null Foto: Jan Erik Moe
null Foto: Jan Erik Moe

Et akademisk vepsebol

Forslag. Legg ned høgskolens campus på Steinkjer og flytt den til Levanger for å styrke den faglige profilen i Nord-Trøndelag etter fusjonen og Nord universitet.

Publisert   Sist oppdatert

Nylig ble det vedtatt at Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) skal slås sammen med Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nesna med virkning fra 1. januar 2016. Sammenslåinga er et ledd i en storstilt strukturreform innenfor høyere utdanning. Tanken er at denne reformen skal skape «robuste» enheter som skal kunne greie seg i en skjerpet nasjonal og internasjonal konkurranse. Kampen om studenter og forskningsmidler er blitt stadig tøffere og krever akademiske muskler.

Sammenslåinga av utdanningsinstitusjonene har gjort at makt er flyttet nordover og ut av Nord-Trøndelag. Dette er symbolsk markert ved det nye navnet – Nord universitet – og ved valget av logo; ei lett bearbeiding av den eksisterende logoen til Universitetet i Nordland. Faren er at denne maktforskyvninga gjør at fagmiljøene i Nord-Trøndelag svekkes som følge av fusjonen. Hva trenger så de akademiske institusjonene i Nord-Trøndelag – altså dagens HiNT – for å overleve i denne konkurransen?

HiNT består av mange små og relativt sårbare fagmiljøer, både når det gjelder antall studenter og fagpersoner. Jeg tror derfor det er viktig at Nord-Trøndelag nå står samlet for å bevare utdannelser og studentmiljøer i fylket vårt. Vi trenger å bygge sterkere miljøer. Et middel for å oppnå det, er geografisk samling. Da vil ansatte kunne ha nytte og glede av internt samarbeid om både undervisning og forskning. Fagpersoner vil kunne møtes for å diskutere fag og forskningsspørsmål ved uformelle treff i kantiner og på møterom. Ansatte kan vikariere for hverandre ved behov. Kort sagt: Vi vil få studiesteder som er sterkere enn dagens små og sårbare campuser.

Nord-Trøndelag trenger også studentmiljøer hvor det er liv og røre. Det er det ikke alltid i dag. Eksempelvis går mange av Steinkjers 1200 studenter på samlingsbaserte studier og er på studiestedet bare noen ganger i året. At studentene er til stede i fagmiljøet legger til rette for god læring. Studentsosial aktivitet gjør at studentene trives og får lyst til å oppholde seg på campus på kveldstid og i helger. Ei samling til større studentmiljøer kunne gitt fulle lesesaler, kollokvierom som summer av ivrige stemmer og sydende kantinebord der studentene møtes for å diskutere fagbøker og forelesninger.

Er dette mulig i Nord-Trøndelag? La meg gjøre et tankeeksperiment. La oss tenke oss at de ansatte på Steinkjer hadde flyttet til HiNT Levanger, til de vakre omgivelsene på Røstad, høyskolesenteret som er blitt rost opp i skyene for sine estetiske og arkitektoniske kvaliteter. «Den flotteste campusen øst for California», kalte daværende utdanningsminister Gudmund Hernes det. Ei slik samling ville gitt totalt 330 årsverk på Røstad; de 210 Levanger har fra før samt de 110 som ville ha flyttet fra Steinkjer. Hva ville vi vunnet ved det?

Vi trenger å bygge sterkere miljøer. Et middel for å oppnå det, er geografisk
samling.

Hilde Gunn Slottemo
Professor, Høgskolen i Nord-Trøndelag

Jo, for det første ville vi greid å skape sterkere fagmiljøer, ved at fagfolk som kunne samarbeidet ville blitt samlokalisert. Det finnes eksempelvis biologer både på Levanger og Steinkjer. Ved ei samling på Røstad ville de kunne utgjort et naturfagsmiljø som kunne hevdet seg både nasjonalt og internasjonalt. Det samme gjelder geografifaget, hvor det finnes kompetente fagpersoner begge steder. Et tredje eksempel er Steinkjers studier i multimedieteknologi, der ansatte selv har ønsket å flytte til Levanger fordi de ser faglige gevinster av å komme i nærheten av sterke fagmiljøer på Røstad, for eksempel den store musikkseksjonen.

