Om å hjelpe etter seksualisert vold

Nobels fredspris i år er viktig, ikke bare fordi den retter søkelyset på kampen mot seksuelle overgrep mot kvinner i krig. Den løfter også frem betydningen av helsearbeid som del av fredsarbeidet, av menneskerettighetsforsvareres viktige, men utsatte rolle i denne sammenhengen. Og sist men ikke minst; at mennesker som selv har vært utsatt for de mest brutale overgrep, kan reise seg og tale på vegne av de uendelig mange kvinner som rundt om i verden har opplevd slik vold. Det er derfor med stor respekt og beundring at vi i morgen får være vitne til at Dr Denis Mukwege og Nadia Murad mottar den store prisen.

Det var først under krigen på Balkan at verden ble oppmerksom på hvordan systematisk og grov vold mot kvinner var blitt en del av selve krigen og krigens strategi. Voldtekt av kvinner i forbindelse med krig og konflikt var blitt sett på som «noe som alltid skjer i krig», men ikke som en del av krigen selv.

Erklæringen som ble vedtatt etter den første store verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien i 1993, var dermed et av de første internasjonale dokumentene som viste til seksuelle overgrep mot kvinner som «våpen i krig». Dette, og det som fulgte i årene som kom, nemlig flere resolusjoner i FNs sikkerhetsråd, gjorde det mulig å betegne slike menneskerettighetsbrudd som tortur og/eller krigsforbrytelser, og kreve at overgriperne skulle kunne stilles til ansvar.

Mens sikkerhetsrådets resolusjon 1325 dreide seg om kvinners sikkerhet, rolle og deltakelse i fredsarbeid, var de etterfølgende resolusjonene (1820; 1889; 1960; 2106) mer direkte rettet mot seksuelle overgrep mot kvinner i krig. Faktisk var resolusjonen 1820 fra 2008 den første sikkerhetsrådsresolusjonen som klart erkjente at seksualisert vold i konflikt var et våpen og taktikk i krigføring, at kvinner og barn er utvalgte og strategiske mål for slik vold, at den har som mål å ydmyke, dominere og skremme og at verden har et ansvar for å forebygge og bekjempe slik vold.

Men overgrepene fortsetter. Og til tross for mange politiske initiativ med tanke på å få slutt på volden, er det beskjedent hva som gjøres for å hjelpe de mange kvinnene og deres familier med de omfattende skadene som seksualisert vold medfører, både fysisk og psykologisk.

Det var med bakgrunn i eget arbeid med flyktninger, og konkret, psykologisk behandling med kvinner utsatt for seksuell vold i krig, at det ble så smertelig tydelig for meg hvordan slik vold rammer, inkludert utestenging og avvisning, og begrenset tilbud om hjelp. Selv arbeidet jeg ved Psykososialt senter for flyktninger ved Universitetet i Oslo, og samarbeidet med kolleger som selv hadde bidratt med hjelpearbeid i krigsrammede områder, både kolleger som var fra krigsområdene selv og de som hadde reist fra Norge for å bidra. Vi hørte om de mange overlevende som var uten hjelp og om hjelpere som var usikre på hvordan de best skulle forholde seg for å støtte. For tilgang på personell med bakgrunn i psykisk helse og psykologisk behandling var meget begrenset. Det ble veldig klart for oss at noe måtte gjøres.

Med utgangspunkt i nettstedet Health and Human Rights info, med mål å formidle kunnskap og erfaringer om helsearbeid med mennesker utsatt for alvorlige menneskerettighetsbrudd, satte vi oss ned for å utvikle noe som enda mer konkret kunne bidra til å styrke arbeidet med å støtte kvinner utsatt for seksuelle overgrep i krig. Gruppa besto av psykologer og psykiatere, alle med lang klinisk erfaring på området. Vi valgte å skrive en manual som kunne gi ideer og retningslinjer til dem som skulle møte overlevende etter volden, og som kunne representere et konkret verktøy i denne sammenhengen.

Og vi ble inspirert av hjelpere i DR Kongo, nemlig «mamaene», som i nært samarbeid med Panzi hospitalet og Dr Mukwege, gikk ut og oppsøkte og fant kvinner som var voldtatt av soldater og ofte utestengt fra egne miljøer. Arbeidet med de rammede kvinnene, et arbeid utført av kvinner som selv ofte var utsatte som hjelpere, la mye av grunnlaget for det vi ville utvikle videre. Ved hjelp av en historie om Sommerfuglkvinnen, en metaforisk skikkelse som går fra et vanlig liv med familie og håp, til den absolutte fortvilelse og skam, etter å ha vært utsatt for massevoldtekt av soldater. Hennes bevegelser videre, den frykten hun sliter med, minnene, utryggheten og ensomheten, beskrives i historien.

Og historien om Sommerfuglkvinnen bringer oss også videre til møte med hjelper, hva de sier og gjør og hvordan hun gradvis igjen kjenner egne krefter og mot til å gå videre. Manualen legger også stor vekt på hjelperen, deres erfaringer, tydeliggjøre deres egne gode tilnærminger og tilføre dem en del konkrete ideer om det som kan stabilisere og gi styrke og ro. Kunnskap om traumatiske erfaringer slik som voldtekt, og de konsekvenser dette kan ha, samt kunnskapen om hva som kan være god hjelp blir altså beskrevet på en konkret måte gjennom historien, men bygger selvsagt på mye klinisk erfaring og forskning.

Manualen er basert på prinsippene om menneskerettigheter – det vil si at menneskerettigheter er helt gjennomgående i arbeidet. Det å vise respekt, beskytte integritet, la personen selv være den som skal høres og la henne forstå at det som skjedde med henne representerer brutale brudd på fundamentale rettigheter, er noe av det sentrale i manualen. I utviklingen av manualen hadde vi flere utprøvingsseminarer i ulike deler av verden, nettopp for å vite hvordan vi best kunne skrive dette på en måte som er anvendelig og nyttig på tvers av språk og kulturer.

Vi lærte mye, og siden har vi presentert den en rekke steder til hjelpere i daglig arbeid med voldtatte kvinner. Manualen ble lansert i oktober 2014 på PRIO, og i mars året etter, i Palais de Nation, FNs store bygg i Genève. I dag foreligger manualen på fire språk (engelsk, russisk, arabisk og spansk) og snart kommer den på portugisisk. Den er mulig å laste ned fra nettet og finnes også i trykket utgave.

Det har vært utrolig givende å arbeide med denne manualen. Men det aller fineste har vært å vite at den brukes, og bidrar til å hjelpe hjelperne til å støtte de overlevende kvinnene. Den har i den senere tid også vært benyttet i hjelpearbeidet i Irak, noe jeg fikk anledning til å høre om på seminaret om seksuell vold mot Yezidi-kvinner, som ble arrangert på Holocaust senteret på fredag 7. desember, i forbindelse med Nadia Murad som selv overlevde IS-terror overfor Yezidi-kvinner.

Måtte denne fredsprisen styrke arbeidet med å forebygge og stanse seksuell vold mot kvinner – både i krig og i fred. Og måtte denne prisen bidra til at de ansvarlige får en rettferdig straff, at de utsatte kvinnene får den anerkjennelsen de trenger som ofre for brutale menneskerettighetsbrudd, og måtte arbeidet med å gi dem den støtte og hjelp de trenger i form av rehabilitering både psykisk, fysisk og sosialt bli realisert i praksis.

(Artikkelforfatteren, Nora Sveaass, har nettopp mottatt UiOs menneskerettighetspris for sitt arbeid med torturofre. Innlegget er først publisert på rektoratets blogg ved Universitetet i Oslo.)