Du må finne finansiering på alt, og har ikke annet valg enn å stadig skrive søknader. Oddveig Storstad har jobbet som forsker i over 20 år, men orket ikke lenger å løpe etter pengene. Foto: Jørn Adde
Du må finne finansiering på alt, og har ikke annet valg enn å stadig skrive søknader. Oddveig Storstad har jobbet som forsker i over 20 år, men orket ikke lenger å løpe etter pengene. Foto: Jørn Adde

Storstad hoppet av søknadskarusellen

Rundt 468 årsverk ble brukt på å skrive søknader til Forskningsrådet i 2016. Og 9 av 10 fikk avslag. I tillegg kommer EU-søknadene. — Et vanvittig sløseri, sier Oddveig Storstad, som hoppet av karusellen etter 20 år som forsker.

Publisert   Sist oppdatert

Presset på å skrive søknader for å få forskningsmidler øker, mener flere forskere, og flere tar til orde for at søknadsskrivingen er sløsing med ressurser.

Medlemsbladet til Forskerforbundet, Forskerforum, omtalte nylig en omfattende medarbeiderundersøkelse som er laget ved landets høgskoler og universiteter som langt på vei bekrefter arbeidspresset på dagens forskere. 

39 prosent av norske universitets- og høgskoleansatte sier de ikke har tid til å gjøre jobben som er forventet av dem, og 20,6 prosent sier at jobben påvirker helsen negativt.

Undersøkelsen viser også at:

  • 55 prosent må ganske ofte jobbe under høyt tidspress.
  • 60 prosent har ofte for mye å gjøre.
  • 43 prosent sier jobben gjør at de har mindre overskudd til aktiviteter hjemme.
  • 31 prosent sier jobben gjør dem mer irritabel hjemme.
  • 44 prosent sier bekymringer eller problemer på jobben distraherer meg hjemme.

Du møter nederlag etter nederlag, selv om du er fast ansatt med doktorgrad.

Oddveig Storstad
Tidligere oppdragsforsker, nå førsteamanuensis Høyskolen Kristiania

Forsker Storstad hoppet av

En som har kjent på presset, men som har hoppet av søknadskarusellen, er Oddveig Storstad, som har vært forsker i 20 år, blant annet ved Senter for bygdeforskning i Trondheim.

— Normalen er blitt at du ikke får penger til å gjøre jobben din, og det kan over tid skape en følelse av utilstrekkelighet. Du møter nederlag etter nederlag, selv om du er fast ansatt med doktorgrad, sier Oddveig Storstad, som nå har jobb som førsteamanuensis ved Høgskolen Kristiania, til Unios magasin I Front. 

Og det er ikke første gangen hun sier det, og etterlyser opprydding og alternative modeller i forskningsbyråkratiet.

Viste motivasjonssvikt blant forskere

I 2013 skrev hun en kronikk i Dagbladet sammen med to andre om samme tema. Der viste hun til en undersøkelse gjennomført av Sosiolognytt som viste systematisk motivasjonssvikt blant forskere: 

«Søknadspresset stjeler tid fra de forskningsprosjekter man allerede har fått finansiert, og det rapporteres om motivasjonssvikt og til og med skam over å få søknad på søknad avvist. Man demotiveres av å delta i en konkurranse hvor nederlagene kommer langt oftere enn seirene. Det er ikke nødvendigvis det å tape konkurransen som virker demotiverende, men til stadighet å ha brukt kreativitet og fantasi på forskningsprosjekter man ikke får gjennomført. Det er bortkastet tid, bortkastet kreativitet og bortkastet motivasjon. Samtidig er forskere flest fanget i en institusjonell tvang: De kan ikke slutte å søke om forskningsmidler», skrev de den gangen. 

Nå har Storstad gitt seg med oppdragsforskningen, men mener fortsatt det samme:

— Vi står overfor et vanvittig sløseri med norsk forskning, og jeg orket ikke tanken på å arbeide under slike vilkår i 20 år til, sier Storstad, til I Front.

— Ikke forlokkende å løpe etter pengene lenger

I et intervju med Forskerforum tidligere i år om samme tema sa Storstad: 

— Etter over 20 år, er det ikke forlokkende å konstant løpe etter penger. Det handler ikke om søknadsskrivingen i seg selv, men at du blir demotivert og bruker så forferdelig mye tid på frustrasjoner. Du må finne finansiering på alt, og har ikke annet valg enn å stadig skrive søknader. Jeg var avhengig av å få inn hele lønnen min, sosiale utgifter og overhead. Jeg er fortsatt interessert i å søke forskningsprosjekter, men jeg er ikke avhengig av å bruke uforholdsmessig mye tid på det. Jeg skal forske 50 prosent og undervise 50 prosent. Det står ikke om liv og død lenger, sa hun.

— Du sliter deg ut. Du mister motivasjonen for det du holder på med. Du føler hele tiden at du bruker tid på ting som ikke blir noe av, og du får mindre tid til det du burde brukt tid på. Jeg tror det blir mindre og dårligere forskning av det, sa hun til bladet.

Velkjent tema

En undersøkelse i regi av Forskerforbundet viste for noen år siden at 21 prosent av forskerne i instituttsektoren har vært sykmeldt som følge av arbeidspress i løpet av karrieren. 

— Jakten på eksterne midler har blitt tøffere, og den foregår mellom universiteter, høgskoler, institutter og en voksende konsulentbransje. Dette fører til et hardere søknadsregime, og i instituttsektoren har det resultert i at folk i mange tilfeller blir syke på grunn av arbeidspresset, sier spesialrådgiver Kari Folkenborg i Forskerforbundet til Unios magasin I Front.

