null Foto: HiOA
null Foto: HiOA

Ingeniørutdanningen på HiOA bør flyttes over til Universitetet i Oslo

Professor Lars Tuset foreslår å flytte ingeniørutdanningen fra Høgskolen i Oslo og Akershus til Universitetet i Oslo slik at rektor Curt Rice får rendyrket sitt velferdsuniversitet.

Publisert   Sist oppdatert

I grunnsøknaden om universitetsakkreditering som rektor sendte til NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) i mars, går det klart fram at teknologidelen på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) vil spille en ubetydelig rolle i universitetet som han og høgskolestyret ser for seg. I det hundresiders lange dokumentet argumenteres det ensidig og gjennomgripende mot nødvendigheten av et PhD-program innen teknologi.

HiOA skal bli et mykere «velferdsuniversitet» med fokus på helse, lærerutdanning og samfunnsfag. Disse tre fakultetene har minst ett doktorgradsprogram hver. I alt er det seks, mens det fjerde Fakultetet for teknologi, kunst og design (TKD) ikke har noe program. Det nevnes da heller ikke i søknaden at noe slikt er under utvikling. Da jeg spurte rektor sist høst, fikk jeg som svar: Hvorfor har dere ikke et fra før? Tidligere rektor og dekaner sørget for at båten gikk uten oss ombord. Rektor kan ikke klandres for dette, men han konsoliderer denne situasjonen.

Vår dekan har imidlertid plukket ut et panel som forsøker å utarbeide et tverrfaglig, fakultetsovergripende program. Jeg er skeptisk til dette all den tid NOKUT vil forlange dokumentasjon på tverrfaglig aktivitet, blant annet sampublisering, og vi er så godt som blottet for dette. Dette har blant annet årsak i, som det fremgår av navnet Teknologi, kunst og design, at fagene spriker for mye. Mange oppfatter fakultetet som et oppsamlingsheat etter høgskolefusjonen. Det er tvilsomt om diverse insentiver vil lede til samarbeid så lenge retten til fri forskning er lovfestet. Stillingsansettelser i grensesjikt er også vanskelig å forsvare ut fra et faglig ståsted.

Høyt nok nivå på publikasjoner og kurs er i regelen uforenlig med den type faglige kompromisser som tverrfaglighet innebærer. Det forrige PhD-forslaget til daværende prodekan strandet etter åtte år av mangel på entusiasme for noe de fleste mente lå for langt unna sine fagfelt. Det nåværende programmet som er enda bredere, får dessuten ingen midler fra sentralt hold da disse åpenbart skal gå til å ruste opp de eksisterende seks programmene. Vi rammes allerede av innstramninger ment for å frigjøre midler til et mulig PhD-program. Alt i alt har rektor satt vår dekan i en vanskelig situasjon på et fakultet som på mange måter fortsatt sliter med arbeidsmiljøet.

Man kan være uenig i rektors profilering, og man kan diskutere nytten for samfunnet i å satse på et «velferdsuniversitet». Da jobbutsiktene så dystre ut, advarte politikere mot å studere samfunnsfag, og Senter for profesjonsstudier er sentralt i rektors modell. Etter min mening er det uforsvarlig å nedprioritere teknologi foran et teknologikrevende, grønt skifte, spesielt i hovedstaden med sitt rekrutteringsgrunnlag på omlag 1 million, og jeg skulle gjerne sett en debatt om dette på regionalt nivå.

Skal landets nest største ingeniør-utdanning gå på tomgang fordi det bryter med rektors konsept?

Lars Tuset
Professor, Institutt for informasjonsteknologi, HiOA

Noen vil si at all seriøs teknologiutdanning bør skje ved NTNU, og at de som har anlegg og ambisjoner i denne retningen, må finne seg i å tilbringe de neste ni årene av sitt liv nord for Dovre. Jeg er selv fra Trondheim, og har masse fint å si om byen og NTNU, men jeg ser problemet med denne tankegangen ut fra et rekrutteringsperspektiv. Et boligmarkedet som vanskeliggjør flytting må også tas i betraktning.

Innvandrere studerer gjerne teknologi, og i Trondheim er det ikke noe innvandringsmiljø å snakke om. Tette bånd til næringslivet rundt Oslo er også ønskelig, og nærheten til kontinentet er viktig. Grunnene er mange og gode for å ha et ordentlig teknologitilbud i Oslo. Veksten de senere år har skapt et behov for noe i tillegg til NTNU som jo ble etablert for 111 år siden i en gryende industrialisering. Nesten alle land i Europa har flere seriøse tilbud, og Norge er nå modent for noe mer.

Og hva gjør man? Skal landets nest største ingeniørutdanning gå på tomgang fordi det bryter med rektors konsept? Skal de kreftene få herje vilt som svekker ingeniørutdanningen ytterligere, og få tvunget de av oss som ønsker kvalitet, til å jobbe mot noe som i praksis strider med rammeplanen? Resultatet er et omdømme som også vil svekke den delen av universitetet det satses på.

Ingeniørutdanningen har ingen plass i rektors universitetsmodell. Vi er et utskudd på et rart fakultet som bare ødelegger profilen. Det er en real sak å gå for et «velferdsuniversitet», men ikke la teknologidelen bli et femte hjul på vogna, til det er den for viktig. I høst avviste rektor et forslag til et instituttdoktorprogram innen matematisk modellering og IT som hadde bred støtte. I strid med fagmiljøets vurdering, mente han det ikke var robust nok. Dessuten var realfag noe vi skulle overlate til Blindern. Og det er et poeng, der har de et miljø, men det går dessverre ikke an å koble realfagene fra teknologi.

I en tid med fusjoner foreligger det da kun en gangbar løsning, nemlig å flytte ingeniørutdanningen til UiO. Dermed kan Rice få rendyrke «velferdsuniversitet», mens teknologidelen blir ivaretatt av UiO. Dette er god arbeidsdeling, og er en oppfordring til arbeidsgruppen som ble nedsatt i høst for å vurdere flytting av deler av studiene. NTNU tok tre høgskoler under sin paraply. Noe må Universitetet i Oslo også kunne ta, og da er teknologidelen naturlig. Resten av TKD, estetiske fag og produktdesign, kunne da gå inn under lærerutdanningen, og nyte godt av oppsvinget der. Dermed er man kvitt det rare fakultetet.

UiO har på sin side mye å vinne på dette. Realfagene der kommer mer til sin rett. De får 700 teknologiivrige studenter herfra, og mange flere med årene i sunn konkurranse med NTNU. UiO snakker da også om satsing på teknologi, kanskje har man allerede et slikt flytt i tankene.

Ut ifra et fordelingsperspektiv er det dessuten enklere. Dersom politikerne mener noe med å gjenreise realfagsnasjonen, kan de da lettere gjøre noe med det. Man kunne også flytte lærerutdanningen fra UiO til HiOA for å unngå overlapp der.      

Videre løser flyttingen plassproblemet i Pilestredet 35. Formodentlig vil fagfolkene herfra flyttes til de instituttene på Blindern der de hører hjemme, mens der det ikke er noe fagmiljø fra før, må slike etableres. Noen av de mykere teknologifagene ved TKD kan eventuelt flyttes til helsefakultetet på HiOA. Uansett, har man sagt A, har man også sagt B som her faktisk er en vinn-vinn løsning for alle parter.