Vekst på 90 prosent i norsk publisering av forskning

I dag, torsdag, legger Universitets- og høgskolerådet (UHR) fram rapporten om den norske publiseringsindikatoren, eller populært kalt «tellekantsystemet».  Det er ti år siden ordningen ble vedtatt. Rapporten viser en vekst på 90 prosent i forskningspublisering i perioden.Det er Dansk Center for Forskningsanalyse ved Århus Universitet, som har gjort evalueringsarbeidet. Det er UHR som forvalter det norske systemet.

UHR forteller at de har bestilt rapporten for å undersøke om formålet med indikatoren er innfridd: Har indikatoren stimulert til mer forskning, og forskning av høyere kvalitet? Den norske ordningen har stått uendret i de åtte årene den har fungert.

Oppsiktsvekkende vekst på 90 prosent

Av rapporten går det fram at etter at indikatoren har blitt tatt i bruk har norske forskere begynt å publisere mer. Danskene skriver at noe av økningen sikkert skyldes at sektoren har fått flere ressurser, men at de økte midlene ikke kan forklare hele økningen. 

Ola Stave er generalsekretær i UHR (bildet over). Stave trekker først fram at han er glad for at rapporten slår fast at den norske modellen er en billig modell, og likevel opprettholder stor grad av tillit til systemet. 

— Det har vært påstått at systemet med publiseringsindikatoren er tungvint og kostbar. Analysene som er gjort viser det motsatte, og det er et gledelig funn, sier Stave.

— Vi ser også av tallene at vi i perioden som er målt har hatt en gjennomsnittlig vekst på 90 prosent i publisering. Veksten er størst ved de institusjonene som publiserte minst ved starten, men også de store tunge institusjonene med stor publiseringsmengde fra før av har hatt en god vekst. En vekst på 90 prosent, mener jeg er oppsiktsvekkende god, sier Stave.

Produserer mer, men ikke bedre?

Når det gjelder kvaliteten på den forskningen som publiseres heter det i rapporten at man har vanskelig for å se en tilsvarende positiv utvikling som på mengden.

— Norske forskere publiserer mer, men ikke bedre?

— Det er et funn vi vil se nærmere på, og for meg er ikke konklusjonen så entydig, sier Stave.

— For det første blir norsk forskning sitert mer nå enn for ti år siden, og vi har nærmet oss Sverige og Finland på dette området, selv om danskene av en eller annen grunn fremdeles ligger langt foran oss, sier han.

Stave trekker også fram at mange har advart om at man etter innføringen av indikatoren og de to nivåene som ligger i modellen, ville se en forskyvning mot publisering av enklere artikler, det som ligger i nivå 1 i indikatoren.

— En slik forskyvning er ikke dokumentert. Det publiseres minst like mange «tunge» forskningsartikler i dag som for ti år siden. Dette er også et element som borger for god kvalitet, sier Stave.

Regjeringsplattformen vil ha et tredje nivå

Indikatoren har i dag to nivåer, der vitenskapelig  publisering i høyt anerkjente kanaler gir høyere uttelling enn annen publisering. Bøker gir høyere uttelling enn artikler, og uttellingen skal også korrigeres for  antall forfattere per publikasjon. Publiseringspoengene utløser økonomiske midler til «opphavsinstitusjonen».

(Fra rapporten evaluering av den norske publiseringsindaktoren. Januar 2014)

I den nye regjeringens plattform blir det framsatt et ønske om at det skal innføres et tredje nivå i dagens modell.

— Da modellen ble innført for ti år siden, var man tydelig på at man bare ønsket seg to nivåer for å gjøre modellen enkel og gjennomførbar, sier Stave.

— Rapporten er vel ganske tydelig på at det å innføre flere nivåer vil koste mer enn det smaker?

— Ja, det stemmer. Dette er et punkt vi nå må se nærmere på, men vi må her også forholde oss til regjeringsplattformen, og de innspill som kommer fra departement og regjering. Begrunnelsen for flere nivåer er jo at man ønsker å skille bedre på det som publiseres, men et nytt nivå vil også medføre mer byråkrati, sier Stave.

