk proppen ut av en regionalfusjon av høgskolene i Møre og Romsdal. De fusjonerte med NTNU og etterlot Volda og Molde i villrede. Hva nå? En forestilling om at de politiske myndigheter ikke egentlig hadde vilje og evne til å gjennomføre en reform av høgskole og universitets-Norge, gjorde at man gjennomførte en merkelig prosess om et alliansesamarbeid med Molde og Høgskolen i Lillehammer. Heller ikke denne prosessen var spesielt vellykket og resultatet av den ble vraket av departementet. Heller ikke forsøkene på tilnærminger til Sogndal førte fram, selv om mange i styret hadde ønsket en slik løsning.

Samarbeidsavtalen med Universitetet i Bergen ingen løsning. Høgskolen i Volda har hatt en samarbeidsavtale med Bergen i vel et år. Innholdsmessig er denne avtalen ganske så uklar – bortsett fra to elementer som ser ut til å være det bærende. Den får tiden til å gå og ellers skjer det fint lite. Avtalen er på det mediefaglige uten forankringer i fagmiljøene – hverken mediefagmiljøene ved UIB eller ved Avedeling for mediefag i Volda har vært involvert i forhandlingene om det konkrete innholdet i avtalen. Avtalen ble framforhandlet på ledernivå. Det er en avtale som ikke lenger er tjenlig for høgskolen og som tiden for lengst har løpt fra. Gode avtaler vokser vanligvis best fram nedenfra og opp.

Sett med mediefaglige øyne er de negative sidene ved en eventuell sammenslåing med Universitetet i Bergen åpenbare. De har konkurrerende medieutdanninger og prosessene i tilknytning til Media-City har kommet for langt til at mediefaglige miljøet i Volda vil kunne påvirke den. Vi vil dermed komme i en direkte konkurranse om studentene med den institusjonen som man eventuelt skulle slå seg sammen med. Da er også faren for at utdanningstilbudet i Volda vil kunne komme under press.

Vi vurderer også at lærerutdanningens rolle ved Universitetet i Bergen kan utgjøre en fare for Høgskolen i Volda. Møre og Romsdal kan fort bli et uavklart oppmarsjområde i konkurransen mellom Bergen og Trondheim. Hva skjer den dagen NTNU åpner for å gi lærerutdanningstilbud i Ålesund – Kristiansund?

Vi kan allerede se at høgskolen har blitt straffet i form av reduserte budsjetter og færre stipendiatstillinger. Høgskolen hadde alvorlige problemer med å tilfredsstille NOKUTs kompetansekrav til lærerutdanningen, og bare ved hjelp av «innkjøp» av professorkompetanse utenfra og ved å få pensjonister til å gå inn i stillingsbrøker var man i stand til å oppfylle kravene. Bruken av pensjonister er bra – men i denne sammenheng er den neppe begrunnet i en bevisst generell eldrepolitikk.

Dette innebærer at man på lang sikt vil kunne få problemer med å ha nok kompetanse til å opprettholde et utdanningstilbud i Volda i en rekke fag. Lærerutdanningen er ikke det eneste fagområdet som vil kunne stå i fare.  Også innenfor et annet av høgskolens flaggskip, mediefagene – inklusive journalistikk, Dokumentar, PR og Animasjon, er forskningskompetansen sårbar – og det skal lite til for at situasjonen blir uholdbar når folk går av med pensjon eller velger å slutte ved utdanningene. 

Det tar lang tid å bygge opp kompetanse, men det skal lite til for å bryte den ned. Volda ligger nå en gang der det ligger – og man bør ha også det med i vurderingene i forhold til de løsningene man velger. Blir utdanningene i Volda en ren yrkesskole – så vil det få konsekvenser for rekrutteringen av fagfolk på høyt nivå – både når det gjelder forskning og undervisning.  Man må gjøre høgskolen attraktiv for dyktig fagfolk som ser at dette er en arbeidsplass å utvikle seg videre faglig – og ikke til en arbeidsplass for spesielt interesserte uten forskningsambisjoner.

Samarbeidsavtalen med Bergen har noe av det samme ved seg, som Alliansesamarbeidet med Molde og Lillehammer. Den har lite eller uklart innhold, ikke forankret i fagmiljøene, og har til hensikt å utsette det uunngåelige. Det er i det minste slik den blir oppfattet. Sant og si har det vel ikke skjedd stort mer enn snakk etter at avtalen ble inngått? Men nå er vi vel snart ved enden av en utviklingslinje preget av uthaling av tid?

Høgskolen i Volda har ingen selvstendige ambisjoner om å bli noe universitet, men vi burde ha ambisjoner om å bli en del av et universitet. En strategi som svekker sammenhengen mellom forskningskompetanse og den undervisningen som blir gitt på grunnutdanningene er høyst problematisk.  Hvis vi havner i den situasjonen at høgskolen kun prioriterer undervisningsdelen i virksomheten – ja så vil det på sikt føre til en reduksjon i kvaliteten på det vi tilbyr studentene. Det kan på sikt føre til at vi fjerner det gamle humboldtske universitets ideal om forskningsbasert og praksis-undervisning – det er ikke nok at undervisningen bygger på andres forskning – den må også bygge på forelesernes egne forskningsbidrag.

En strategi som svekker et slikt forsknings- og undervisningsideal har neppe utbredt støtte i fagmiljøene.  Slike synspunkter er i bunn og grunn selvstendige argumenter for at det er en trussel mot kvaliteten i grunnutdanningene å stå alene – og et argument for å bli en del av et større universitetssystem. Det kan bli langt viktigere i tiden som kommer.  

Nå må det handles. Problemet er nå dessverre at vi gjennom lang tid har mistet troverdighet og handlingsrom. Vi har slått inn på en strategi for alenegang uten at fagmiljøene i tilstrekkelig grad har blitt trukket inn i arbeidet med å vurdere konsekvensene. Og det er alvorlig.

I stedet er det gjennomført plenumsmøter hvor det framstår som tilfeldig hvilke argumenter som ledelsen har valgt å lytte til. Dermed har forestillingen om at Høgskolen i Volda står samlet om en alenegangsstrategi fått anledning til å feste seg. Det stemmer ikke.  Noen vil til og med hevde at ledelsen lytter dårlig.

Den sittende rektor gikk til valg på at Høgskolen i Volda skal være selvstendig. Det har han lykkes med, men det er et åpent spørsmål om det har vært en strategi til det beste for høgskolen. Det bør også legges til - for ordens skyld – at han var den eneste kandidaten ved valget. Den situasjonen og ansvaret må resten av fagmiljøet ta inn over seg. Skal man ha en valgt ledelse kan vi ikke ha en ordning hvor det ikke er valg mellom flere kandidater. Det skal sies at de siste rektorene - og den sittende ledelsen - har gjort det de har sagt de ville gjøre. Stå alene.

Her ligger også det store problemet; situasjonen og omgivelsene har endret seg. Høgskolen i Volda har dessverre manglet en ledelse som har vært i stand til å strategisk tilpasse seg en endret politisk situasjon over tid. Det kan ikke lenger fortsette. Nå er vi snart helt alene. Styret må nå med tyngde vedta en endret fusjonspolitikk. Bergen kan ikke opprettholdes som et fusjonsalternativ. Ledelsen må få i oppdrag snarest å gjennomføre konsekvensutredninger og deretter innlede forhandlinger med sikte på å gjennomføre en fusjon med NTNU.