Tidligere i år publiserte NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, tall på hvor mye tid som går med til å konkurrere om forskningsfinansiering fra Forskningsrådet. De 1300 forskerne som besvarte undersøkelsen, brukte vanligvis fire–fem uker på  en søknad til Forskningsrådet.

En myte mener NIFU

Sveinung Skule og Espen Solberg i NIFU skrev, basert på denne undersøkelsen, en kronikk i Aftenposten der de mente at det var en myte at forskere bruker mye tid på skriving av søknader: 

«Et grovt anslag tilsier at det totalt kan ha gått med ca. 480 årsverk på slike søknader i 2016, hvorav drøyt halvparten ved universiteter og høgskoler. Det er selvsagt en betydelig ressursbruk, men ikke nødvendigvis urimelig», mente de.

NIFU-rapporten viste også til at EU-søknadene tok cirka tre måneder å skrive. Og flere av respondentene svarte at de også hadde lært mye av søknadsprosessen og at deler av søknadene kunne brukes på nytt, og derfor ikke var bortkastet tid. 

Skrives for mange søknader

— Jeg tror det skrives for mange søknader. Mitt inntrykk er at dette langt på vei har sammenheng med at vurderingsprosessene vurderes som tilfeldige, og at det derfor er viktig å ta flere lodd, sier professor Knut Holtan Sørensen ved NTNU, til I Front.

Sørensen har ledet en rekke tverrfaglige forskningsprosjekter med både offentlig og privat finansiering siden 80-tallet, og mener at dagens finansieringssystem har betydelige svakheter.

– Forskningsrådets system for vurderinger gir ingen garanti for at søknader vurderes av kompetente personer, av eksperter som faktisk kjenner søkernes fagområde og kvalitetskriterier. Vi er mange som har opplevd merkelige faglige tilbakemeldinger. Dette gjelder i enda høyere grad Horisont 2020, sier Sørensen og konstaterer at forskerne arbeider under et tiltakende press, særlig på universitetene.

— De skal være eminente forskere og internasjonalt synlige, de skal være nyttige og involvert med brukere og samfunnet forøvrig, og de skal være eminente undervisere. Kravene er mange, og uten prioritering fra departement eller universitetsledere. Jeg mener dette presset er i ferd med å bli urimelig – og antakelig også kontraproduktivt, sier Knut Holtan Sørensen.

I et intervju med Universitetsavisa i mars i år sa administrerende direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen at det kan hende at det skrives for mange søknader til Forskningsrådet: 

— I deler av vår portefølje får ni av ti avslag. Selv meget gode søknader risikerer å få nei. Det skjønner jeg oppleves som svært frustrerende for mange forskere. Kanskje er det sånn at systemet som helhet genererer for mange søknader, sa Røttingen til avisa den gangen og fortsatte: 

— Muligens ligger det inne for sterke incentiver og forventninger fra institusjonene her, sa han til UA og mente at man bør differensiere mer mellom forskere som bør søke om midler og forskere som er bedre tjent med å anvende sin faglige kapasitet på annet vis.

— Heller ikke universitetene er tjent med at ni av ti får avslag på sine søknader til oss, sa John-Arne Røttingen.

En gjennomgang utført av Forskningsrådet viser også at landets hyppigst siterte forskere finansieres av Forskningsrådet. 

Les også: Finansierer de hyppigst siterte forskerne i Norge

Fordeling ut fra publisering?

Også førsteamanuensis Erik Døving ved Høgskolen i Oslo og Akershus mener ressursene som går med til å skrive søknader og rapportere om egne aktiviteter, langt på vei er bortkastet.

— Det vil være langt bedre å fordele penger slik man gjør på et institutt; som forsker sier jeg ifra til instituttleder hva jeg skal bruke tiden til, og så kommer vi sammen tilbake til dette etter et års tid, sier Døving.

Et av forslagene hans går ut på å fordele penger til hver enkelt forsker basert på tidligere publiserte arbeider.

Også dekan ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akershus,  Ann-Helén Bay, har ment at antall søknader om eksterne forskningsmidler som skrives på hennes fakultet skal betydelig ned. Hun sa at hun mener det er feil at alle ansatte som har forskningstid presses til å bruke tiden på å skrive søknader om eksterne forskningsmidler.

— I dag er det slik at alle skal skrive søknader, uavhengig av forutsetninger, selv om mange vet at søknadene aldri vil gå gjennom. For mange svake søknader skader renomméet vårt, sa hun på et fakultetsrådsmøte.

Ikke piske de ansatte til søknader

Bay utdypet overfor Khrono at hun ønsker en mer bevisst holdning til bruk av tid på å skrive søknader om eksterne forskningsmidler.

— Vi skal ha en løpende vurdering av hvordan søknadene våre kan bli bedre og få større tilslag. Vi skal ikke piske alle ansatte til å skrive søknader, men heller la de bruke sin tildelte forskningstid på å heve forskningskompetansen sin, slik at vi etterhvert får større tilslag, sier hun, og sa ay hun heller ønsket færre, men gode søknader.

Les også: Vil ha færre og bedre søknader

— Det kan hende at vi skal la en del av våre faglig ansatte få sitte i ro og gjennomføre sin forskning, og så vil søknadene komme etterhvert når de er klare, sa hun.