Profesjonsutøveren

Filmen Still Life eller På vegne av venner, hadde premiere i Oslo fredag 15. august. Den er regissert av italienskfødte Uberto Pasolini, nå bosatt i Storbritannia. Pasolini har tidligere gjort seg mest bemerket som produsent, men med Still Life tar han med ett steget for fullt inn blant de regissørene man må regne med. Listen over priser til filmen og hovedrolleinnehaveren begynner allerede å bli lang.

Filmen handler om Mr. May, som spilles med innlevelse og presisjon av Eddie Marsan. Han har en uvanlig jobb, en jobb han går inn i med det største alvor. John May er ansatt i bydelsadministrasjonen i en av Londons bydeler. Han overbringer dødsbudskap der det ikke er så enkelt å overbringe det. Det er hans oppgave er å finne slektninger til nylig avdøde mennesker som har dødd i ensomhet.

Noen bør komme i begravelsen, og Mr. May forsøker og sørge for dette. Han vil iallfall finne de som kan tenkes å dukke opp til den avdødes siste reise. Så må de selv ta avgjørelsen om hva de gjør. I filmen følger vi Mr. May i hans siste sak, idet han rasjonaliseres bort etter mer enn to tiårs tjeneste.

(Eddie Marsan i rollen som Mr. May i Still Life. Foto: Still Life/Arthaus)

Mr. May er en personliggjøring av profesjonsutøveren. Eller er han det? Han utfører sitt arbeid uten å si så mye. Hans skrivebord er alltid ryddig. Han sitter klar ved telefonen for nye oppdrag. Og når han arbeider, unngår ingenting hans blikk. Hans kartotek er nøye ført. Og han møter alle han treffer med en tilbakelent, nesten sjenert, respekt. For ham er det å tjene (ja, ordvalget er bevisst) de han kommer i kontakt med i jobben, på best mulig måte det som gir mening. Hans rolle er bestemt av hans oppgaver.

Er han så en god profesjonsutøver? Han får iallfall utført sitt arbeid. Vi ser også at han velger de beste løsningene, selv om det koster mer, hvis begrunnelsen er god. Han velger begravelse framfor kremasjon hvis han antar at den avdøde ville ønsket det.  Og folk han møter ser ut til å akseptere hans stille nidkjærhet. Men Mr. May er også en lydig profesjonsutøver. Han stiller ikke spørsmål, bare utfører jobben.

Duknakket, ville man kunne si. Ikke for det, det er ikke vanskelig å se den stolthet som ligger i hans ærekjære oppgaveforpliktelse. Stolt, men lydig, kunne kanskje være en treffende karakteristikk. Dette er en ansatt som vel kan ha et kritisk orientert blikk, men som aldri ville uttrykke kritikk. Slik sett er nok Mr. May en gammeldags profesjonsutøver. En det ikke er bruk for lenger.

Og så er det parallellen til hans eget liv. Oppgavene blir hans liv. Faktisk er hans tidligere klienter på ett vis blitt de som rammer inn hans eget liv. I Mr. Mays eget fotoalbum, hjemme på stuebordet, limer han sirlig inn bilder av de avdøde han har forsøkt å finne slekt og venner til. De blir på underlig måte hans egen familie. Han stiller opp for de han har måttet arkivere som «case closed». For slik vi blir kjent med Mr. May har han ikke noe liv utenfor oppgavene.  Det er de som holder ham i gang. Som gir hans liv mening.

Det er ikke en mørk og trist film, iallfall ikke på den deprimerende måten. Men langsom og tvingende for vår ettertanke – det er den.

Still Life er en film om så mye mer enn profesjoner. Men min vinkling i denne sammenhengen ble den om å bistå andre, og om å utføre oppgaver for det offentlige. Filmen handler også om ensomhet, flukt fra det vanskelige, relasjoner innen familien og blant venner. Den handler om å gå inn i noe, og fortsette med det, slik Mr. May gjør.  Som han sier i en sentral scene av filmen: «It`s just my job». Og vi vet med en gang at dette er den eneste gangen Mr. May lyver. Det er ikke bare, og det er ikke bare jobb.

Det er livet. Livet til Mr. May…eeeeh…John.

Mer informasjon om filmen og trailer kan du se her: http://www.arthaus.no/kommer/article1141721.ece