Hva så med studentene? Ei samlokalisering ville også gitt et sterkere og mer levende studentmiljø. Med ei samling av totalt 3100 studenter kunne institusjonen demmet opp mot byenes magnetiske kraft på studentene, der Trondheim er den største konkurrenten. Ved å samle Steinkjers og Levangers studentmiljøer hadde Nord-Trøndelag kunne tilbudt et levende studiested som hadde vært attraktivt for ungdommer som grubler på hvor de skal begynne sin utdannelse.

Ei samling av deler av dagens HiNT ville etter mitt syn altså gitt mange gevinster. Men er det mulig å tenke seg ei sånn løsning? Trolig ikke. I alle de årene Nord-Trøndelag har hatt høyskoler, har fylket vært kjennetegnet av sterk stedsstrid. Da Nord-Trøndelag Distriktshøgskole ble etablert i 1980–81 var det etter en stor konflikt mellom Levanger og Steinkjer. Det samme gjentok seg da fylkets ingeniørutdanning ble opprettet i 1988.

Hvorfor er det sånn? Som fylke er Nord-Trøndelag preget av jevnstore byer og tettsteder, uten et tydelig sentrum – slik for eksempel Trondheim er i Sør-Trøndelag eller Tromsø i Troms. Det gjør at det lett blir konkurranse mellom fylkets kommuner: om makt, om arbeidsplasser, om innbyggertall, om skatteinntekter og ressurser. For HiNT har dette vært tydelig. Det har hele tida vært spenninger mellom høgskolens vertskommuner, i begynnelsen på Steinkjer, i Namsos og på Levanger, senere også i Stjørdal og Verdal. Disse spenningene var i mange år sterke. Mangelen på ei tydelig sentralmakt og dominerende sentrum skapte rivalisering mellom noenlunde jevnstore plasser og gjorde at geografiske hensyn fikk betydning for høgskolens utvikling.

HiNT ble et gode som kommunene ville ha i sin nærhet. De hadde interesser i høgskolen som institusjon. Dessuten har Nord-Trøndelag hatt en politisk og økonomisk sterk fylkeskommune som også har hatt sine ønsker når det gjelder høgskolen. Lokalpatriotisme og stedstilknytning har dermed vært sentralt for forminga av HiNT som kunnskapsinstitusjon.

Lokal identitet og lojalitet – både blant ansatte, ledelse, politikere og lokalsamfunn ellers – er blitt bundet sammen med utdannings- og kunnskapspolitikk, og av og til har de stedlige interessene til og med fått større betydning og gått på bekostning av høgskolens faglige interesser.

Jeg mener at tida nå er kommet til å la de utdanningspolitiske hensynene styre de valgene som tas når det gjelder høyere utdanning i Nord-Trøndelag. Selv er jeg overbevist om at ei fysisk samling av noen av fylkets studiesteder ville vært bra for kunnskapsmiljøene her. Like fullt er jeg overbevist om at dette er en diskusjon som det nesten er umulig å føre.

Temaet skaper lett et akademisk vepsebol som er uheldig for HiNT. Men for at dagens HiNT skal kunne greie seg i framtidas konkurranse – både nasjonalt og internt i det nye Nord universitet – bør alle bestrebe seg på å løfte blikket og spørre hva utdanningsmiljøene i Nord-Trøndelag trenger. Det beste vi kan gi fylket vårt er sterke fagmiljøer som gir utdannet arbeidskraft, relevant kunnskap og akademiske arbeidsplasser i Nord-Trøndelag som helhet.

(Denne kommentaren var først publisert i Trønder-Avisa).