Formidling – hele tiden

En del av Khronos lesere kjenner nok Nick Cave.  Noen kanskje fra da han sist var i byen, på Norwegian Wood for halvannet år siden. De har en fordel. Iallfall hvis de skal se filmen 20 000 Days On Earth. Tittelen viser til hvor mange soloppganger og solnedganger en mann midt i femtiårene har opplevd. Om ikke «midt i femtiårene» er et rundt tall, så er tjuetusen det. Altså en grunn til å stoppe opp. Kikke seg bakover og forover. Og, ikke minst, hit og dit.

De som ikke kjenner Cave er her velkomne til å bli kjent med en av vår tids kunstnere. En mann som opererer i mange medier, og som har mange uttrykk. Han er musiker, komponist, forfatter, skuespiller. Hans mest kjente område er knyttet til musikk, rock av typen kompleks. Han jobber også med og i film. I det hele tatt er det mye Cave legger seg opp i når det gjelder å uttrykke seg. Hele tiden.

Etter at han har gjort seg ferdig med et mangeårig heroinmisbruk, hører vi nå mer og mer fra ham som formidler. Men Cave er ikke ex-narkomanen som spiller på sin rehabilitering. Han er heller den søkende og hudløse kunstneren som stadig er på jakt etter nye formuleringer, melodier, bilder.

Hva har han å bidra med? Det første som slår meg er at han er en forteller. Men kanskje er han også en forsker? I så fall altså med forskningsobjektet Nick Cave. Kjedelig? Nei. Jeg synes ikke det. For meg er han fascinerende i all sin selvopptatte, men likevel globalt orienterte verdensanskuelse. Filmen gir et mangefasettert bilde av nettopp dette. Rent filmatisk bryter den med formen vi kjenner fra utallige portretter av rockestjerner – gjerne fra amerikansk tv. Formspråket varieres gjennom hele filmen slik at vi stadig er med på nye typer undersøkelser, for eksempel hvordan han jobber seg fra ide til ferdig sang.

På ett plan forteller denne filmen om et liv, på et annet er den konsentrert om ett døgn. Vi blir med Nick rundt på hans gjøremål, der ett av dem er å se gjennom Cave-relikvier. Barndom, ungdomstid og kunstnerliv skal gjøres musealt. Stoffet må organiseres og hovedpersonen er villig samarbeidspartner. I disse scenene ligger det stoff for tilbakeblikket og de lange trådene. Dessuten er vi med på en terapisesjon, der forholdet til faren er under undersøkelse. Disse trådene er enda lengre.

Cave er en historieforteller, og hans historier er om mennesker. Han sier eksplisitt at han er opptatt av å forstå narrativene og skape narrativene og mytene  i et menneskeliv. Derfor er hans største frykt å miste minnet. Fortellingen ligger i minnet. Minnet er det vi er.

Nick Caves metode er at han skriver hele tiden. Hele tiden. Og han er bestemt på å ta vare på alle ideer, også de dårlige. Sannheten under ordenes overflate kan være det man leter etter.

Men så er han ikke bare kunstneren. Det blir en merkelig mellomting mellom familieidyll og ironisk konstruksjon når vi ser rockestjernen sitte mellom to av sine sønner, svartkledd med hvit skjorte som nesten alltid. Er han virkelig helt alminnelig også? Tett inntil hverandre sitter de, mens de ser på tv og spiser pizza. Som enhver annen familie på Grorud eller i Bodø. Eller sikkert i Brighton, som er familiens bosted. Samspillet mellom far og sønner er befriende vanlig. Nesten ordløst i denne scenen. Pizzaen skal jo tygges, og programmet på tven krever også sitt.

Eller historien han forteller om Nina Simones tyggegummi og nærmest utagerende ankomst på scenen til en konsert. Engasjerende for oss som liker Simone. Men morsomt for alle som hører. Slike hendelser som blir en historie når de fortelles, og gjenfortelles.

Som forfatter er jeg en hund etter fortellinger om forfattere og andre skapende mennesker. Men også i andre roller jeg har, som lærer, som forsker, er det min erfaring at jeg har noe å hente i å forstå hvordan de som virkelig går inn i skapende arbeid og formidling faktisk gjør det. Min fasinasjon for prosessen med å skape noe unikt, har ledet meg til å undersøke undersøkelsen. For det er vel noe slikt skapende arbeid handler om? Å finne ut av, utforske, å gå etter i sømmene. Hvordan gjør man det når man holder på med slikt? Derfor kan Cave gi meg inspirasjon til bruk i flere av mine roller. Hvis jeg ser forbi hans anstrøk av selvopptatthet og heller lar meg ledes på en vei brolagt av ekte nysgjerrighet. Et sted i filmen sier (og viser) Cave at han bruker mye tid på å finne ut av en sang, og at han søker å forstå den nesten, men ikke helt. Det er når posisjonen nesten, men ikke helt inntreffer at han trykker på knappen for opptak, for å fange sangen i en innspilling som kan lyttes til av andre. Når man har skjønt en sang helt, sier han, er den ikke interessant lenger.

Forskning er selvsagt preget av rutinearbeid, av leting etter tydelig kunnskap, noen ganger også etter det som kan utsies som sant. Kan da kunstnerens metaundersøkelser av det man kan få øye på i den poetiske optikken gi noe til inspirasjon? Bevares, ja. Selv om man leter etter ulike ting, er letingen felles. Letingen forutsetter letevilje. Nysgjerrighet. Og i neste omgang at man arbeider med det man finner. Og så må det fortelles fram.

Formidles.