Solveig Askjem (79) og Vigdis Bunkholdt (79) har gått foran og kjempet for alt fra å fjerne homofili som diagnose til bedre kvalitet på sosionomutdanningen i Norge. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Solveig Askjem (79) og Vigdis Bunkholdt (79) har gått foran og kjempet for alt fra å fjerne homofili som diagnose til bedre kvalitet på sosionomutdanningen i Norge. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Høgskolens lesbiske pionerer

Solveig og Vigdis møttes da de jobbet på Sosialhøgskolen på 70-tallet. Etter en konferanse på Røros gikk de fra å være kolleger til å bli kjærester - og har holdt sammen siden.

Publisert Oppdatert

Året er 1975, og Solveig Askjem (79) og Vigdis Bunkholdt (79) har akkurat kjøpt seg hus på Frysja i Oslo, huset de fremdeles bor i sammen, 40 år senere. Solveig har ennå ikke fortalt moren sin at hun er kjæreste med en annen dame, selv om de allerede har vært sammen i flere år. 

— Jeg husker jeg ringte hjem til min mot og sa: «Mor, vet du hva jeg har gjort?», og moren min svarte: «Jeg antar du har kjøpt hus sammen med Vigdis». Jeg tror nok hun alltid visste at jeg var lesbisk, sier Solveig og ler. 

Vigdis fortalte aldri om legningen sin til mor før hun døde, men faren og søstrene fikk vite, og gratulerte da de fortalte det. Hun har viet livet til psykologien, mens Solveig, som er fra Andebu, blant annet ble boikottet av fagforeningen, etter at hun satte i gang arbeidet med en egen sosionomiutdanning på Høgskolen i Nordland for mange år siden. 

Et lesbisk hjem

Vigdis er utdannet psykolog, men underviste på fulltid på sosionomutdanningen i over ti år. Selv om det er flere år siden hun passerte 70, foreleser hun fremdeles på Høgskolen i Oslo og Akershus, og flere andre høgskoler og universiteter. De forteller at kollegene på skolen nok stusset litt da de to kjøpte hus sammen. 

Det var ingen som tenkte at damer hadde sex med andre damer før i tiden. Vi holdt ikke på med sånt.

Solveig Askjem

Som psykolog var det vanskelig å se homofili omtalt som en sykdom i pensumbøkene

Vigdis Bunkholdt

— Det var nok litt skepsis på skolen. Det var jo ikke helt vanlig at to damer kjøpte hus sammen. Men vi inviterte bare kollegene våre hjem til oss, for å normalisere det. Det gikk veldig fint

De forteller også at de hadde en venninne på besøk en gang, som under et selskap sa at hun var så glad for å få lov til å besøke et «lesbisk hjem».

— Jeg har alltid lurt på hva hun trodde var forskjellen på lesbiske hjem og andre hjem. Trodde hun at vi hang bildene opp ned på veggen, eller at vi ikke hadde møbler, spør Solveig. 

— Vi har aldri fått anledning til å spørre henne hva hun egentlig mente med det, supplerer Vigdis. 

Forbud og følelser

Loven som forbød homofili i Norge ble opphevet i 1972, året etter at Solveig og Vigdis ble kjærester. 

— Å være lesbisk har aldri vært forbudt i Norge, selv om biskopene prøvde å få det til på 50-tallet. Heldigvis fikk de ikke til det, sier Vigdis. 

— Det var ingen som tenkte at damer hadde sex med andre damer før i tiden. Vi holdt ikke på med sånt, sier Solveig, og de ler begge to. 

Vigdis er født og oppvokst mellom Bislett og St. Hanshaugen i Oslo, og var aktiv i «Det norske forbundet av 1948», en av forløperne til Landsforeningen for lesbiske og homofile. Kampsakene var klare: Å fjerne loven som forbød homofili og å fjerne homofili som diagnose. 

— Som psykolog var det vanskelig å se homofili omtalt som en sykdom i pensumbøkene, sier Vigdis. 

Og Solveig supplerer:

— Lesbiske og homofile har blitt kalt både syke og syndige, og var til og med kriminelle. Både kirken og helsevesenet vet å sette merkelapper på folk. 

Partnerskap og religion

Forholdet deres har fulgt samfunnsutviklingen. De inngikk partnerskap etter at partnerskapsloven ble innført i 1993, og etter at felles ekteskapslov ble innført i Norge, giftet de seg like godt. 

