Sammen – og alene – i familien

Joachim Trier har tatt med seg nordmannen i seg over Atlanteren, og det skal vi være glade for skriver Jan Storø om Triers nye film som har premiere fredag, «Louder than bombs».

Publisert   Sist oppdatert

Når Joachim Trier nå kommer med sin nye film, Louder than Bombs, er det en lykkelig kombinasjon av «Norwegian director goes US» og at det dvelende menneskelige dypdykket overlever reisen over Atlanteren. Noen ville nok beskrive det som at Trier ikke gir opp å være europeer, ja, endog nordmann. Det skal vi være glad for.

Etter de solide filmene Reprise (2006) og Oslo 31. august (2011) har Trier oppnådd en status som få norske regissører er blitt forunt. Louder than bombs ble tatt ut til hovedprogrammet i Cannes i år, bare det er en begivenhet. Dessuten har et stjernelag av kjente skuespillere sagt ja til å spille i denne nye filmen. Isabell Huppert, Gabriel Byrne, Jesse Eisenberg og noen til er blant dem vi i Norge kjenner best. Hadde bare èn av dem vært med i norsk film for noen år siden, hadde vi hoppet i taket. Nå er de med alle. Det må være en indikasjon på et godt manus og en respektert regissør.

Historien spiller seg ut i og rundt en familie med en hemmelighet. Hva hendte da mor døde? Hvem vet hva? Og hvordan snakker man om det som hendte og det som fortsetter å hende?

Denne fortellingen forteller Trier gjennom å sette sammen hendelser i en annen rekkefølge enn de faktisk har funnet sted. Hans «alternative kronologi» skaper en dynamikk som viser hvor komplekst et familieliv er. Når man er med i en familie, er man med både på det som skjer, men også det som skjedde, og det som kommer til å skje. Man er utsatt for hverandres liv på en måte det er vanskelig, og kanskje ikke ønskelig, å slippe unna.

På et merkelig vis går vi opplyst og kanskje litt oppstemt ut av kinosalen. Vi tar ikke mørket der inne med oss ut.

Jan Storø
Førstelektor og filmomtaler i Khrono

Vi kan trekke dette videre og påstå at Trier driver familieforskning. Hva er en familie? Hva er det som gjør at vi mennesker holder sammen i en slik konstruksjon? Når man befinner seg i en familie med andre mennesker, innebærer det at man ikke er alene. Men samtidig er det mulig å nettopp føle seg alene, ensom, i en familie. Dette forteller Trier om, og derfor er dette likevel ikke først og fremst en film om familien. Den handler like mye hvordan vi ofte finner det strevsomt å være oss selv blant andre, hvordan vi noen ganger rekker ut en hånd, og andre ganger holder oss for oss selv – på tross av at de vi tenker på som «de nærmeste» befinner seg i samme rom. Louder than bombs er i beste forstand av ordet, et eksistensielt drama.

Faren er ubesluttsom og famlende. Byrne er god i rollen. Moren er med i det som skjer, selv om hun også er borte. Huppert kan også sitt fag. Sønnene, spilt av Eisenberg og den unge Devin Druid, forsøker å holde tritt med seg selv og de andre i familien. Druids figur, den grublende og innesluttede tenåringssønnen Conrad som unndrar seg faderlig samvær og omsorg, er på mange måter den sentrale i hendelsene. I samspillet mellom far og sønn finner vi mye ordløs ensomhet som det til tider er vondt å se på. Mange vil kjenne seg igjen.

Trier driver dristige formeksperimenter i Louder than bombs. Her ser vi bilder av hva som skjer med èn aktør, mens en annen forteller. På den måten understreker han nettopp det subjektive i familiemedlemmers liv innenfor familien, samtidig som han understreker at alle i familien vet ganske mye om hverandre. Men, de vet ikke alt. Og det de ikke vet blir ofte ganske viktig for dem.

Regissør/manusforfatter Trier og medmanusforfatter Eskil Vogt sier selv at håpet ligger i Conrads tro på fantasiens kraft. Fortellingen er altså ikke depressiv, ikke tung. På et merkelig vis går vi opplyst og kanskje litt oppstemt ut av kinosalen. Vi tar ikke mørket der inne med oss ut.