Villskap og sivilisasjonsbygging

Bone Tomahawk kom akkurat tidsnok til Norge. Fire dager før amerikanerne skal velge sin neste leder, får vi mulighet til å sjekke om de fremdeles forteller de gamle fortellingene om seg selv.

Publisert   Sist oppdatert

Grunnfortellingen i Bone Tomahawk er enkel. En natt kidnappes to menn og en kvinne fra det lille samfunnet Bright Hope. Stedet er stort nok til å ha en sheriff med sheriffkontor og fengselscelle, men lite nok til å gli pent inn i ødemarken.

Det blir raskt klart at en mystisk og brutal indianerstamme som bor i huler flere dagsmarsjer unna, står bak kidnappingen. Deres rykte tilsier at ingen burde dra etter for å befri de tre som forsvant i nattens mørke.

Men det lille samfunnet mobiliserer og fire mann drar av sted. Filmen handler om deres tokt. Allerede fra første stund aner vi at dette ikke kan gå bra. Men vi håper også, og heier på «våre menn». Vi er enkle slik, vi filmpublikummere.

Tross noen svært voldsomme scener (en av dem er allerede «kåret» til en av filmhistoriens mest brutale), er det det sakte og rolige tempoet som karakteriserer fortellerstilen. Dette skaper en intensitet som holder oss gjennom mer enn to timer. De langsomme dagsreisene til hest og til fots inneholder dessuten gode dialoger. Mye av dramaet utspiller seg ute i naturen, og naturbildene preger på mange måter filmen. Men naturen er ikke tilstede med sine ufattelige krefter, slik man kunne ha tenkt seg i dette øde landskapet. Når de fire mennenes drikkeflasker blir tomme, finner de vann. Naturen er mer kulisse enn problem.

I Bone Tomahawk, den nye western-sensasjonen laget av debuterende S. Craig Zahler,  finner vi en rekke b-film stilelementer. Her kommer hendelsene når de trenger å komme, og mange av dem er ikke tatt med for å tilfredsstille «den gode smak». Det skal være litt tegneserie over en b-film. Sånn sett innfrir filmen. Den er herlig klisjefylt, og likevel inneholder den tilstrekkelig overraskelse til at vi lener oss tilbake i stolen og svelger unna. Ikke for det: jeg hadde klart meg fint med en femten minutter kortere film.

Og kanskje er holdningen litt mindre forståelig som strategi for å vinne et presidentvalg hundre og femti år senere?

Jan Storø
Førstelektor og filmanmelder i Khrono

Likevel er ikke dette en b-film, selv om den faktisk oppfyller b-filmens viktigste kriterium; det er en lavbudsjettfilm (med et budsjett på rundt en fjerdedel av Kongens nei). Men den leker sjarmerende med sjangerkonvensjoner. Enkelt plot, store, sterke karer, voldsomme sammenstøt, rå humor – vi finner mye av den slags når fortellingen spiller seg ut. Men også kjærlighetsdikt, gråtende menn og samlivsråd er det blitt plass til. Riktignok bare litt av det. Menneskene vi møter er faktisk mer sammensatt enn b-filmens pappfigurer. Gode skuespillere, med Kurt Russell som sheriffen i den ledende rollen, er betydningsfulle for det kvalitetsnivået filmen utviser.

Kanskje er Bone Tomahawk rett og slett «bare» en fortelling som dyrker spenningen, i et miljø vi kjenner (vi har sett westernfilmer før) og ikke kjenner («det ville vesten» eksisterer ikke lenger, og det er lenge siden det gjorde det).

På den annen side er dette en film som virkelig innbyr til analyse. Dens mange løse tråder kan altså enten nøstes, eller ikke. B-film eller intellektuell film? Du velger. Det er kanskje nettopp her noe av fascinasjonen ligger, og skal ligge.

Framstillingen av the natives er urovekkende. De lever en tilværelse som ikke er sivilisert, sett med våre øyne. De er kannibaler, og mot sine kvinner gjør de verre ting enn du egentlig ønsker å vite om. Og her synes jeg tegneserielogikken dras et stykke for langt. En grunnregel i all film er at det utrolige tross alt må være noenlunde trolig. 

Paradokset er at de fire mennene vi følger, sivilisasjonens voktere, må dra enda lenger vest for å forsøke å bekjempe denne ville varianten av urbefolkning.

Filmen, og det er kanskje det mest urovekkende, er åpen for en rekke tolkninger. Skal vi oppfatte den som antropologisk utforskende? I så fall er fortellingen spunnet rundt et bilde av en folkegruppes rå villskap og dermed politisk problematisk. Skal vi oppfatte den som horror? I så fall er grusomhetene annerledes enn vi ofte møter i slike filmer, de foregår for eksempel stort sett i dagslys.

Eller skal vi kanskje oppfatte filmen som en fortelling som, nok en gang, utforsker det amerikanske sinnelaget? Er det dette som er tiden da America was great? Vi møter iallfall det begynnende, samfunnsbyggende prosjektet som ble settlerne til del. Bright Hope har sheriff, ordfører og en bar. Sannsynligvis også kirke og skole. Dette lille samfunnet trues utenfra. Det er det moralske grunnlaget for Bone Tomahawk. Her er bosettingene små øyer av selvdefinert sivilisasjon – små øyer av skjør trygghet.

Vi finner en slags jeg-lar-meg-ikke-by-hvasomhelst holdning hos flere av aktørene i denne fortellingen. Sikkert en helt nødvendig egenskap for den som bryter land og vil skape et samfunn i attenhundretallets US of America. Men er det sivilisasjon?

Og kanskje er holdningen litt mindre forståelig som strategi for å vinne et presidentvalg hundre og femti år senere?

Nettopp dette er interessant, hvis vi ønsker å se på filmen som en fortelling om sivilisasjonsbygging. Man bygger ikke et sivilisert samfunn først og fremst ved å sette opp grenser mot utenverdenen. Man bygger det hovedsakelig ved å skape og pleie de interne betingelsene det må bygge på. Først og fremst ved å skape en etikk for hvordan menneskene oppfører seg mot hverandre.

Nøkkelreplikken fra den kvinnelige hovedrolleinnehaveren setter det hele på plass for noen av oss: «Det er ikke indianerne eller elementene som er problemet. Det er idiotene».

Men det er altså bare for oss som absolutt finne en mening.