— Det var partnerskapsloven som var det virkelige gjennombruddet, sier Solveig. 

Selv om de to ikke har opplevd mye trakassering selv, er de klare på at det ikke alltid har vært enkelt på et personlig plan å være lesbiske. De mener også at mange i Norge godt kan jobbe med holdningene sine, og toleransen for annerledeshet. 

— Hvis man dykker dypere ned i folks holdninger, og skraper litt i fernissen, kommer det fram holdninger som ikke minner om likeverd. Her har både skolen, helsevesenet og eldreomsorgen litt å hente, sier Vigdis. 

Samtidig er hun klar på at det har skjedd en stor utvikling, og at da hun var en kjapp tur innom Ullevål sykehus, var det ingen som hadde noen problemer med at hun og Solveig var gift - selv om sykepleieren først spurte om de var venninner. 

— Det er også en del religiøse miljøer som har mye å hente. I Norge har vi kommet langt, men både her og mange andre steder i verden er det langt igjen før lesbiske og homofile opplever likeverd, sier Solveig. 

Barnevernet

De har begge jobbet med å hjelpe de svakeste i samfunnet i mange år. Vigdis har brukt psykolog-bakgrunnen sin i barnevernet, og var blant annet med i utvalget som jobbet fram barnevernsutredningen for noen år tilbake, hvor en av hennes hjertesaker var at det biologiske prinsipp ikke skulle stå like sentralt i barneverssaker som det har gjort. 

— Jeg mener man må tillegge hvordan ungene har det, større vekt enn hvem de bor sammen med, sier Vigdis. 

Gjennom mange år i barnevernet har hun vært med på å ta flere barn ut av hjemmet, og er opptatt av å understreke at på tross av mediefokuset på at barnevernet henter barn ut av familiene sine, er det veldig langt fra en morsom avgjørelse å være med på. 

— Nesten alle barnevernstiltak foregår i hjemmet, ikke utenfor hjemmet, sier hun. 

Frivillighet

Videre er hun opptatt av frivillighet fra familienes side, og mener at utvalgets avgjørelse om å gå inn for at man kan begynne tiltak fra barnevernet med tvang, er en avgjørelse som hadde hatt godt av å diskuteres nærmere.

— Det bryter med et gammelt prinsipp i behandlingsarbeid. Først når den som trenger hjelp har innsett det selv, fungerer behandlingen optimalt. Brukerene må kunne være med på å bestemme selv, sier hun. 

Her er Solveig raskt på plass - for selv om man har vært kjærester i over førti år, er det ikke alle diskusjonene mellom de to som er ferdigdiskutert. 

— Men hvordan skal du da kunne gi barnet best mulig beskyttelse, hvis foreldrene stiller seg i døråpningen og nekter å spille barnevernet inn, utfordrer Solveig. 

Vidigs lar seg ikke så lett vippe av pinnen, og kontrer angrepet med et raskt svar, som viser at på tross av alderen, har hun fremdeles stålkontroll på eget fagfelt, og forklarer at det er en svært krevende utfordring, som barnevernet har løsninger på. 

Fra skreddersøm til konfeksjon

Men det er ikke bare Vigdis’ fagfelt som diskuteres jevnlig i den lille familien. Solveig er sosionom av yrke, og har skarpe meninger om mangt innenfor feltet. 

— Sosionomutdanningen har blitt en masseutdanning, hvor barnevernspedagogutdanningen og vernepleierutdanningene er like store. Du kan si at vi har gått fra skreddersøm til konfeksjon når det kommer til kandidatene, sier Solveig. 

Hun tenker tilbake på tiden hvor sosionomutdanningen var et ettertraktet studium.

— Det var nesten like vanskelig å komme inn på som medisinstudiet, erindrer hun. 

I dag mener hun at sosionomiutdanningene er underfinansiert, noe som ikke gir lærerne like god tid til veiledning og oppfølging av studentene som de burde ha hatt. Videre sammenlikner hun et år på en sosionomutdanning med et år på for eksempel medisin - hvor et år på medisinstudier et betydelig dyrere for staten enn et år på sosionomstudiet. 

— Det at vi underfinansierer slike utdanninger er et tegn på at det ikke er viktig å ta vare på de aller svakeste i samfunnet, sier hun. 

