Fortelling om voldsutsatt kvinne

Noen filmer forteller kun en historie, og vi er fornøyde med det. Andre filmer tar opp viktige temaer, og vi oppfatter nettopp temaet som det viktigste selv om det narrative elementet ikke nødvendigvis er så engasjerende. Atter andre ganger er fortellingen sentral både i seg selv og for å bære fram et spesifikt tema. Det er nettopp slik Natt er. Den søker å binde bro mellom narrativet og det tematiske innholdet. I sentrale deler klarer den det.

FAKTA

Natt

Premiere: 13.01.2023

Skuespillere: Guri Glans, Marie Louise Tank, Henrik Rafaelsen, Jørgen Langhelle, Andreas Galtung

Sjanger: Drama

Regi: Mona Johanne Hoel

Nasjonalitet: Norge

Aldersgrense: 12 år

Språk: norsk

Filmen forteller om en kvinne (Guri Glans) som er alenemor til to små døtre. Emma er lege på sykehuset Ahus i Lørenskog og selv om livet som arbeidende småbarnsmor er stressende, ser det ut til at hun er på plass. Men så, helt i begynnelsen av fortellingen, får hun en kreftdiagnose. Hun har lymfekreft med spredning, og forespeiles et par måneder igjen å leve. Der og da presser en ytterst presserende problemstilling seg fram: hvem skal ta seg av barna når hun blir borte?

Barnas far, Falk (Jørgen Langhelle), har vært «borte fra horisonten» de siste par årene. Men Emma blir likevel redd. Ettersom de ikke er skilt ennå, frykter hun at han skal få omsorgen for barna når hun dør. Falk er nemlig voldelig – det har hun selv kjent på kroppen.

Emma klarer å finne Falk, i Finnmark, og oppsøker ham for å få signatur på skilsmissepapirene. Han sier nei. Hun oppdager samtidig at han er i et nytt forhold der han utøver vold.

Med dette utgangspunktet blir Natt en film om å håndtere sin situasjon som tidligere voldsutsatt, og en fortelling om å ordne opp i eget liv når dødsdommen kommer som lyn fra klar himmel. Den er sterkere på det første av disse to, og det andre kommer tidvis litt i skyggen. Men mot slutten kommer dette andre motivet noe sterkere fram, særlig i en vakker scene som også inkluderer politimannen som etterforsker saken (Henrik Rafaelsen). Det er godt at vi får denne scenen, fordi Rafaelsen underspiller etter mitt skjønn fram mot dette punktet. Og, aller mest, fordi vi trenger å følge denne delen av Emmas kamp også.

Likevel er det erfaringen som voldsutsatt som er filmens viktigste tema. Og vi ser at volden er tilstede også i tiden etter at den faktiske fysiske volden opphørte - nå som kveldende minner og frykt.

Regissør Mona J. Hoel er blant våre veteraner. Kanskje ikke så kjent blant det store publikum, men vel ansett i filmkretser. Særlig er Når nettene blir lange (2000), minneverdig. Norges første og kanskje eneste dogmefilm.

Den sosialt bevisste Hoel har en tydelig agenda med Natt, slik hun gjerne har ellers også. Plakaten er utstyrt med setningen «1 av 3 drap er partnerdrap». Filmen gir et nærbilde av fortvilelsen kvinnen med voldserfaringer kjenner når minnene om volden kommer opp igjen.

Natt er sterkest når den klarer å kombinere de ulike elementene nevnt innledningsvis. Da er den overbevisende. Og det er heldigvis det som er hovedinntrykket når vi ser den. Hoels poetiske fortellerkompetanse er i store deler satt i sving på en måte som griper tak i oss. Men så blir nettopp dette dypet mindre tilstedeværende i noen sekvenser. Det er særlig en lang scene fra et rettslig avhør, og dessuten et par avhørsscener som blir mer tungdrevne. Samtidig skal det sies at de inneholder stoff som forteller om voldsutsatte kvinners situasjon, og derfor fungerer i helheten. Ikke minst forteller Emma hvorfor hun ikke anmeldte volden da den ble utøvd.

Til gjengjeld tar Hoel grep om oss i andre scener, og særlig er det en lengre sekvens fra en hyttetur i den siste delen av filmen som overbeviser. Her ser vi hele spekteret av følelser som Emma går gjennom. Samtidig preges den av en følelse av skjebnedrama som lever sitt eget liv, og der flere av utfallene nærmest er gitt. Sekvensen er så gjennomført og rik at den kan oppfattes som en fortelling i fortellingen. Og selv om det alvorlige tematiske innholdet ikke er underkommunisert i denne sekvensen, er det likevel først og fremst dens visuelle kraft som slår oss – kombinert med godt skuespill.

Marie Louise Tank som Emmas hjelpende venninne skal også nevnes. Hun gir et varmt og troverdig portrett.

En film som Natt vil antagelig føles spesielt viktig for dem som har liknende erfaringer som de den forteller om. Men dersom en slik film skal ha appell også for andre, må kvaliteter som de nevnte poetiske og visuelle være tydelig kommunisert.

Natt er en god, norsk film om et viktig tema. På det beste bæres den kunstnerisk av en poetisk allmenngjøring som engasjerer sitt publikum.