Høgskolen i Hedmark – status og framtid

Gjennom det siste året har det pågått store endringer i strukturen i høyere utdanning i Norge, og flere institusjoner har allerede fusjonert, eller er i fusjonsprosesser. 

Et fellestrekk for de fleste av disse fusjonene i sektoren er at det gjerne er en stor institusjon som tar opp i seg flere mindre høgskoler. Den store får tilført volum i studentmassen, mens de små sikrer en form for videre drift, i alle fall inntil et styre beslutter noe annet.

De raske endringene i sektoren påvirker selvsagt også oss i Høgskolen i Hedmark. Så sent som i november 2014 svarte vi Kunnskapsdepartementet at vi har svært gode forutsetninger for å møte framtida som en relevant, solid og god høgskole som vil klare oss godt alene. Vi har i dag 8418 studenter, vi har 600 ansatte og et budsjett på 650 millioner, og vi kan vise til en god utvikling på de fleste av kvalitetskriteriene fra Kunnskapsdepartementet. Likevel innebærer fusjonene i sektoren at vi går fra å være en av de største høgskolene i landet til å bli en betydelig mindre aktør.

Det utfordrer oss til å tenke igjennom våre strategier på nytt: Selv om vi ikke har fått signal om noe annet enn at departementet har tillit til at vi vil oppfylle deres kvalitetskrav til oss som en stor og robust selvstendig institusjon i sektoren, stiller vi oss allikevel spørsmålet om fortsatt alenegang er den klokeste veien videre for Høgskolen i Hedmark.

Fortsatt universitetsambisjon

Etter avslutningen av Prosjekt Innlandsuniversitetet i 2012 besluttet styret ved Høgskolen i Hedmark at vi fortsatt skal ha en universitetsambisjon. Det har vært viktig for den positive utviklingen vi kan vise til de siste årene. Blant annet har vi etablert to doktorgradsprogrammer som er spydspisser for vår faglige utvikling, og som spiller en vesentlig rolle når institusjonen vår blir målt mot andre i sektoren. Vi har 12 masterprogrammer som rekrutterer godt og to nye under planlegging. I tillegg har vi utviklet vår forskningsaktivitet og hevet kompetansenivået i organisasjonen vår slik at vi er fullt på høyde med nasjonalt nivå. Samtidig har lista for å kvalifisere til å oppnå universitetsstatus blitt hevet.

Slik det nå er vil vi ikke kunne nå målet om å bli universitet alene. Da utfordres vi på spørsmålet om hvor viktig det er for oss å faktisk kunne nå målet om å bli et universitet. Hvis det aller viktigste for oss er å bli universitet raskest mulig er vårt eneste alternativ å finne oss et universitet å fusjonere med. Har vi litt lengere perspektiv på universitetsambisjonene kan vi slå oss sammen med en annen høgskole for å møte kravene om antall doktorgradsutdanninger og sammen jobbe for blant annet å få tilstrekkelig gjennomstrømming i disse.

Regiontilknytning

Så er det også slik at vi har et samfunnsoppdrag som er knyttet til regionen vi befinner oss i. Til syvende og sist er vår rolle å gi mennesker i vår region kvalitetsmessig gode utdanninger som er relevante for arbeids- og samfunnslivet her. Skal vi lykkes med det må vi ha et nært og godt samarbeid med regionale aktører. Det er ikke gitt at en fusjon med et stort universitet et helt annet sted i landet vil gi samme mulighet til regional tilpassing og utnyttelse av potensialet i vår region.

Det er i dette lyset våre samtaler med andre institusjoner i sektoren må forstås. Det er naturlig at rektorene ved landets gjenværende høgskoler diskuterer disse problemstillingene som i stor grad er felles for oss alle. Og siden vi i Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer (HiL) deler samme region er det ekstra naturlig at vi holder god kontakt.

Må ha hendene på rattet

Høgskolen i Hedmark er i den heldige situasjonen at vi ikke er tvunget til å ta forhastede beslutninger for å finne svar på disse utfordringene og peke ut veien videre. Ut fra sentrale kriterier er vi store og solide: Studentvolumet er stort, forskningsaktiviteten og kompetansenivået er på nasjonalt nivå og økonomistyringen er god. Derfor har ikke vi fått noe oppdrag fra departementet om å snarest mulig finne noen å slå oss sammen med.

I løpet av høsten har Kathrine Skretting, den nye rektoren på HiL, og jeg holdt løpende kontakt. Som nye i våre roller har vi lagt vekt på å se fremover. Vi har diskutert endringene i sektoren og hva slags konsekvenser de kan ha for våre institusjoner. Styrene ved de to høgskolene er selvfølgelig holdt løpende orientert om disse samtalene. Vi er enige om å arrangere et felles styreseminar i løpet av våren, der hensikten er å bli kjent med hverandres ambisjoner og mål framover.

Der står vi nå. Uansett hvor veien går videre – hver for oss, mer forpliktende samarbeid, eller en fusjon - tror jeg det er viktig at høgskolene selv får holde hendene på rattet, og at det skjer i et tempo som tjener og understøtter en god prosess.

(Innlegget er først publisert på hjemmesiden til Høgskolen i Hedmark.)