Begge er enige om at det hadde vært fornuftig å enten sørge for mer penger til utdanningen, eller å ta inn færre kandidater, slik at man får bedre tid med hver student, og slik at de som underviser har muligheten til å være best mulig oppdatert. 

— Du kan ikke undervise i gårsdagens kunnskap, hvis den ikke er relevant mer. Er du ikke ajour, bør du heller ikke undervise, sier Vigdis litt strengt. 

Hun underviser fremdeles på barnevernutdanningen på HiOA, men er klar på at hun gir seg den dagen hun mener at hun ikke er godt nok oppdatert på de nyeste metodene. 

Tennisskoene

De to har vært gjennom svært mye sammen, og husker for eksempel tilbake til da Solveig ble hentet inn for å starte opp en sosionomutdanning i Nordland. 

— På den tiden skulle det være egne fagskoler, så jeg fikk utrolig mye kjeft av fagforeningen nasjonalt og ble boikottet av fagforeningen lokalt. Men utdanning ble det, og i dag har man jo mange ulike typer utdanninger på alle høgskoler, sier Solveig. 

Det finnes likevel historier de to ikke har hørt om hverandre - Vigdis forteller om en av sine første forelskelser, i hun som var vikar i gym på gymnaset.

— Hun var så vakker. Både hun og jeg spilt tennis, og på den tiden var tennisbaner dekket med rød grus, som gjorde at skoene også ble dekket av rød grus, forteller Vigdis. 

Og i sin iver etter å imponere gymlæreren, tok unge Vigdis på seg tennisskoene i gymtimen, med et tydelig rødskjær etter tennisspillingen. Hun tenkte at rødskjærest på skoene ville vise gymlæreren hvor mye tennis hun spilte, men strategien fungerte ikke helt, slik den ofte ikke gjør med ung kjærlighet. 

— På vei inn i gymsalen stoppet gymlæreren meg, så ned på skoene mine og spurte: «Skal du ha på deg så tunge sko inne»? Jeg husker jeg ble veldig satt ut, sier Vigdis. 

Solveig har lyttet til hele historien med et smil, men nå knekker hun sammen i latter. 

— Virkelig? Den historien har jeg aldri hørt før, får hun fram midt oppi all latteren.  

Sykkelturen

De to har flere historier om ung kjærlighet - og også Solveig forteller om en gymlærer hun hadde et godt øye til 

— Jeg skjønte aldri hvorfor alle de andre snakket om gutter hele tiden, når vi hadde en gymlærer som var så lekker, sier Solveig. 

Vigdis har ytterligere en historie, om sin aller første kjendisforelskelse, hvor hun som 11-12-åring sykla fra St. Hanshaugen opp til Nordstand kino, kun for å se på filmplakaten av Greere Garson utenfor kinoen. 

— Det tror jeg faktisk at jeg gjorde mer enn en gang, forteller Vigdis. 

«Foreningen for by og bygd»

Selv om de to ikke har opplevd mye trakassering, har det ikke alltid vært like enkelt. 

— Vi som er så gamle har opplevd en helt annet type samfunn, hvor det var veldig mye som var tabubelagt, sier Solveig. 

I voksen alder har de begge to vært åpne om legningen sin, men forteller likevel at de ser an folk før de legger ut om den til fremmede mennesker. Solveig forteller også at oppveksten på et mindre sted var krevende, og at legningen førte til at hun var ganske innadvendt som ung. 

— Jeg hadde et mål. Jeg skulle ut av bygda, sier Solveig. 

Og det fikk hun til - selv om hun en gang vurderte å gå på møte i «Foreningen for by og bygd», som averterte om møte i Tønsbergs blad en gang Solveig var ung. 

— Jeg skjønte at det var en forening for sånne som meg. Det er klart at en forening med et slikt navn har et ønske om å skjule seg, men jeg dro aldri på møte med dem. Jeg ville møte likesinnede utenfor bygda, ikke i. 

De to førstedamene er på hytta i helga. Khrono besøkte Vigdis og Solveig hjemme på Frysja noen dager før høyesterett i USA sa ja til homofile ekteskap og før Oslo Pride 2015 åpnet.

Helgens hashtag, som også president Obama markerte sin twittermelding med på fredag er: #LoveWins 

 

 

  

 

 

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!