Den norske filmskolen i et nytt fusjonert landskap

De siste månedene har det kommet en rekke mer eller mindre konstruktive innspill om Filmskolens fremtid. Felles for de fleste er at skribentene ikke har snakket med Filmskolen om hvordan vi ser vår rolle i et fremtidig medie- og utdanningslandskap og baserer derfor sine konklusjoner på antagelser og synsing. Les her hvordan Filmskolen ser seg selv i et endret landskap.

1. januar 2017 slutter Høgskolen i Lillehammer (HiL) å eksistere. HiL og Høgskolen i Hedmark (HiHM) slår seg sammen og blir til den nye Høgskolen i Innlandet. Vi tror dette er positivt for mange fagmiljøer på HiL og HiHM. Men et samlet miljø på Filmskolen opplever at det er en reell fare for at Filmskolen i den nye institusjonen vil bli skjøvet ned til et institutt ved et fakultet hvor høgskolens ledelse og styre ikke lenger tar det direkte ansvar de har blitt tildelt da Den norske filmskolen ble opprettet.

I en slik situasjon må et fakultet balansere Filmskolens behov mot de andre fagmiljøene på fakultetet, noe som vil bli en nærmest umulig balansegang over tid, og dermed en trussel mot den nasjonale filmutdanning, slik den ble vedtatt i 1992.

I november 2017 vil det være 20 år siden de første studentene startet på Den norske filmskolen på Lillehammer. I de 20 årene som har gått har 354 uteksaminerte rukket å sette sitt preg på både den norske filmbransjen og det internasjonale filmskolelandskapet. I dag er den handlefrihet og autonomi skolen har vært avhengig av for å skape en fremragende utdanning, under sterkt press.

Etter Stortingets vedtak i 1992 om å opprette en «høyskoleutdanning for film og fjernsyn i tilknytning til Oppland distriktshøgskole»^[1], nedsatte Kirke- og undervisningsdepartementet en styringsgruppe med mandat til å planlegge et «fagmiljø som dekker nasjonale funksjoner og gir utdanning fram til høyeste nivå for produksjon innen film og fjernsyn».^[2] Resultatet av styringsgruppens arbeid ble en anbefaling om å skape en utdanning som var «en selvstendig enhet innenfor det framtidige høgskolesenteret i Oppland eller Lillehammer».^[3]

Innstillingen førte til opprettelse av en planleggingsgruppe med mandat om «å legge grunnlaget for en kunstfaglig utdanning på høyeste nivå innen film og fjernsyn».^[4] Denne planleggingsgruppen la grunnlaget for Filmskolen som åpnet sine dører i 1997 som en uavhengig, kunstfaglig avdeling ved Høgskolen i Lillehammer med «vilkår på lik linje med de andre kunstfaglige utdanningene i Norge.»^[5]

Siden den tid har Filmskolen jobbet målrettet for å følge disse intensjoner og føringer. Studiene er utviklet som kunstfaglige studier med tett tilknytning til filmbransjen, hvor alle ressurser går til utvikling av den enkelte students kunstneriske uttrykkskompetanse.

Bachelorstudiene er spisset og modernisert, og leverer både spennende nye talenter og teknisk dyktige fagfolk til en filmbransje i stadig vekst og utvikling. I tillegg har man gjennom deltakelse i det nasjonale Program for kunstnerisk utviklingsarbeid bidratt til å få filmmiljøet med i diskursen rundt utvikling av kunstfeltene i Norge. Det nystartede masterstudiet har gitt enda et løft og en enda mer markant internasjonal profil enn tidligere.

For å oppnå dette har Filmskolen vært avhengig av tre meget sentrale elementer.

Det første har vært støtte fra den norske film- og tv bransjen, som presset på for opprettelse av en nasjonal filmskole i mange år, og har fortsatt som aktiv støttespiller gjennom alle år. Lærerne er erfarne norske og internasjonale profesjonelle filmfolk som velger å dele deres erfaring og ekspertise med kommende generasjon filmskapere. Både enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter knyttet til bransjen støtter skolen på mange måter, mest av alt gjennom å være gjestelærere og veiledere. Uten denne støtten kan ikke skolen overleve.

Det andre har vært politisk vilje. Når Stortinget besluttet å opprette Filmskolen gjorde de det ordentlig. De sørget for at skolen fikk både mandat og ressurser til å utvikle denne «kunstfaglige utdanning på høyeste nivå», og fortsatt politisk støtte for Filmskolens utvikling var til slutt utslagsgivende for opprettelse av masterprogrammet. En spesialisert og særskilt utdanning som en nasjonal filmutdanning må ha bred politisk støtte for å opprettholde og videreutvikle sin posisjon.

Det siste elementet har vært måten ledelsen ved Høgskolen i Lillehammer har forvaltet ansvaret for den nasjonale filmutdanningen. HiL har gjennom alle år, til tross for viktige og til dels opprivende kulturforskjeller mellom Filmskolen og de øvrige fagmiljøene på høgskolen, sørget for at Filmskolen har hatt den faglige og økonomiske autonomi som har vært nødvendig for at skolen har kunnet utvikle seg til å bli den høyt anerkjente internasjonale filmutdanningen den er i dag. I tillegg har HiLs ledelse hatt en tett og direkte dialog med skolen om strategiske planer for modernisering og utvikling.

