Fra mann til gutt

For en gangs skyld får vi noen hjertelige bilder av god, maskulin omsorg, skriver Jan Storø i denne filmanmeldelsen av Boyhood. Det tok 14 år å spille inn filmen.

Publisert Oppdatert

Flere utdanninger på Høgskolen i Oslo og Akershus underviser i temaer som har med oppvekst å gjøre. Mange av våre forskere er opptatt av familie, av folks levekår, av måter vi er sammen på i hverdagen. I Boyhood får de noe, alle sammen. Her er filmen som forteller om oppvekst, familieliv - om hvordan vi lever. Den tar med alle temaene. Uten å bli kjedelig.

Og så er det biografien til de som vokste opp på 00-tallet. Som vil si: Veldig mange av de som er studenter ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) akkurat nå. De som var i rett alder da Harry Potter kom, som har vært barn da hjemme-datamaskinene gikk fra enkle spillemaskiner til avansert hverdagsinventar. De som vet noe om hva det vil si å vokse opp i sammensatte familier, med steforeldre og stesøsken som er innom livet deres i en periode.

Boyhood, som er regissert av Richard Linklater, hadde premiere sist fredag i Norge, men ikke i Oslo. Den pågående konflikten mellom importøren og Oslo kino er årsaken. Vi får vel tro at filmen kan vises her i byen etterhvert. Men foreløpig er det kun noen visninger på Cinemateket som gjør det mulig å se denne svært gode filmen.

Dette er fortellingen om Mason, hans søster og hans foreldre. Vi følger dem gjennom tolv år. Fortellingen begynner når Mason er seks. Og vi forlater ham når han skal begynne å studere. I Boyhood har Linklater gjort det helt spesielle grepet å la de samme skuespillerne gestalte sine rollefigurer – mens de blir eldre. Når vi møter Mason i begynnelsen av filmen og underveis i de tolv neste årene av hans liv, er det altså èn skuespiller vi følger. Her sminkes ikke skuespillerne til å bli eldre, de blir eldre.

Linklater har arrangert årlige opptaksperioder og utviklet stoffet underveis. Det betyr at staben har arbeidet i fjorten år med dette filmprosjektet, og Ethan Hawke som spiller faren, fortalte nylig i et intervju at dette har vært et helt spesielt prosjekt. Vanligvis går han inn i en rolle for en periode, men her var oppgaven å komme tilbake til rollen hvert år gjennom mer enn et tiår. Han fortalte at tårene kom da han skjønte at prosjektet gikk mot sin avslutning, da filmopptakene var ferdig.

For en gangs skyld får vi noen hjertelige bilder av god, maskulin omsorg.

Jan Storø

Linklater er (fram til nå) mest kjent for sitt trilogiprosjekt, ofte kalt «Before-filmene», der siste kapittel kom i fjor. Han er altså vant til å jobbe med prosjekter som tar tid, og som utvikler seg over tid uten at verken han eller skuespillerne vet hva som kommer til å skje underveis. Dette er en måte å arbeide på som visker ut skiller mellom fiksjonen og filmarbeidernes egne liv, uten at fiksjonen på noe tidspunkt opphører å være fiksjon.

Boyhood er en film til å bli klok av. Dessuten er den underholdende. Den viser det skiftende i en families liv og de hendelsene som fører den videre. Det gjør den gjennom det grepet at den fokuserer på mennesker i utvikling. Mors skiftende kjærester, fars leting etter en base i livet, datterens utvikling fra bråmodent barn til ung kvinne. Men først og fremst Masons vei mot å bli seg selv, til å bli en mann han kan trives med. Utover i filmen er det familiens yngste vi følger tettest.

For meg er det særlig forholdet mellom far og sønn som driver fortellingen framover. For en gangs skyld får vi noen hjertelige bilder av god, maskulin omsorg. Befriende er det at faren får lov til å vise hva han kan gi til sin sønn. Masons mor er også god på omsorg. Hun står tidvis temmelig støtt, som mødre ofte gjør, særlig i oppvekstfilmer.  Men hun preges også av livets feilskjær. Men altså; så befriende det er at faren vises fram i all sin maskuline prakt. Ikke feilfri, på ingen måte, men ekte, åpen og raus. Han begynner kanskje litt svakt, og jammen synes jeg lufta går litt ut av ham mot slutten. Men bevare meg for en bra fyr i mye av sønnens oppvekst. Som i den nøkkelscenen der han heftig utbryter: «Jeg vil ikke være den faren dere ikke snakker med». Dermed spiller han inn en helt annen far enn den fraværende, den unnvikende.

Det finnes andre menn her også, for det meste mors kjærester, som på rad og rekke viser de dummeste sidene av menns rolle i barns liv; «a parade of drunken assholes» som Mason karakteriserer dem i en prat med faren. Moren har mye omsorg å gi, men hun gir ikke sine barn gode stefedre.

I denne filmen tilbys vi å bade i alminnelige situasjoner, de fleste gjenkjennelige. Noen kanskje litt sukkersøte, men i all hovedsak ektefølte. Filmen føles reell, vesentlig. Den gir oss engasjerende vanlighet. Vi blir kjent med personer, og vi ønsker å bli enda bedre kjent med dem. Vi får nesten tre timer sammen med dem, og griper oss i ønske oss enda mer.

Samtidig kan nok denne filmen kritiseres for ikke å gi oss noe om sosiale forskjeller, om samfunnet satt sammen av mange etnisiter. Om politikk og kultur. Det får vi langt mindre av. Bush og Obama er indirekte statister, men kun svært indirekte. Finanskrisen, som faktisk var en viktig del av USAs hverdag i nettopp disse årene, er fraværende. Her foregår alt inne i familien. Samfunnet er kun en kulisse. Man kan undres; hva var 00-tallet, bortsett fra det vi opplevde hjemme?

På den annen side, kan vi kreve at en film skal si noe om alt? Det ville blitt kjedelig og programmatisk.

Jeg slutter meg til Mason der han kjører avgårde i sin første bil for å studere, en gammel og sliten Toyota pickup, av den typen der bilnavnet står med store, hvite bokstaver bakerst. Mason har malt over de to første og de to siste bokstavene. Så kjører han. Fortid møter framtid.

Et bra statement.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!