I dag begynner Hasina å studere igjen

Mandag 22. august begynte afghanske Hasina Shirzad å studere igjen. Det blir ett år med kurs i journalistikk og norsk, og en stilling som vitenskapelig assistent, før hun skal søke seg inn på en mastergrad til neste år.

Det er over to år siden sist hun studerte; den gang en bachelor i journalistikk i hjemlandet Afghanistan. 

Men like etter at hun fullførte utdanningen, gikk det av en bombe i bilen hun kjørte i.

— Nå føler jeg endelig at jeg kan drømme igjen, og at jeg kan gi noe tilbake til samfunnet, sier Shirzad på sin første dag som student igjen, denne gangen på Høgskolen i Oslo og Akershus.

— Ekte mulighet for integrering

Sammen med mentor Elisabeth Eide ble Hasina Shirzad ønsket velkommen av rektor Curt Rice.

— Jeg tror den akademiske dugnaden vi har satt i gang vil skape ekte muligheter for integrering, sier rektor på HiOA, Curt Rice, til Khrono.

Han understreker at integrering går begge veier, og at det er viktig at studentene ved høgskolen får mulighet til å møte flyktninger.

— Jeg håper våre studenter får en nyansert forståelse av hvor forferdelig valget om å forlate hjemlandet sitt er. Flyktningene ser ingen framtid der de kommer fra, og jeg håper de kan få et personlig møte med våre studenter, legger Rice til.

Elisabeth Eide er professor ved Institutt for journalistikk og mediefag på HiOA. Hun startet sitt arbeid i og i forhold til Afghanistan faktisk lenge før Hasina Shirzad ble født.

— Vi har lang tradisjon med å samarbeide med andre institutter på tvers av landegrenser, og vi ser fram til Shirzad skal ta del i dette arbeidet, sier hun.

Smellet

Shirzad forteller at før bombeattentatet hadde hun store planer for fremtiden.

Hun ville ta en mastergrad, og bli professor ved et universitet i Afghanistan, og hun ville skape en forandring i hjemlandet.

— Jeg ville blant annet endre kvinnesynet i Afghanistan.

Hun arbeidet i valgkommisjonen i hjemlandet da bomben smalt.

— Jeg husker den dagen så godt. Jeg hadde på meg et par nye jeans jeg hadde kjøpt dagen før. Jeg husker neglelakken. Jeg forlot hjemmet mitt for å dra på jobb, og så smalt bomben. Jeg kom aldri hjem til det hjemmet igjen, sier hun og legger til:

— Det var forferdelig. Fire av ribbeina mine var knekt. Femten prosent av kroppen min var skadet, og jeg hadde tredjegrads forbrenning. Det tok meg sju måneder før jeg kunne gå igjen.

Les også: Hasina Shirzad hopes to finish her studies in Norway

Måtte forlate landet

Like etter at hun var på beina igjen måtte Shirzad forlate landet.

— Jeg var helt ødelagt på det tidspunktet, og det var en stor risiko. Vi ante ikke om jeg ville komme meg trygt fram. Men det var ingen annen måte, jeg var allerede skadet, og jeg ville dødd om jeg ble værende, forteller hun.

Hele veien til Norge tenkte hun at så snart hun kom fram til det første trygge landet ville alle problemer løse seg.

— Men slik ble det ikke, understreker hun.

Krysset Europa med en fremmed

For at Shirzad skulle få råd til å flykte, måtte moren selge alt hun hadde av smykker og lignende, og de måtte ta opp lån for å betale en smugler. Hun fikk streng beskjed om at hun ikke kunne snakke med han, kun følge stille etter.

— Før jeg måtte flykte hadde jeg reist veldig lite, og Europa er veldig annerledes enn hjemlandet mitt. Jeg var veldig redd, forteller hun.

Smugleren sa ingenting til Shirzad under reisen, men etter noen dager hadde han pekt på en bygning og sagt at hun måtte gå inn der.

Det var en politistasjon i Norge, en gang i mars 2015.

