Om løsrivelse i Groruddalen

Et engelsk uttrykk som vi ikke har en parallell til i det norske språket er «history in the making». Uttrykket danner en forbindelse mellom nåtid og framtid. Gjennom våre valg og handlinger i dag skaper vi morgendagens historie om nåtiden. Handlinger betyr altså noe både i sin samtid og som historiedannelse.

Det er i dette lyset jeg vil se den norske regissøren Iram Haqs nye film, Hva vil folk si?.

Hun forteller om oss, slik vi er nå. Og gjennom dette bidrar hun til bildene folk kan bruke om oss når de om en generasjon eller tre skal se tilbake på begynnelsen av 2000-tallet.  Dette er nemlig tiden da noen av oss strever med brytninger som noen andre av oss strevde med et halvt hundreår tidligere.

I filmen møter vi Nisha som lever det mange nordmenn vil kalle et vanlig ungdomsliv i Groruddalen i Oslo. Det omfatter å være sammen med venner av begge kjønn. Men hjemme er forventningene at hun er ærbar, hardt arbeidende og ikke innlater seg med gutter på en slik måte at det påfører familien skam. Filmens tittel rammer dette inn, presist og kortfattet.

Når hun en sen kveld lar en gutt hun liker komme inn på rommet sitt etter at familien har gått til ro, trår hun over en grense som blir fatal for henne. Faren oppdager det, og familien bestemmer seg for å sende henne til en tante i Pakistan der de føler seg sikre på at hun er i trygge rammer. Det skal vise seg at de bare delvis får rett i denne antagelsen.

Denne filmen er sikkert og stødig regissert av en filmskaper som viser faglig tyngde gjennom hele prosessen. Bortsett fra noen få uheldige og for raske klipp, flyter filmen av gårde og bygger historien bit for bit.

Haq leverer oss kultur, forstått som sedvaner, i stort monn. Sterkest er scenene som viser hvordan lydightskravene blir kommunisert. Selvfølgeligheten i overleveringen er slående. På vei ut fra en førpremiere på filmen overhørte jeg en samtale mellom to tilsynelatende etnisk norske publikummere hvor den ene mente at «jeg skjønner det ikke, hun hadde jo muligheten til å stikke av flere ganger». Nei, det er nettopp dette som er Haqs hovedpoeng; det har hun ikke. Tilhørigheten i en familie, en slekt, en befolkningsgruppe legger sterke bånd på handlinger. Det er lett å glemme dette i et moderne Norge der nærmest total individuell frihet er blant de tydeligste idealene for mange.

En god del av bildene i «Hva vil folk si?» er holdt i varme sepiatoner. Det gjelder særlig den lange sekvensen som er filmet i Pakistan, men også scenene fra hjemmet til Nishas familie i Oslo. Unntaket fra denne fargeskalaen er scenene som viser «det norske», hovedsakelig utescener fra et vinterkaldt Groruddalen. Her er fargene holdt i kalde blåtoner. Haqs valg av fargeskala understreker at tryggheten for Nisha er det egne opphavet, utfordringene ligger i å bryte ut.

Siden Hva vil folk si? spilles ut blant en bestemt gruppe nordmenn, nemlig innvandrerslekter fra Pakistan, er det lett å tenke på det vi ser i denne filmen som den pakistanske kulturen. Det er i så fall en forenkling.

Filmen handler mer om hvordan tradisjoner brytes mellom generasjoner.

Fortellinger om den tradisjonsbærende foreldregenerasjonen og den tradisjonsbrytende ungdomsgenerasjonen er ikke spesielt knyttet til bestemte kulturer. Men måten den utspiller seg på er delvis kulturbestemt.

Denne filmen handler på ett nivå om sosial kontroll. Det er iallfall hva Haq selv sier. Særlig knyttet til generasjonenes samspill med hverandre. Replikken «Hvorfor gjør du dette mot oss?» illustrerer dette poenget. Et ikke ukjent fenomen også i den tradisjonelt norske kulturen. Vi skal ikke lese mye skjønnlitteratur om norsk virkelighet fra to-tre generasjoner tilbake, før vi raskt får øye på parallelle mønstre til det vi ser i denne filmen.

Iram Haq har fortalt at filmen er personlig for henne. Noe av det hun forteller om her, har hun selv opplevd. For tiden er en spesiell gruppe samfunnsaktører i ferd med å utvide debatten her til lands på en måte vi kan trenge. De kalles De skamløse jentene. Haq er en slik stemme, faktisk en av veteranene. Hun har holdt på med liknende temaer i mange år allerede, alltid på en solid måte. Den sjarmerende lille «Skylappjenta» (2009) kan betraktes som et forarbeid til de to spillefilmene (se faktarute).

Kanskje er temavalget det viktigste i denne filmen, i tillegg til at den er godt fortalt. Det måtte altså en tokulturell filmskaper til å hente opp temaet tilhørighet versus individuell frihet i vår tid. Hovedfortellingen om forholdet mellom unge voksne og foreldre i dag er jo at man er gode venner, sjekk bare Facebookprofilen til enhver forelder med barn i løsrivingsfasen.