Regnet fyller Tiber

Tiber er blant Italias største elver. Den strekker seg fra fjellene lenger nord og sørover gjennom et variert landskap. I Roma, like før den når havet, er den temmet av høye betongmurer på begge bredder. 

Suburra forteller om et Roma som befinner seg i en illeluktende gjørme av kriminalitet og politikk. Kriminaliteten besørges av etablerte, og ikke fullt så etablerte men ganske ambisiøse, mafiagrupperinger. Politikken beskrives som noe ganske annet enn det vi liker å se den som: folkets representanter som arbeider til beste for samfunnet. Her handler det mer om å holde seg inne med de rette kontaktene, sørge for sin egen personlige velferd og ellers sikre en tilværelse med god tilgang på sex og dop. 

Historien er dessuten lagt til den siste uke Berlusconi satt ved makten, noe som selvfølgelig ikke er et tilfeldig valg.

Fortellingen springer ut fra at det legges planer for et område langs kysten rett vest for Roma, rett sør for Tibers utløp. Lido de Ostia forsøkes reguleres om og bygges ut til et italiensk Las Vegas. Alle de lokale mafialederne er enige om dette. Da er det nødvendig å kvitte seg med en del av de små virksomhetene i dette området; butikker, barer og restauranter. En av metodene som anvendes er ildspåsettelse. En annen er rå vold med slegge som invalidiserer den som ikke vil overdra sin eiendom til bandittene.

Men også folk øverst på samfunnsstigen er med i komplottet. En av de sentrale aktørene i filmen er politikeren Filippo Malgradi, som sitter i parlamentet. Hans oppgave er å sikre at reguleringsvedtaket går gjennom. Tidlig i filmen befinner han seg på et hotellrom med to kvinner. Betalte kvinner. Dopet er også betalt for, innkjøpt for anledningen. Akkurat det skal vise seg katastrofalt for den yngste av kvinnene. Hun dør av en overdose i løpet av natten. Dødsfallet er ikke mer enn en hendelse i Malgradis liv, og selvfølgelig en ubeleilig en.

Den påfølgende scenen der han pisser rett ut fra balkongen uten en gang å se ned for å sjekke om han treffer noen, viser hvem han er. Malgradi har ett mål i livet. Seg selv. Ikke så greit når man er politiker, vil noen si. Andre vil si at kombinasjonen er perfekt.

Han overtaler den andre kvinnen til å løse situasjonen med liket, og hun benytter seg av en venn til dette. Men vennen ser straks et potensiale for å presse Malgradi. Den bydende setningen ”Fra nå av er det jeg som forsyner deg med kokain og damer!” forteller om en annen type kriminalitet enn den kortsiktige. Her er kriminaliteten bare en annen måte å drive business på.

Suburra er fylt med en rekke oppgjør mellom mafialedere og deres håndlangere der de forhandler, presser hverandre og dreper hverandre. Skjønt – forhandler er kanskje ikke det rette ordet. Her gjelder en egen estetikk: man gir sin motpart beskjed om sitt neste trekk. Dersom den andre ikke tydelig gir uttrykk for at han innordner seg, forlater man åstedet uten ett ord. Innen det neste døgnet er over, har Roma èn eller flere færre innbyggere.

En annen av de brutale gangsterlederne oppsøker Manfredi Anacleti som akkurat har mistet faren, da senior i fortvilelse hoppet i elva. Den sørgende sønnen får klar beskjed om at det nå er han som er ansvarlig for farens gjeld: «Vi skal ha alt du eier». Og et par dager senere: «Du er min nå. Jeg gjør hva faen jeg vil med deg».

I denne verdenen er volden en naturlig bestanddel.

Suburra er et drama som utspilles på mange nivåer. Stat og kirke er også inne. Med skitne fingre. Det hele turneres med imponerende oversikt av Sollima. Han leder oss utvungent gjennom dette universet. Likevel er filmens stil det elementet som tydeligst gjør ”Suburra” til et verk vi husker. Voldens estetikk poengteres av bilder som gjennom det meste av filmen er holdt i varme, mørke farger. Vi må ta stilling til den på en annen måte enn om den hadde foregått i møkkete rennesteiner.

Det regner i denne filmen. Mye. Sollima bruker været og byen på en overbevisende måte. Regnet skaper en følelse av håpløshet, som den man kan kjenne på når det strømmer ned uavbrutt over lang tid. Når regn tilsynelatende ikke ender, fanger det oss på et vis. Men samtidig symboliserer regnet naturens uendelighet. Uansett hvor grådige og egoistiske menneskene er, finnes en større dimensjon som ikke lar seg påvirke.

Skuespillerne vi møter, leverer på høyt nivå. For meg blir likevel mafiaaktørene de framstiller noe mindre sammensatte enn jeg skulle ønske de var. 24/7-forbryteren er en klisje. Jeg forstår at det finnes mange mennesker som lever slike liv, også i det virkelige liv. Men deres mer intime sider (og da snakker jeg ikke om sex) forblir i skyggen i Suburra. Vi får riktignok flere korte blikk av den mer vanlige siden av deres liv. Som et barn som skal kysses god natt. Eller mat som skal serveres. Men mest møter vi aktørene som nettopp det, som aktører. De utøver en slags dans der de fleste trinnene er streket opp på forhånd. Mafialivene er forutsigbare: man lever en stund i unaturlig rikdom. Så dør man; tidlig og brutalt. Stil er altså viktig. Også i framstillingen av aktørene. Og for noen vil nok nettopp dette være en av de mest positive sidene ved filmen.

Mye av musikken i filmen fungerer nærmest som drone-musikk. Den gir en spesiell stemming til bildene. Ikke minst i de mange bildene der regnet øser ned over byens nattemørke gater. Kanskje kan man kalle det en endetidsfølelse.

Men hva sier dette om det italienske samfunnet? Ødelegger mafiakampene Italia? De fleste vil svare et tydelig ja. Demokrati og felleskap ødelegges. Særinteressene til de få ivaretas. Dette er åpenbart.

Jeg registrerer likevel at bruene over Tiber står der, gjennom hele filmen. Elven renner uforstyrret under, der den fylles av stadig mer regn. Skjønt, helt uforstyrret er den jo ikke. Det hender den fanger opp en far som hopper i den for å avslutte tilværelsen. Tiber kan også transportere lik.

Dessuten, de aktørene vi blir kjent med har ikke politiske ambisjoner. De vil være rike. De vil bestemme og kontrollere nabolag. Men de anerkjenner det politiske spillet. De jobber for at parlamentet skal vedta en lov. De bedriver lobbyvirksomhet overfor Paven. Riktignok gjør de det med lyssky midler. Men de er med i utkanten av det demokratiske spillet.

Vi følger hendelsene gjennom en drøy uke. Sollima annonserer underveis at vi nærmer oss katastrofen. Det stemmer. Men katastrofen er der også mens fortellingen utspiller seg. Mange dør en brutal død. Volden er med oss hele tiden.

Bare Tiber, og regnet, får renne – relativt uforstyrret.