Juliette om utveksling i Norge: «Nesten som seks måneders ferie»

Hun åpner vinduet og ser ned på den frosne gata. Himmelen er svart, og en kald bris sniker seg forbi henne, inn på SiO-kjøkkenet lesset med nanbrød og eksotisk te.

— Jeg liker meg bedre nå som det er snø, sier hun idet hun setter seg ved bordet igjen, vinduet lukket.

— Det er litt magisk å gå rundt ute og se på flekkene med snø under lyktestolpene. Det er veldig annerledes enn hjemme. Men mørket er slitsomt, det føles ut som det er natt nesten hele tiden.

Dette er Juliette Merciers siste uke på studenthybelen — en dublett i utkanten av Oslo som hun deler med en venninne.

Ingenting er pakket ennå.

— Det blir trist å dra, men deilig å komme hjem, sier hun.

Friheten

— Jeg vil nok alltid sammenligne studiene mine her med studiene i Frankrike, og de er veldig forskjellige, sier Mercier.

Hun er fra Paris, og studerer til vanlig psykologi der. Men dette semesteret har hun i stedet holdt til ved Universitetet i Oslo.

— I Frankrike kan man ikke velge særlig mange emner selv, spesielt fra andre felt. Her tok jeg bare ett psykologiemne, og så emner i kjønnsstudier og etikk, som var fantastisk.

En av tingene Mercier liker med høyere utdanning i Norge, er friheten som følger med studiene.

— Det er på en måte mer hjemmelekser her, men færre forelesninger. I Frankrike sitter man som regel i klasserommet hele dagen, sier hun, og fortsetter:

— Hvis du vil ta deg en uke fri for å reise, kan du det her. Det er opp til deg når du vil arbeide med studiet. Det var nesten som en seks måneder lang ferie.

Fadderuka

Det var en liten tilfeldighet som brakte Mercier til Norge.

— Jeg hadde egentlig ikke lyst til å dra på utveksling, men to dager før fristen snakket alle vennene om at de skulle dra, og til hvor.

Hun kontaktet universitetsadministrasjonen og spurte om det var flere ledige plasser som utvekslingsstudent. Hun kunne reise hvor som helst, sa hun.

— Og de sa det var en ledig plass i Norge, og jeg takket ja umiddelbart. Jeg hadde allerede vært i Sverige og Danmark, og jeg elsket de landene, så det ga mening å dra.

Hun flyttet inn i en SiO-bolig med en venninne i august, og hun ble overrasket over studiestart.

— Jeg var ikke forberedt på fadderuka. I Frankrike er man venn med den som sitter ved siden av deg på forelesning, men her kjenner man ikke sidemannen i det hele tatt. I stedet må du presentere deg selv for faddergruppa, og spille spill, og vi bare: «Hva er dette? Sommerleir?»

Første dagen i Norge dro faddergruppa til Sognsvann, og Mercier forklarer at det passet henne perfekt.

— Jeg er ikke en byperson. Jeg liker å gå turer, noe som er veldig fint med Norge, tross kulda. Og Oslo er en fin by, fordi man kan alltid stikke av til parker eller ta en båt til en av øyene, og gatene er ikke så folksomme, og jeg kunne se fjorden på vei til universitetet.

— Det var til og med en elv på campus, legger hun til etter en pause.

Forelesere

Mercier understreker at hun følte hun ble behandlet annerledes som student her, sammenlignet med universitetet hjemme.

— Jeg følte at folk respekterte studentene mer. På UiO hadde vi til og med en stor åpningsseremoni med ordføreren i Oslo. Det ville aldri skjedd i Frankrike.

Hun sier at i Frankrike blir man først og fremst tatt seriøst som student om man går på en prestisjeskole.

— Hvis du forteller noen der at du studerer på et vanlig, offentlig universitet, svarer de som regel at «jeg håper i det minste de behandler deg ok der.» Her i Norge betyr det noe å gå på et universitet, og en bachelor ser ut til å ha en verdi.

Selv foreleserne behandlet studentene annerledes, legger hun til.

— Jeg stilte en gang et spørsmål under forelesningen, og foreleseren sa at det var interessant, og vi kunne diskutere det videre på kontoret hennes senere, sier Mercier, og legger til:

— Jeg trodde det skulle bli rart, men jeg dro uansett, og hun viste meg favorittbildene av kattene sine, og det var fantastisk.

Overraskelsene

— Da jeg først kom til Norge, forventet jeg et land med full likestilling og i kontakt med naturen, fordi det er sånn folk snakker om de skandinaviske landene.

Mercier sier hun kjente mye på kontakten med naturen, men ikke så mye på likestillingen.

— Det er fortsatt en vei igjen å gå, selv her. Det var en overraskelse, for jeg trodde dere hadde løst alle problemene.

Som en utvekslingsstudent sier hun det er høyst nødvendig å bli venn med andre utvekslingsstudenter om man vil ha et fungerende, sosialt liv.

— Jeg sier ikke at nordmenn ikke er vennlige, fordi det er dere. Men mange norske studenter har allerede livene sine her. Om du spør om de vil dra og se nordlyset har de allerede sett det, eller de skal jobbe, eller øve på trommer, eller hva som helst annet.

Og det var også overraskelser hva gjelder norsk væremåte.

— Alle nordmenn dusjer nakne i offentlige dusjer, ved bassenger og sånt. Og selv i garderoben bare kler dere av dere. Det var merkelig, men jeg har blitt mer komfortabel med det.

En av de første tingene utvekslingsstudentene ble fortalt, var at nordmenn er vanskelige å få kontakt med, noe hun følte stemmer bra.

— For eksempel starter dere ikke bare en tilfeldig samtale med noen på bussen. Jeg sier alltid «hei» og «takk» til sjåføren, men han lot som han ikke hørte meg, stort sett.

Mercier sier hun elsket studietiden i Norge, men hun kan ikke si det først og fremst var på grunn av studiene.

— Hvis du noensinne skal studere i Norge, bli med på orienteringslaget, insisterer hun.

— Og prøv å gå en norsk fest, selv om du trenger hjelp med å oversette. Og vær forsiktig med isen på bakken.