Skrekk og sjarm i skjærgården

Ny norsk grøsser har Norgespremiere fredag. Skjærgården er laget av Frode Nordås.

Publisert   Sist oppdatert

Hvor ofte ser man en takk til medieseksjonen på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) samt Fakultet for samfunnsfag i rulletekstene til en kinofilm? Ikke ofte, vil jeg si. Ikke ofte.

Med «Skjærgården» har HiOA-kollega Frode Nordås nok en gang begått spillefilm, og bare det er veldig hyggelig. Dessuten er det imponerende at Nordås og hans stab har fått på beina et fullblods drama for visning på det store lerretet. Dette er en film som er drevet fram på masse rendyrket idealisme og langt mindre kontanter.

Morsomt er det også å notere at manuset er en del av Jon Anders Klausens masteroppgave fra NTNU. Her er forskning må vite. På skrekkfilmsjangeren. Sjangeren har mange avdelinger, som vampyr (blod), splatter (mer blod), slasher (den psykopatiske seriemorderen). Vi finner spor av flere av dem her.

Fortellingen finner sted på den norske sørlandskysten. Det er sommer, og det er sol. Hygge og sorgløshet preger feriefolket idet Henriette og Håkon ankommer. Camilla tar i mot. Hun er Henriettes kjæreste, og hun tar med de to gjestene i båt til den idylliske hytta på den lille øya i skjærgården. Der er også lillesøster Isalinn og Kjetil. Sammen skal de tilbringe en helg i det sommeridylliske. Men idyllen trues, noe vi bare såvidt aner i de første scenene. Samtidig som vi er godt hjulpet av en liten innledningshistorie om at tre av vennene forårsaket en ung jentes død ti år tidligere.

<<Skjærgården>> 
er en sjarmerende film som ikke gir de største grøssene. Den forteller relativt effektivt fram en troverdig
historie. 

Jan Storø
Førstelektor og filmomtaler i Khrono

Plottet i filmen følger det kjente mønsteret fra denne typen filmer, der særlig klassikeren «Fredag den 13.» fra 1980 har vist vei. Det gjorde for øvrig også «Deliverance» («Picnic med døden») fra 1972, selv om dens tema var noe annerledes. Det er heller ikke første gang det lages film etter denne malen i Norge, særlig har Villmark-filmene benyttet seg av noe av denne fortellermåten.

Ved å plassere noen sorgløse, unge mennesker i en hyggelig og lys situasjon – gjerne en overnattingstur utenfor deres vanlige urbane virkelighet – og dernest introdusere mørkets krefter i form av noe ukjent, dødelig, kreeres en dramaturgi som fungerer for å bygge skrekken. Motsetninger som ung sorgløshet versus død, lys versus mørke og glede versus frykt er effektive midler i en slik fortelling.

«Skjærgården» er en sjarmerende film som ikke gir de største grøssene. Den forteller relativt effektivt fram en troverdig historie. De unge aktørene skaper den lett forventningsfulle stemningen som kan prege den første kvelden av en helgetur med en gjeng gamle venner supplert med et par nye. Ikke minst er det åpent for å utnytte romantiske muligheter.

Det er scener her som fungerer godt, og som gir fortellingen framdrift, men det er også scener som flyter seigere – gjerne på grunn av noe nøling i den den verbale delen av skuespilleriet. Samtidig fører en ganske effektiv klipping oss videre i disse situasjonene. Det fysiske miljøet i hytta og på øya er også utnyttet på en slik måte at vi ser for oss hendelsene som mulige hendelser. Det å skape en troverdig base for fortellingen gjennom fornuftig bruk av dens hverdagselementer er essensielt for at skrekkinnslagene skal kunne fungere.

Et par scener utmerker seg. Som da Camilla får kontakt med søsteren etter å ha lett etter henne – en kraftfull og estetisk vakker scene (selv om noen muligens ikke finner dette adjektivet passende i sammenhengen). En overraskende vending i fortellingen mot slutten er også velplassert, men her synes jeg ikke skuespillerne makter å heve den dit den burde være.

Nordås og Klausen har valgt en svært vanskelig sjanger. Sjangerfilm som denne har et visst publikum, og de har ofte sett mye av det som frambys. De er som regel kresne. Og vanligvis glade i å sammenlikne. Det er ikke å forvente at en lavbudsjettfilm som Skjærgården skal kunne hamle opp med verdenstoppen innen sjangeren.

Derfor må den delvis bedømmes som stiløvelse. Og den er en sjarmerende sådan. Et hyggelig avbrekk fra vinterkulda. Og de fleste kan se den uten å «dø av skrekk».