Skadelig forskningsetikk

«Panama Papers» blir hyllet. Hadde en samfunnsforsker gjort samme jobb, hadde han eller hun brutt de etiske retningslinjene, skriver professor i journalistikk, Paul Bjerke.

Publisert Oppdatert

En hel verden hyller nå «Panama Papers», et omfattende prosjekt der gravende journalister fra en rekke land har avdekket hvordan storselskaper og enkeltpersoner bruker advokatfirmaer og skatteparadiser for å unngå å beskatte sine betydelige inntekter.

De oppsiktsvekkende oppslagene i en rekke av verdens mest anerkjente aviser og kringkastingsselskaper bygger på en gigantisk lekkasje. En journalist i Süddeutsche Zeitung fikk i hende 11 millioner hemmelige dokumenter som tilhørte advokatselskapet Mossack Fonseca i Panama (derav navnet på prosjektet).

Det er helt åpenbart at advokatene ikke ville gitt bort dokumentene frivillig. Derfor er det svært bra at kilden valgte en journalist og ikke en samfunnsforsker når han eller hun ville dele med resten av verden informasjon om hvordan de rikeste systematisk arbeider for å dumpe skatten.

Brutt de etiske retningslinjene. Hvis en samfunnsforsker skulle forske på disse dokumentene, ville han eller hun nemlig brutt de etiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, humaniora, jus og teologi som i slutten av april ble presentert i nyrevidert utgave.

Der heter det at forskeren skal respektere de legitime grunner private bedrifter, interesseorganisasjoner o.l. har til ikke å få offentliggjort opplysninger om seg selv, sine medlemmer og sine planer.(…) Bedrifter og organisasjoner har ingen juridisk plikt til å gi opplysninger uten at det foreligger særskilte lovbestemmelse for spesielle typer opplysninger. Dersom de nekter innsyn, skal det respekteres.

«Panama Papers» blir hyllet. Hadde en samfunnsforsker gjort samme jobb, hadde han eller hun brutt de etiske
retningslinjene.

Paul Bjerke

Kilden som lekket Panama Papers forteller: Derfor avslørte jeg Mossack Fonseca

Uønsket å drive kritisk forskning. I utgangspunktet er det altså slått fast at det er uetisk av samfunnsforskere å drive uønsket, kritisk forskning på bedrifter, organisasjoner og andre private organisasjoner som ikke ønsker å få sitt interne liv belyst, nettopp slik Aftenposten har gjort med Mossack Fonseca.

Bestemmelsen har av en eller annen grunn overlevd revisjonen, selv om det nå åpnes for at mistanker om «alvorlige lovbrudd» kan gjøre det «etisk forsvarlig å fortsette forskningsprosessen under forutsetning av at overgrepet ikke kan avdekkes eller dokumenteres på andre måter». Tidligere gjaldt dette unntaket bare «overgrep».

Men Panama Papers har jo ikke fremst og fremst avdekket «alvorlige lovbrudd». Tvert imot: Et hovedpoeng i avsløringene i Aftenposten er at det etter alt å dømme er fullt lovlig å gjøre denne typen etisk og politisk tvilsomme finansoperasjoner. De forskningsetiske retningslinjene vil altså hindre forskere å avdekke praksis som er lovlig, men uetisk.

Innskrenker forskningens frihet. Eksempelet viser at etiske retningslinjer i prinsippet innskrenker forskningens frihet. Derfor er det et tankekors at forskningsetikken er statlig kontrollert. I juni 2006 vedtok Stortinget å lovfeste forskningsetiske komiteer. Departementet utarbeider mandat og oppnevner komitémedlemmer. De forskningsetiske retningslinjene formuleres så av disse komiteene.

Loven plasserer utvetydig makten over forskningsetikken hos de politiske myndighetene. Det har knapt vært noen diskusjon dette politiske inngrepet i forskningsfriheten. Nå er det kanskje på tide med en debatt.

Innlegget er først publisert i Aftenposten.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!