Forsker på sak der han deltok som rådgiver.
— Det er ikke uvanlig

— Jeg var med som rettslig medhjelper, men ikke part i saken, sier jussprofessor ved UiT Norges arktiske universitet, Øyvind Ravna.

Nylig fikk forskergruppen for same- og urfolksrett, som professor Ravna er leder for, åtte millioner kroner fra Forskningsrådet til et forskningsprosjekt, som har som mål å foreslå gode forvaltningsmodeller for «land og vann» i de samiske områdene av Norge.

Han har tidligere representert den tapende parten i en betent rettssak om saksområdet han nå skal forske på.

Hvor går grensene mellom ulike profesjonelle roller for en forsker?

— Åpenhet i forskning har alltid en verdi, sier leder for Granskingsutvalget av uredelighet i forskning, Ragna Aarli.

Havnet i Høyesterett

Et grunnleggende spørsmål har lenge vært hvem som har eierskap til de samiske urfolks-områdene i Finnmark, og dermed rett til å forvalte fornybare ressurser som jakt, fiske og hogst.

Den samiske rettskampen førte til Samerettsutvalget. Utvalgets arbeid førte til finnmarksloven i 2005, og med den opphørte staten som eier av Finnmark.

Eiendommen ble overført til et nytt organ, som heter Finnmarkseiendommen (FeFo). FeFos styre består av representanter for Finnmark fylke og representanter fra Sametinget.

Finnmarkseiendom-modellen har likevel vært kontroversiell, og i 2016 havnet det som ble kalt Stjernøya-saken i Høyesterett. To år senere havnet også Nesseby-saken i Høyesterett.

Jussprofessor Øyvind Ravna var med å representere den tapende part i Nesseby-saken. Østgård advokatfirma skriver på sine nettsider at deres firma har representert Nesseby bygdelag «sammen med advokat Frode Elgesem og professor dr jur Øyvind Ravna».

Nevner ikke habilitetstvist i søknad

Hovedtema for det nye forskningsprosjektet tilknyttet forskergruppen for same- og urfolksrett er styring over land og naturressurser i Sápmi, og prosjektets overordnede mål er å komme med forslag til styringsmodeller over land og naturressurser i de samiske områdene i Norge. I søknaden til Forskningsrådet, nevnes Nesseby-saken som noe man skal se på:

«What are the consequences of the recent Supreme Court cases as the Stjernøya Case and the Nesseby Case for the protection of indigenous rights in Norway?»

Spørsmål eller vurderinger om habilitet er ikke tatt opp i søknaden.

Øyvind Ravna, som er leder av forskergruppen, sier til Khrono at forskerne ønsker å ha en akademisk tilnærming til disse temaene, og komme med forskning som kan ha praktisk betydning.

— Det er noen grunnleggende rettslige prinsipper her. De som har opparbeidede bruksrettigheter, bør ha adgang til å delta i forvaltningen av disse, mens de som har eierrettigheter bør ha en kontroll med forvaltningen av områdene. Dette prinsippet er, av historiske grunner, ikke forankret på samme måte i samiske områder, som ellers i Norge.

Ravna sier at det er store forskjeller mellom bruksberettigedes adgang til å delta i forvaltningen av utmark i Sør-Norge og i Nord-Norge. Denne forskjellen mener han er blant det det bør forskes nærmere på.

— Kan man i dag rettslig og politisk begrunne at det er slike forskjeller, spør han.

De vil også utforske hvilke føringer internasjonal urfolksrett legger på nasjonal forvaltning og rettsanvendelse i Norge. Han trekker fram at Norge blant annet har ratifisert ILO-konvensjonen, som pålegger Norge å anerkjenne urfolks eiendoms- eller bruksrett til de landområder som de tradisjonelt besitter eller bruker.

— Jeg har ikke noen personlig interesse i saken

— Du representerte tapende side i Nesseby-saken. Er det helt uproblematisk at du da forsker på dette området, der Nesseby-saken og skal ses på?

— Jeg var med som rettslig medhjelper, men ikke part i saken. En del andre akademikere bidro også, og det er ikke uvanlig at universitetsansatte utreder og bidrar i saker de forsker på, eller at de forsker på samme tema senere. Nesseby-saken skal ikke opp på nytt, det foreligger jo en rettskraftig dom fra Høyesterett. At saken kom opp, var en følge av at lokalbefolkningen ikke har fått muligheten til å forvalte egen utmark, slik Samerettsutvalget foreslo, sier han.

— Jeg har ikke noen personlig interesse i saken. Mitt bidrag var et resultat av en anmodning om å bistå et bygdelag, sier han.

— Hva er grunnen til at man ikke tok opp habilitetsspørsmålet i søknaden?

— Det er ikke vanlig at man nevner slikt når man sender søknader på vegne av en forskergruppe, som for øvrig også er utarbeidet av en gruppe forskere, ikke en enkelt forsker, sier han.

Ravna viser til at hans rolle i Nesseby-saken har vært offentlig kjent i pressen og i rettsdokumenter.

— Fagfellene som vurderte søknaden, burde kjenne godt til fagområdet, og jeg antar at de er kjent med dette, sier han.

Erfaring som et faktagrunnlag

Leder for Granskingsutvalget av uredelighet i forskning og jussprofessor ved Universitetet i Bergen, Ragna Aarli sier at når funn fra denne typen forskning publiseres, er det naturlig at forskerne opplyser om de tidligere har hatt en interessent-rolle.

Likevel sier hun at det ikke i seg selv er et problem for en forsker å ha jobbet med en slik sak.

— Det kan bare gjøre at forskeren har kunnskaper om de juridiske problemstillingene som er knyttet til saken. Løsningen med Finnmarkseiendommen er interessant langt utover tvistespørsmålene som har kommet opp for Høyesterett. Sånn sett er det et godt grunnlag for et forskningsprosjekt, og trenger ikke å være i konflikt med Ravnas rolle som rådgiver i saken.

Hun fortsetter:

— Jeg vil tro at forskningsprosjektet ikke er en omkamp av saken, men heller en måte å belyse den juridiske konstruksjonen, og en måte å verne minoriteter på i et samfunn.

— Den tidligere involveringen i saken burde ikke blitt oppgitt i søknaden?

— Det kan jeg ikke si med sikkerhet uten å ha lest søknaden. Tidligere har forskningsetikken konsentrert seg mest om publisering. Nå legger Forskningsetikkloven vekt på at det skjer etiske vurderinger under hele prosessen. Etiske normer kan også bli brutt i søknadsfasen, men det er ikke praksis for å anse dette som vitenskapelig uredelighet, sier Aarli.

— Det viktigste i en søknad er at man klarer å legge fram solid dokumentasjon og forståelse for problemkomplekset, sier hun.

Aarli synes det virker som om dette er den typen forskning der man bruker sin egen erfaring som et faktagrunnlag for videre forskning.

— Det kan gjøres på veldig mange måter, som han som disputerte med forskning om sin egen drapshandling, sier hun.

— Hvor mye baserer man seg på egne verdier og holdninger når man holder på med juridisk forskning?

— Hvis dette er lagt opp som et rettsdogmatisk prosjekt, er det et begrenset rom for egne vurderinger, men det er et rom for verdivurderinger. Men med juridisk metode skal det være åpent når man gjør disse vurderingene, slik at andre kan se hva som er forskerens egne vurderinger og hvilke verdivalg som er gjort, sier hun.