Trenger Norge innstegsstillinger?

Har du noen gang sittet i et møte hvor alle har nikket og vært helt enige, mens du ikke har skjønt hva i all verden man egentlig var enige om? Det er den følelsen jeg sitter med etter å ha lest om innstegsstillinger i Forskningsmeldingen og fulgt den etterfølgende debatten.

Jeg har mange venner i utlandet på prestisjetunge institusjoner med innstegsstillinger. Det de forteller meg er at de har et begrenset antall år på å kvalifisere seg til såkalt tenure, eller fast stilling. De må vise at de kan publisere mye på et høyt nivå og produksjonen evalueres gjerne av en ekstern komité. Om de ikke lykkes innen tidsfristen kastes de ut fra institusjonen. Det er en tøff tilværelse som sjelden omtales med glede – det er snakk om stress, angst for å mislykkes og prioriteringer som går på familielivet løs.

Færre midlertidige stillinger er målet – innstegsstillinger flagges som svaret. Men er ikke en innstegsstilling egentlig en midlertidig prøvestilling med mulighet for å få fast tilsetting om man er flink nok? Hvordan kan dette bidra til å minske andelen midlertidige stillinger? I UH-Norge har jo alle faste UF-tilsatte en trygg jobb – de risikerer ikke å miste jobben dersom de ikke leverer som forventet – dette på godt og vondt.

Etter det jeg har forstått er ikke det tradisjonelle målet med innstegsstillinger å redusere midlertidighet, men å kvalifisere seg faglig verdig til å besitte en stilling med fullstendig akademisk frihet – frihet til å ytre seg fritt uten fare for å risikere sin stilling – dette er jo en rett vi i Norge allerede har.

Ønsket om innstegsstillinger kan synes å være et symptom på UH-institusjoner hvor tilgangen på uteksaminerte doktorer er større enn behovet og hvor det er mange søkere til de faste stillingene. Mange av fagmiljøene på HiOA sliter med å få søkere med relevant doktorgrad til faglige stillinger – innen disse profesjonsfagene er behovet for doktorer større enn tilgangen på uteksaminerte doktorer. For oss er det gledelig å lese i Forskningsmeldingen at man ønsker å «fortsatt øke antallet doktorer». I tillegg burde man kanskje vurdere å omfordele stipendiatstillingene i UH-sektoren slik at det blir et bedre samsvar mellom tilgangen på doktorer og behovene i sektoren. Da vil kanskje behovet for innstegsstillinger forsvinne?

Kvalitet, pærer og bananer

Kvalitet nevnes ofte i Forskningsmeldingen. Noen av formuleringene er bekymrende, blant annet når det hevdes at man ønsker å «utvikle kunnskap som gir grunnlag for sammenligninger mellom de mest forskningsintensive universitetene i Norge og Norden, som støtte for institusjonenes, Forskningsrådets og departementenes arbeid med å forbedre forsknings- og utdanningskvaliteten». 

Hva betyr egentlig dette? Forskningsmeldingen gir ingen entydig redegjørelse for kvalitetsbegrepet. Ønsker man å sammenlikne de disiplinrettede universitetene Norge som har helt unik finansiering med andre liknende institusjoner internasjonalt som beslutningsgrunnlag for hva man gjør ved de profesjonsorienterte høgskolene med en helt annen finansiering? Hvordan kan vurdering av forskning si noe om utdanningskvalitet?

Riktignok står det ikke eksplisitt at kunnskapsgrunnlaget skal brukes til å bedre forsknings- og utdanningskvaliteten ved høgskolene, det står kun at sammenlikningen kun gjelder universiteter. Men, hvorfor skal ikke samtlige UH-institusjoner i Norge sammenlikne seg internasjonalt? I HiOAs Strategi 2020 heter det at «HiOA skal være internasjonalt ledende på profesjonsutdanninger».

For å kunne si noe om vi har nådd dette målet må vi sammenlikne oss med andre institusjoner internasjonalt. Som et ledd i dette har HiOA takket ja til å være med på uMultirank. UMultirank er et transparensverktøy som ivaretar institusjonsmangfold ved at pærene og bananene sorteres før man sammenlikner pærer for seg og bananer for seg. I tillegg er intensjonen at uMultirank vil bidra til profilere HiOA internasjonalt.

Hva med de åpne kanalene?

Åpen tilgang til all offentlig finansiert forskning er et tydelig signal i Forskningsmeldingen. Det signaliserer at det vil komme støtteordninger for å dekke publiseringsutgifter for blant annet forskning finansiert igjennom forskningsrådet. HiOA er også spesielt nevnt i Forskningsmeldingen som en institusjon som har spesielt lykkes med åpen tilgjengeliggjøring av vår forskning i vitenarkivet ODA.

Forskere står allikevel ovenfor valget mellom å publisere foreløpige obskure tidsskrift med få lesere som krever betaling sammenliknet med å publisere helt gratis i tidsskrifter som gir høy status og som blir lest av mange.

Tidsskrifter med åpen tilgang er ofte drevet av individualister og små grupper eller enkeltindivider på frivillig basis nærmest som bakgårdsforetak. Vi vet lite om hvor lenge slike tidsskrifter kan overleve under slike vilkår.

Støtte til publiseringsavgifter er positivt, men dette vil allikevel utgjøre småpenger i det store bildet. Dessuten hjelper det lite om man ikke har gode kanaler å publisere i. Det er en gradvis økning i prestisjen til noen tidsskrifter med åpen tilgang og et økende antall slike tidsskrifter blir indeksert i databaser som Thomsons web of knowledge.  Men, det går veldig sakte.

Det kan være mange grunner til å starte et eget tidsskrift, og mange griper muligheten. Antallet tidsskrifter med åpen tilgang øker kraftig, men er dette en utvikling vi ønsker? Er det hensiktsmessig med et åpent tidsskrift for hvert fagmiljø på hvert institutt? Vi vet også at det er useriøse aktører som skor seg økonomisk på fenomenet i en verden der mange forskere er under publiseringspress.

Forskningsmeldingen kunne ha gått mye lenger enn bare å fokusere på selve publikasjonene. Forskingsmeldingen kunne ha staket ut en vei med nasjonalt fokus på selve publiseringskanalene. En ide kunne vært strategisk å benytte SAK (Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon)-tankegang for etablering av åpne kanaler som er sikret langsiktig, forutsigbar og stabil og drift der konsortier av UH-institusjoner kunne stå for innhold og faglig kvalitetssikring.

• Innleggene er første gang publisert i Rektoratets blogg.