— Jeg sov på gulvet på politistasjonen den natten. Jeg var fremdeles skadet på det tidspunktet, så det var vanskelig for meg. Etter det ble jeg sendt til et asylmottak i Larvik, og jeg ble raskt veldig interessert i utdanningssystemet, fordi jeg håpet jeg kunne fullføre mastergraden min, sier hun.

Utdanning ble ikke godkjent

Så fikk hun høre at NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) ikke godkjente utdanning fra Afghanistan sånn uten videre.

— Du blir rett og slett sett på som en person uten utdanning når du kommer. Jeg ble sendt gjennom en evalueringsprosess, men jeg hørte fra afghanske venner av meg at de evaluerer deg i to til tre år, og det er ikke alltid den blir godkjent.

Shirzad sier at hun på dette tidspunktet begynte å få panikk.

— Når du er en flyktning er det eneste du tar med deg kunnskapen din. Det er noe som er i hodet ditt, og når kunnskapen din ikke blir akseptert har du ingen andre ting.

— Nå har mamma sluttet å gråte

Shirzad forteller at da hun fant ut at utdanningen hennes ikke ville bli godtkjent på vanlig vis, var hun sikker på at drømmen om en mastergrad var knust for godt.

— Flere som flykter fra Afghanistan med utdanning ender opp med å jobbe på restauranter eller lignende, og jeg var sikker på at det samme kom til å skje med meg. Jeg tenkte at det var det, nå er det over.

Les også: Dette gjør universiteter og høgskoler for flyktninger

Men så kom redningen. Shirzad kom med i ordningen Akademisk dugnad, som er en prosess hvor flyktninger får tilbud om praksisplass og hjelp til å fullføre utdanningen.

— Mamma pleide å gråte hver gang jeg ringte henne etter at jeg dro, men da jeg ringte og fortalte at jeg fikk fortsette med utdanningen sluttet hun offisielt med det, sier hun.

Nå skal hun jobbe som vitenskapelig assistent på Institutt for journalistikk og mediefag på HiOA og det som blir kalt internasjonalt senter der (JMIC), samtidig som hun skal ta kurs i journalistikk og norsk på HiOA.

Føler på fred for første gang

Shirzad sier hun først og fremst er glad for at hun har kommet ditt hun har kommet, men at det har vært en lang reise. Spesielt synes hun det er synd at flere fra Afghanistan ikke får brukt den kunnskapen de har, og at hun skulle ønske systemet ble endret.

— Jeg vil gjerne bli involvert i samfunnet, og jeg vil gjerne gjøre en innsats for at flere afghanere skal få brukt utdanningen sin, og ikke bli møtt med systemet slik det er nå. Utdanningen og kunnskapen burde bli brukt, og ikke kastet bort. Vi er alle mennesker med de samme evnene og egenskapene,  sier hun.

Men først skal hun fokusere på å komme inn på mastergraden, og hun håper å leve opp til drømmen om å undervise ved et universitet.

— Jeg er helt ny som student i Norge, og alt er nytt her, så vi vet ikke hvordan jeg kommer til å klare meg. Men jeg skal gjøre mitt beste.

Allikevel er det andre problemer som venter på henne som nybakt student i Oslo.

Leter etter sted å bo

— Jeg har ikke noe sted å bo, og akkurat nå sover jeg på en sofa hos noen venner av meg. I første omgang må jeg finne meg et sted å bo, sier hun, og legger til:

— Akkurat nå er jeg først og fremst glad. Jeg husker første gang jeg kom til Larvik, og det var ferie der. Det var ingen ute i gatene, og da jeg gikk rundt kunne jeg høre lyden av mine egne skritt mens jeg beveget meg. Først ble jeg redd; det var så stille og folketomt, og det føltes som en skrekkfilm. Men etter flere måneder, hvor jeg gikk mye alene ute i naturen, skjønte jeg at jeg følte fred for første gang. Det var noe jeg aldri hadde kjent på før, og det er en vakker følelse.

Hun sier at å slippe følelsen av å komme til å døer  en stor lettelse for henne.

— I Afghanistan tenker man hele tiden «er dette den siste dagen jeg lever?». Det er fantastisk å gå rundt ute og føle meg trygg, avslutter hun.