Nord universitet bør fisjonere

Det vi kaller den Humboldtske universitetstradisjonen oppsto på 1800-tallet og har vært et ideal også ved norske universiteter. Hovedidéen var at en skulle ha en helhetlig tilnærming til forskning og undervisning på en måte som skulle fremme både allmenn læring og kulturell kunnskap. Dette er, som Julian Nida-Rümelin påpeker, til forskjell fra dagens Europeiske utdanningspolitikk som ser på universitetets studier primært som forberedelse til arbeidsmarkedet. Vi må velge mellom McKinsey og Humbolt.

I Norge var det Gudmund Hernes som tok dette valget for oss da han fremmet idéen om det korporative samfunn, hvor alle skulle være med på å bake samfunnskaka som vi etterpå skulle dele. I praksis var det NOKUT som fra 2003 fikk rollen med å kontrollere at universitetene i Norge fulgte økonomenes modell smidd i varmen fra idealene i New Public Management (NPM). Dette ble blant annet operasjonalisert som en «kvalitetskontroll» hvor en telte publikasjoner og doktorgrader, altså kvantifiserte hva som er et godt universitet.

Som alle vet, eller i det miste burde vite, så vil de fleste tilpasse seg ethvert evalueringskriterium. Så også i denne saken. Det publiseres over en lav sko, rett nok uten noen egentlig vurdering av den vitenskapelige kvaliteten av arbeidene.

Et rimelig anslag gjort av flere er at 90 prosent av det som publiseres ikke har noen vitenskapelig verdi. Mye er selvfølgeligheter for den som kjenner litteraturen på området. Andre gjør studier av den typen Nils Arne Eggen omtaler, «forskere» som teller biler og finner at det er mest trafikk i rushtiden. På mitt eget fagområde strømmer det på med studier som dekker forsidene på Oslo-avisene og som viser at trening virker både på det ene og andre. Jada, men det har vært en selvfølge i minst 2500 år. Innen «helseforskning» kommer det studier på dette nivået i bøtter og spann, hvorav mange stiftes sammen i bunker på 3-5 og blir til et utall doktorgrader.

Dette har ført til et system hvor det hele blir et spill hvor folk tilpasser seg med alle mulige triks – f.eks. «salamisering» av studier for å få til så mange publikasjoner som mulig av en og samme undersøkelse. Som en kollega sa det, «to make shit shine» er ofte spillets navn. Dette er særlig effektivt for å få bevilgninger til ellers trivielle prosjekter.

I dette spillet er det Nord universitet kommer til kort i forhold til Nokut sine krav. Responsen fra ledelsen og flere ansatte er: Bare gi oss tid så skal vi oppfylle kravene om publikasjoner og doktorgrader. Altså har de akseptert NPM-premisset uten å mukke, bare for å kunne skilte med UNIVERSITET i navnet på institusjonen.

Glemt er at en på Levanger hadde både en utmerket lærerskole og sykepleierskole. Lærerskolen hadde lærere som stod fram som kulturpersonligheter i en Humbolsk ånd og sykepleierskolen utdannet sine elever integrert i sykehusets aktivitet. Begge skolene utdannet på denne måten glimrende håndverkere innen hvert sitt område. Men plutselig ble ikke dette fint nok – en måtte bli høyskole med bachelor og master programmer. Og verre skulle det bli, for det var enda finere å bli universitet. For å få tid til «forskning» kuttes det nå i undervisningen. Resultatet er at en utdanner studenter som hverken er gode håndverkere eller akademiske kulturbærere, samtidig som en sitter der med ansatte som publiserer for lite ut fra Nokuts evalueringskriterier.

Noe av problemet er at det er svært få i ledelsen ved Nord universitet som har tradisjonell forsker- erfaring. De tror at de gjennom «strukturtiltak» skal gjøre de fleste ansatte til forskere. De glemmer da at forskning er å sammenlikne med elite-idrett, mens det de prøver å få i stand er en form for folke-idrett hvor alle skal forske. Dette blir det ikke noe universitet av – det beste en kan oppnå er å gjøre Nokut fornøyd med enda flere publikasjoner med liten eller ingen vitenskapelig verdi.

Det er nok på tide med en fisjon – kanskje bør en gjenreise Lærer- og Sykepleier-skolene i den Humboldtske ånd.

Innlegget er først publisert i Innherred.