Forargelsens glede på nett

En høgskolelektor i psykologi og en vernepleier har latt seg inspirere av mange av sine nettvenner og andre bekjentes nettvaner i relaterte fagområder. Her skriver de om forargelsens glede.

Publisert   Sist oppdatert

 

Sosiale medier kan utvilsomt være til stor glede. Det kan alt fra å begeistre og opplyse, til å forarge og villede. Forargelsens glede er en av flere godbiter som får det sosiale nettsamfunnet til å gå rundt – den utgjør en nyttig funksjon. Kroppens eget belønningssystem, dopamin, frigjøres hos både den forargede og tilhørerne. I det som kan fortone seg som et evigvarende mønster skrider den forargende nettaktivisten frem i starten på en ny dag.

Kaffekoppen er full og maskinen er fyrt opp, klar for å saumfare nettet; Twitter, Facebook, Instagram, og nettaviser. Scanningen har sikkert flere funksjoner, men er man riktig heldig kommer man over en og annen godbit – et eller annet sted der ute har noen krysset en grense de ikke burde, uttalt seg på en uheldig måte, eller gjort et stykke for dårlig arbeid.

Neste fase starter når den nå så velkjente forargelsen strømmer på, følelsen som er så mektig at den kun kan la seg utkonkurrere av en type pavloviansk hunds sikling som oppstår i det man forstår hva som er i ferd med å inntreffe – noen skal tas og det med det rette. Nettaktivisten er forarget over en ugrei handling. Ikke er det bare en ugrei handling, det er en handling som berører noen som ikke fortjener det. En svakere part, en stigmatisert part. Nettaktivisten har retten på sin side. Det er et spørsmål om moral og verdier.

Jakten starter og en type «rebuttal» blir utformet. Hastige tastaturklikk fyller rommet. Et velkjent kappløp med tiden har startet, folk må informeres og det av deg. Uretten blir rettmessig henvist til, det forkastelige upåklagelig påpekt og kanskje noen alternativer presenteres. Retorikken finslipes og det levnes liten tvil om at den påklagde burde skamme seg. En urett er begått og den bør korrigeres. I det minste kan innlegget ha potensialet til å forhindre at akkurat denne type situasjoner oppstår igjen andre steder – da vil intet ha vært forgjeves. La budskapet nå ut, la det treffe verden og bli med i klubben som utgjør en forskjell. Publisér innlegget på diverse medier.

Et øyeblikks stillhet eller forventningsfullhet senker seg og kroppen blir rolig. Så braker det løs – det er bevegelse rundt innlegget. Du har beveget omverden, den reagerer på det du gjør. Noen liker, andre reagerer. Kommentarene kommer inn, her er det støtte å få. Flere har sett det samme og er allerede forarget, med lov og moral i ryggen. Andre har ikke vært oppmerksomme, men nå takker de takknemlig og blir med i forargelsens klubb.

Kanskje i dag er det en sånn dag; en dag hvor noen skulle driste seg til å være uenig. Eller komme med en ikke fullt så støttende kommentar. La hele korpset av frender samles og still deg i spissen, forargelsens vrede har nå fått et ansikt, eller et navn, å bekjempe. La rettferdigheten fylle nettet. Den forargede kan oppnå et ytterligere bonus; en nøytral person kunne finne på å kommentere at en mer rolig fremtoning kunne vært på sin plass, ikke alltid - bare nå og da. Velkjente ord fra Arnulf Øverland kan nå endelig fylle skjermen «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!».

Utmattelse river i kroppen. Hele følelsesregisteret har vært aktivisert. Noen formuleringer vekker fortsatt fryd ved ettertanke, mens andre tapte muligheter i kampens hete kan vekke forargelse. En ro preger rommet neste morgen. Kaffelukten fyller sansene og koppen fylles. Forargelsen venter.

Maskinen fyres opp og man setter seg til rette, klar for å saumfare nettet; Twitter, Facebook, Instagram, og nettaviser. En ny dag har startet; en ny mulighet til å gjøre verden til et bedre sted og for å bekjempe troll. Forargelsens glede er uransakelig - den forargede alltid beredt. Kroppens belønningssystem er aktivert.