Det har, med jevne mellomrom, kommet fremstøt fra andre fagmiljø om sammenslåing mellom Filmskolen og både TV-fagene (TVF) og filmvitenskap ved HiL. Ikke mindre enn tre utredninger har slått fast at det ville svekke Filmskolens utdanninger. Den siste av disse, «Aaberge-utvalget», konstaterte at sammenslåing «vil være meget uheldig og komplisert både organisatorisk, fagpedagogisk og økonomisk.»[6] Denne konklusjonen gjelder fremdeles i dag, da Filmskolens kunstfaglige profil er videreutviklet og skillet mellom det og andre fag er mer markant i dag.

Å lære å skape en filmfortelling og utfolde sitt kunstneriske talent er noe helt annet enn å lære å analysere det skapte eller tilegne seg gode tekniske ferdigheter. Filmskolens studenter lærer også analyse og teknikk, men dette er sekundært. Det primære, å utvikle den kunstneriske uttrykkskompetansen, krever tett oppfølging, et fortrolig og tett miljø og særegen pedagogikk og evalueringsrutiner, i tillegg til økonomiske ressurser til å støtte studentenes utvikling med erfarne veiledere i en tilnærmet profesjonell produksjonssituasjon. Filmskolens resultater over 20 år har vist at denne tilnærmingen fungerer, og skolens autonomi har gitt den nødvendige friheten til å rendyrke og spisse tilnærmingen.

Filmskolen har til enhver tid vært åpen om sine planer og intensjoner. Hovedfokus er og vil fortsette å være bachelor- og masterstudiene. Det er disse studiene som fortsatt skal ha tett oppfølging både for å opprettholde et høyt faglig nivå, og for å sikre at de er i stadig utvikling og forbedring.

Aaberge-utvalget pekte også på behov for økt samarbeid, og for noen år siden tok Filmskolen initiativ til en felles grunnutdanning (årsstudium) sammen med TVF. Dette studiet var beregnet som en introduksjon til de forskjellige studiene og arbeidsmetodene ved Filmskolen og TVF.

Planen ble godkjent av HiLs styre i 2013, men lagt til side på grunn av manglende ressurser. Filmskolen mener det er et studium som bør løftes frem i den nye Høgskolen i Innlandet, og lett kan utvides til å omfatte flere miljø som spill og animasjon på Hamar og Filmvitenskap på Lillehammer. Det vil være en god introduksjon for studenter til de forskjellige fagområder, arbeidsmetoder og kulturforskjeller og hjelpe dem gjøre bedre valg for veien videre.

Filmskolen lanserte for ikke lenge siden idéen om et Senter for audiovisuell fortelling hvor forskjellige fagmiljø, studenter og bransje kan møtes i tverrfaglig samarbeide. Dette vil kunne fungere som møteplass for fag- og forskningsmiljø, kunst- og kulturmiljø og næringsliv – lokalt, nasjonalt og internasjonalt – hvor fokus er på utvikling og innovasjon innenfor audiovisuelle prosjekt. Et slikt Senter er uavhengig av en bestemt form for struktur og åpner opp for nye og spennende samarbeid på tvers av tradisjonelle fagmiljø.

Senest har Filmskolen søkt og fått tildelt Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) sin ordning «Senter for fremragende utdanning» med en plan om å utvide vår utdanning og KU-arbeid innen kunstfaglig audiovisuell fortelling til interaktive medier, Virtual Reality og andre nye distribusjonsformer.[8] Samarbeid i internasjonale nettverk har også økt i omfang; i oktober startet et nordisk kurs i filmskolepedagogikk i regi av Filmskolen, og i mai 2017 skal Filmskolen være vertskap for det Europeiske filmskolenettverket GEECT sin årlige konferanse med fokus på filmskolepedagogikk.

Alle disse planene er resultat av et langsiktig strategisk arbeide, både internt på Filmskolen og sammen med HiL og bransjen. Det har tatt tid og ressurser å få dem på plass, og stabilitet og kontinuitet er nødvendig for å lose dem i havn. I tillegg er skolens posisjon som internasjonalt ledende utsatt for hard konkurranse fra andre aktører, og det er ikke mulig å hvile på sine laurbær. Det må jobbes hardt og målrettet for at posisjonen skal opprettholdes.

Den eneste måten å sikre en fortsatt nasjonal filmskole på Lillehammer også i fremtiden er å sørge for at Filmskolen beholder sin autonomi og særstilling som en selvstendig økonomisk enhet, og at Høgskolens ledelse og styre fortsatt har et direkte ansvar for utdanningen, uten mellomledd. I tillegg må både det nåværende og fremtidige styret sikre at skolen får den kontinuitet og de ressurser som er nødvendig for å starte på nye 20 år som en av verdens ledende filmskoler.