Flere kinofilmer sett fra kateteret

Universitetsmiljøer er ikke de aller mest brukte som locations, som steder der filmfortellinger utspiller seg. Man kan lure på hvorfor. Er de ikke morsomme nok, dramatiske nok — sexy nok?

Riktignok finnes det noe eksempler på gode filmer om lærere som utgjør en forskjell, men da er det som regel lavere trinn det handler om. Som eksempel kan Dead Poets Society (1989) av Peter Weird nevnes, med Robin Williams i rollen som den gode læreren.

Hvis filmer legges til universitet eller høgskole, er det sjelden vi kommer noe særlig inn på de som underviser. Som oftest er det studentlivet som tematiseres — og det er jo absolutt et bra tema for filmmediet, det kunne det fortjenestefullt skrives bøker om.

Men hvor blir det av de ansatte? Innen norsk film kommer jeg i farten ikke på noen som har laget film om dem. Forskerne er heller ikke fremst i bildet. Ett hederlig unntak i den siste kategorien er Thomas mot Thomas (2022). 

Nasjonalbibliotekets søketjeneste Norsk filmografi har ingen treff på ordene «universitet» og «høgskole». På den annen side har den internasjonale søketjenesten IMDB 1645 treff på «university» — men det skal legges til at ikke alle treffene er like relevante for dagens tema.

Det siste tilskuddet er rett nok laget av en nordmann, men det er i alle andre ledd en amerikanske film. Regissør Kristoffer Borgli kom denne helgen med Dream Scenario. Sist vi hørte fra Borgli, var det med den prisbelønte Syk pike (2022). Borgli er en regissør som både skriver sine egne manus og som fullt ut håndterer den vanskelige humorsjangeren — og kombinerer den med aktuelle temaer som vi bare har godt av å tulle med.

I årets film blir den grå og kjedelige universitetsprofessoren Paul Mattews (Nicolas Cage) utsatt for et merkelig fenomen. Professoren som stadig snakker om en bok han skal publisere, en bok han rett nok ikke har begynt å skrive på, skal få livet sitt snudd opp ned.

Den ene personen etter den andre forteller at han opptrer i deres drømmer — for ordens skyld; i dere drømmer mens de sover. De første gangene kun som statist, etter hvert driver han med «unevnelige aktiviteter» overfor den drømmende personen. Nesten alle studentene hans opplever det. Et ganske vilt utgangspunkt for en fortelling som gradvis dreier seg over mot temaer som metoo og kansellering, og som nettopp klarer å håndtere fantasi, humor og alvor på samme tid.

En film som har lærere i sentrum, er tyrkiske About Dry Grasses. Den er regissert av tyrkisk films «grand old», Nuri Bilge Ceylan. Fortellingen foregår i en høyfjellsregion helt øst i Tyrkia. Her møter vi noen lærere, og forstår straks at de ikke nødvendigvis er der frivillig. De «avtjener» en flerårig plikttjeneste på en skole i en liten landsby, midt i enorme mengder snø.

Ceylans film er på 3 timer og 17 minutter. Den filmatiske stilen er bevisst enkel. Filmen føles likevel ikke lang, selv om mye av den består av samtaler. Den kan kalles en litterær film. Også her tematiseres metoo og kansellering, men i en mindre dramatisk form. Et par av elevene, to jenter på 13 år, sier en dag til rektor at to av lærerne har oppført seg ufint mot dem. Her ligger det ene temaet. Det andre temaet er koblet til en (eller strengt tatt to) kjærlighetshistorier mellom noen av lærerne.

Særlig den siste delen av filmen griper godt tak, og i særdeleshet en lang samtale mellom to av lærerne om hvorvidt det er viktig å engasjere seg i det samfunnet man er en del av. Den ene av dem, Merve Dizdar, ble hedret for beste kvinnelige hovedrolle i 2023-versjonen av Cannes-festivalen.

For en ukes tid siden hadde Alexander Paynes nye film The Holdovers norsk premiere. Den spiller seg ut på en kostskole i USA. Den gretne læreren får i oppgave å passe på årets «holdvovers» gjennom jula, elever som ikke kan reise hjem til jul — enten fordi de ikke har et sted å reise til eller fordi de ikke har arbeidet godt nok på skolen. For de fleste elevene framstår nok dette naturlig nok som en lite attraktiv måte å feire jul på.

Filmens handling er lagt til begynnelsen av 1970-tallet. Den har mange fine øyeblikk, med Paynes humoristiske vinklinger tett i tett.

Men … vi må ha med to filmer til, som begge har premiere denne helga på norske kinoer. Disse to er blant mine personlige favoritter denne vinteren.

Fra Finland har vi fått Je´vida, av Katja Gauriloff. Hennes film spiller seg ut i et skoltesamisk miljø. Filmen begynner med at en eldre kvinne (Sanna-Kaisa Palo) og en yngre kvinne (Heidi Uʹlljan Gauriloff) kjører til Lappland for å ordne opp med arven etter den enes søster og den andres mor. Den eldste ønsker ingen minner fra en vanskelig barndom og vil brenne alt hun finner i barndomshjemmet, den yngste er nysgjerrig på sitt opphav. Tilbakeblikkene på den eldstes barndom er også svært viktige, der Agafia Niemenmaa personifiserer den eldstes barndom på svært overbevisende måte.

Filmen er et gjennomført kunstnerisk prosjekt, filmet i sobert svart-hvitt, svært fint koreografert. De to kvinnene har helt ulike ideer om sin historie, som skam og som noe interessant. Filmen blir noe uforløst mot slutten, ikke alle tråder blir nøstet godt nok opp, men totalt sett er den svært severdig.

Til slutt må den tyske regissøren Wim Wenders siste film nevnes; Perfect Days. Her blir vi kjent med en godt voksen mann, Hirayama (Koji Yakusho), som lever av å vaske offentlige toaletter rundt omkring i Tokyos parker. Han gjør ikke stort mer enn dette i livet sitt, og han er svært fornøyd med tilværelsen.

78-åringen Wenders har skapt en film som er en stille allegori over livet. For enkelte tilskuere vil filmens første del oppleves som for lite begivenhetsrik. Men dersom de synker ned i stolen, legger bort telefonen og bare blir med på reisen, kan de oppleve å bli rikt belønnet.

Wenders og medmanusforfatter Takuma Takasaki gir oss en virkelighet som bare de av oss som har minst tre-fire tiår bak oss kan forstå fullt ut. Vi ser knapt en mobiltelefon. 

Hirayama lever delvis i en gammel verden der han hører på musikk på kassetter i bilen og der han tar bilder med et kamera med filmruller, som han leverer inn i en fotobutikk for å få framkalt. Disse pekene til en svunnen tid er viktige bestanddeler i hans liv. De er vakre i all sin stillhet.