Og den danske rapporten anbefaler Norge å beholde dagens to nivåer, fordi et nytt nivå vil være kostbart, og også muligens forsterke andre svakheter man ser med modellen. 

Utfordringene

Rapporten fra danskene konkluderer med at den norske modellen ser ut til å ha mange positive sider, og er blant de minst problemfylte sett i et internasjonalt perspektiv. Likevel peker rapporten på en rekke utfordringer med det norske tellekantsystemet:

• Forholdet mellom kvalitet og kvantitet
• Poengtildeling, nivåinndeling og fagfeltsnøytralitet.
• Anvendelsen av indikatoren internt på institusjonene og under dette punktet særlig dilemmaet som handler om hvordan pengene indikatoren utløser blir fordelt lokalt

Mange tellekantdebatter

Tellekantsystemet har medført mange debatter generelt innen høyere utdanning og forskning i Norge, og spesielt på Høgskolen i Oslo og Akershus. Diskusjonene går blant annet på at det bør innføres flere nivåer når artikler og publiseringer skal vurderes. I dag er det bare to tellende nivåer. En annen debatt handler om hvilke typer publiseringer som gir poeng, og hvilke som ikke gir poeng.

På HiOA har debatten både handlet om vektleggingen av publikasjonspoengene som en viktig målestokk i arbeidet mot å bli et universitet. I tillegg debatteres det iherdig hva som skal være tellende publisering.

HiOA har sterke kunstnere på flere fakultet og det er frustrasjon over at kunstnerisk forskningsarbeid ikke gir uttelling. Det skal være et større seminar på høgskolen om dette 22. januar.

Store lokale forskjeller

(Fra rapporten evaluering av den norske publiseringsindaktoren. Spørreundersøkelse blant forskere. Januar 2014)

Det punktet rapporten anbefaler at man ser nærmere på, og gjør et stort stykke arbeid på, er hvordan publiseringsindikatoren brukes lokalt, og hvordan pengene fordeles lokalt.

Rapporten slår fast at man kan ha mye å hente på en gjennomsiktig og god lokal modell som i større grad er retningsgivende for alle miljøer.

— Enhver styringsinformasjon kan brukes positivt og negativt. Det er viktig at denne type indikatorer brukes klokt internt, sier Stave.

(Fra rapporten evaluering av den norske publiseringsindaktoren. Spørreundersøkelse blant både forskere og instituttledere. Januar 2014)

Stoppet annen utredning

Stoltenberg-regjeringen hadde etablert et utvalg (Duckertutvalget) som skulle se på finansieringssystemet i høyere utdanning, deriblant publiseringsindikatoren. Dette utvalget la nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ned i november 2013.

Begrunnelsen hans var at han ønsker å vurdere nærmere hvordan en gjennomgang av finansiering av forskningssektoren tydeligere kan ses i sammenheng med de ambisjonene regjeringen Solberg har satt i regjeringsplattformen.

I regjeringsplattformen slår man blant annet fast at man ønsker å innføre et nytt nivå når det skal gis poeng for publisert forskning.

— Rapporten vil bli lagt til grunn når både vi og departementet og regjeringen skal jobbe videre med disse spørsmålene, sier Stave.

Fire hovedtemaer i rapporten

Den danske rapporten har fire hovedtemaer. 

1. Publiseringsindikatoren i et internasjonalt perspektiv med fokus på fordeler og ulemper ved forskjellige modellvalg.
2. Indikatorens innvirkning på omfanget og gjennomslagskraften av publiseringen, samt spørsmålet om publiseringsspråk og lengde på artikler og monografier.
3. Indikatorens egenskaper med fokus på nivåinndelingen, fagfeltsnøytralitet, innrapportering av bøker og bokkapitler, samt den faglige og administrative organiseringen.
4. Bruken av indikatoren på institusjonene med fokus på en kartlegging og analyse av dens bruk som intern fordelingsnøkkel på fakultets- og instituttnivå samt som et redskap i forbindelse med rekruttering, kompetansevurdering og lønnsforhandlinger. Her er det også sett på indikatorens betydning for organisering av, og oppmerksomhet på, forskning. 

Her finner du rapporten «Evaluering af den norske publiceringsindiaktor».