Nei til foretaksmodell

Forsvaret av universitetene er et sisyfosarbeid. Ikke før man trodde stenen var trygt plassert på toppen, triller den ned og man må i gang igjen. Nå er det trusselen om foretaksmodellen som ruller over oss igjen. De som ønsker en markedstilpasset universitetsmodell, basert på måten å organisere inntekstgenererende selskaper, gir seg ikke.

Det er like viktig i dag som det var for 15 år siden å slå tilbake slike fremstøt mot universitetenes selvstyre og organisasjonsstruktur. Til tross for at universitetene formelt sett er forvaltningsorganer med særskilte fullmakter, er det reelt sett stor forskjell på organisasjon og ledelse av dem og på forvaltningen for øvrig.

Universitetene i dag kan ikke sammenlignes verken med forvaltningen eller med foretak. Det som preger dem er stor grad av faglig selvstyre, en kultur hvor kunnskap og fagutvikling er viktigere enn regelstyring og markedstilpasning og en ledelse som må ta mer hensyn til diskusjon og konsensus enn til planer og strategier.

På grunn av sin egenart kan universitetene fremstå som tradisjonsbundne og lite endringsvillige. Dette er likevel en grov fortegning av virkeligheten. Universitetene endrer seg raskere enn noen andre der det virkelig teller; i utviklingen av faglig innhold og metoder. Universitetene ikke bare ligger i kunnskapsfronten, de er med å flytte den, og ikke minst formidler de den kontinuerlig til titusener av ungdommer hvert år. Det er deres oppgave. Og fordi denne oppgaven er grunnleggende forskjellig både fra forvaltning og verdiskapning i et marked, har de en særegen organisasjonsform.

Begrunnelsen for å organisere universitetene som foretak er å styrke deres autonomi. Dette er et hult argument. Det klinger bra, men rommer lite, fordi man ikke definerer hva som menes med autonomi. Den friheten som er viktig for universitetene er den faglige friheten, for institusjonen, men først og fremst for det enkelte fagmiljø og den enkelte ansatte. Den faglige friheten er ikke spesielt truet av staten i dag, og gir ingen begrunnelse for en omorganisering.

Den friheten som en foretaksmodell gir er en frihet til å tilpasse seg et marked. Foretaksmodellen er en organisasjonsform tilpasset markedets spilleregler og organisasjonskulturelle forutsetninger. Formålet med å organisere offentlig virksomhet som statsforetak er å få klarere frem de forretningsmessige hensyn. Utskillelse av virksomheten som en egen økonomisk enhet er først og fremst begrunnet i at man skal kunne stille krav til «avkastning og mulighet for opphør av drift om denne ikke er tilfredsstillende, blant annet for å unngå skjult subsidiering og konkurransevridning» (Ot.prp. nr. 32 1990-1991 om lov om statsforetak s. 5).

Er man opptatt av den faglige autonomien i dag, så er det mye større grunn til å frykte markedet enn staten. Markedet er med sin kortsiktighet en trussel mot langsiktig grunnforskning, ikke fordi grunnforskning ikke lønner seg, men fordi avkastningen ikke lar seg innpasse og beregne i budsjetterminer og regnskapsår. Vi har også sett hvordan markedstilpasning påtvinger endringer i faglige prioriteringer og dermed setter rent faglige vurderinger til side.

Staten på sin side har nok av styringsmuligheter, også gjennom en foretaksmodell, dersom den skulle ønske å gripe inn i universitetenes disposisjoner. Staten vil få legitimitet for å utøve større makt gjennom å være foretaksmøte, det vil si generalforsamling for foretaket. Staten har dessuten store styringsmuligheter over sektoren gjennom Forskningsrådet. Omdanning til foretak gir således ikke universitetene noen større sikkerhet mot statlig styring.

Omdanning til foretak vil gripe direkte inn i diskusjonen om organisasjon og ledelse ved universitetene, og dermed inn i den faglige friheten og universitetsdemokratiet. Et viktig formål med foretaksmodellen er å bedre de organisatoriske mulighetene for målrettet ledelse. Dette krever en klarere hierarkisk struktur. Man trenger et styre som kan arbeide for «hele institusjonens beste og i mindre grad kunne preges av fordelingsdiskusjoner mellom representanter for ulike fagområder internt på institusjonen» (NOU 2003:25 Ryssdalutvalget s. 19). Derfor må styret ha et flertall av eksterne medlemmer. Etter foretaksmodellen er det departementet som peker ut styremedlemmene. Rektor må ha vide fullmakter, og være ansvarlig bare overfor styret.

Sterke og kunnskapssøkende fagutviklere er vanskelige både å styre og lede. Heldigvis. Det har reddet universitetene før, og det vil redde dem nå. Det som skjer når man innfører formelle strukturer med lang avstand til de uformelle delene av institusjonen, er at organisasjonen blir mer kompleks. Det er en belastning for universitetene, som gjør dem dårligere i stand til å utføre sine viktige samfunnsoppgaver. Derfor bør forslaget om organisering av universitetene som foretak skrinlegges en gang for alle.​