Konkurransestaten skaper tause ansatte og selvsensur

Selv begynner jeg å bli vant til å si «Nord universitet» når jeg snakker om egen arbeidsplass, og ikke «HiNT». Jeg har vært universitetsansatt i et halvannet år, men det tar tid å endre inngrodde tankemønstre. Slik er det nok hos de fleste som er preget av fusjoner. Når jeg snakker med kolleger ved NTNU, er de også preget av endringer og omorganiseringer i jobben.

Hva er bakgrunnen for den store endringsbølgen i universitetene?

I etterkrigstiden har begrepet «velferdsstat» vært den bærende beskrivelsen for statens rolle. Vi fikk et sosialt sikkerhetsnett som den skandinaviske velferdsstaten er verdensberømt for. Innbakt i velferdsstaten var folkeskolen, et skolevesen som skulle sørge for at elever og studenter fikk dannelse og ble gagnlige borgere av samfunnet. I denne perioden ble det bygget opp regionale høgskoler og distriktshøgskoler, som skulle bringe kunnskapen ut i det ganske land.

I dag er det mange som mener at begrepet «Konkurransestat» er mer dekkende for å beskrive statens rolle. Begrepet stammer fra den danske statsviteren Ove Kaj Pedersen, som beskriver en konkurranse mellom nasjonalstater, som er en internasjonal kamp om «kompetanser, viten og utvikling».

Det er en kamp som setter dagsorden på tvers av alle politikkområder, herunder utdannelsespolitikk. Målet er først og fremst å klare seg i den internasjonale konkurransen mot andre land. Opphavet kan dateres til Bill Clintons første regjeringsperiode, da den vestlige verden var på jakt etter nye hovedprioriteringer etter Murens fall. Clinton beskrev i sin tiltredelsestale en «konkurranse mellom nasjoner», og ble dermed den første høytstående politikeren som brukte begrepet. Begrepet ble raskt adoptert av europeiske ledere.

Skal man klare seg i den internasjonale konkurransen, er det logisk å omdanne høgskolene til universiteter. Institusjoner må konkurrere på en internasjonal arena, som er universitetenes domene. Som vi vet, i universitetsverdenen er det internasjonale konferanser og tidsskrifter som gjelder. Det ypperste kvalitetskriteriet er deltagelse i internasjonale forskningsprosjekter, som EUs Horisont 2020.

Høgskolenes rolle har vært mer lokal og regional, der praksisbasert kunnskap har spilt en viktig rolle. I dette nye bildet, der nasjonenes konkurransekraft står sentralt, vil dette bli mindre viktig. Naturligvis er overgangen svært krevende for mange som arbeider i sektoren.

Det er naturlig at mange høgskoleansatte har funnet mening i sin jobb med å være en regional ressurs, ved å fylle regionens krav til kompetent arbeidskraft, og bidra til nødvendig etterutdanning av arbeidsfolk for å holde tritt med nye krav. Når det som i går var definert som viktige mål med jobben, ikke lenger vurderes som viktig, kan mange oppleve mindre mening i jobben. Derfor tar det tid å etablere en forskningskultur i mange av de gamle høgskolene.

Til grunn for konkurransestaten ligger et tankemessig paradigme som kalles SØF – den samfunnsøkonomiske forestilling. Konsekvensen er et ubønnhørlig og kontinuerlig reformarbeid, som skal effektivisere og omstille alle offentlige organisasjoner til stadig nye krav. Det er ikke lenger mennesket som er alle tings målestokk, men samfunnsøkonomisk vekst og konkurransekraft.

Kritikerne hevder det hele er en gigantisk omstilling i nyliberal ånd, en omstilling som fører til at arbeidsfolk får mindre trygghet og skal jobbe hardere. Mennesker blir redusert til produksjonsenheter som kan måles, og de som produserer mest, får status. Men statusen falmer raskt, for ingen holder ut produksjonspresset i lengden.

I offentlige dokumenter er konkurranse- og vekstargumentet grunnlag for nær sagt alle omstillinger som skjer i offentlig sektor, ikke minst i utdanningssektoren. I stortingsmeldingen om strukturreform i høgskolesektoren heter det alt i første avsnitt at «forskning og høyere utdanning av høy kvalitet er avgjørende for å sikre fremtidens arbeidsplasser og for å fremme omstilling og verdiskaping i norsk økonomi.»

I et fag som sysler med politisk styring, er det et paradoks at ideen om konkurransestaten synes å skylle over alle regjeringer, både blå og røde. Å kjempe mot utviklingen, føles som å slåss mot tidevannet. Ifølge sosiologen Rasmus Willig er en effekt av dette at arbeidstakerne blir tause. Ingen vil innrømme at de ikke strekker til, og i stedet for å vende kritikken utover – mot samfunnet – vendes den innover – mot en selv. Resultatet er selvsensur, og effekten er at ledere oppfatter kritikk fra ansatte som illojalt og en trussel mot virksomheten.

Det finnes få simsalabim-løsninger på problemene, men en resept fra Willig er dette: Å gi fagbevegelsen en mer sentral plass.

Les også: Flere debattinnlegg på Khronos debattseksjon

(Innlegget ble først publisert i Universitetsavisa).