Kvinnen under vulkanen

I «Ixcanul» tar vi del i de fattiges tro på arbeidets velsignelse og på høyere makter. Og vi ser styrken i samholdet. Disse delene av filmen er vakre.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg har ventet lenge på å få se Ixcanul. Filmen har vært godt mottatt verden over. Da jeg så den for noen dager siden ble mine forventninger bare delvis innfridd. Filmens ressurs er dens tema og kontekst, mens dens svakhet er fortellermåten.

Vi befinner oss et stykke fra tettbygd strøk i Guatemala, under vulkanen. Her møter vi fattige som arbeider for en kaffeplantasje og med et beskjedent gårdsbruk.

Maria bor sammen med sine foreldre, og tar sammen med dem del i tradisjonelt landarbeid med jorda og dyrene. Hennes drøm er å rømme. Hun vil til USA, og den eneste muligheten hun ser for seg å bli med den jevnaldrende Pepe – en ung mann uten for mye substans og retningssans i livet. Ja, bortsett fra drømmen om å oppsøke rikdommen i nord, da. I Estados Unidos. I De forente stater.

Men foreldrene vil det annerledes. Formannen på kaffeplantasjen er på utkikk etter en kone, og hans øyne har falt på Maria. For foreldrene vil det bety at deres alderdom er sikret, for Maria er det mindre ønskverdig. Hun sier ikke mye, men vi forstår at det er fattige Pepe som representerer veien videre for henne.

Regissør Jayro Bustamante har valgt en betrakters rolle. Han bruker sitt kamera til å se og vise fram, men ikke så mye til å fortelle. Her utnyttes ikke mulighetene i det dramatiske stoffet til fulle. Dermed blir ikke fortellingen godt nok bygget opp, iallfall ikke før et stykke ut i hendelsene.

Filmens ressurs er dens tema og kontekst, mens dens svakhet er fortellermåten.

Jan Storø
Førstelektor og filmanmelder om «Ixcanul»

Dessuten klipper han etter mitt skjønn på en umusikalsk måte. Enkelte lange scener der det ikke skjer så mye betraktes på avstand, med et utenfrablikk. Andre scener, som kunne brakt oss nærmere aktørene, kuttes før vi kommer nær innpå de menneskene dette handler om. Dette skaper mindre mulighet for innlevelse enn iallfall jeg ønsker meg.

Det er særlig i den første halvdelen av filmen jeg opplever det som litt vanskelig å bli dratt med inn i Marias og de andres univers. Rett nok har vi her scener med gode kvaliteter, som da frieren og hans familie kommer på besøk for å bli kjent og forhandle om det forestående bryllupet. Scenen er kostelig i sin presise skildring av festlig lag ispedd det dypeste alvor ved at to familier skal forenes.

Etter hvert utover i filmen trekker disse menneskenes liv og hverdagsstrev oss likevel med. Vi kan ikke la være å bli engasjert, og hendelsene i den siste halvdelen berører oss langt mer etter hvert som fortellingens dramatiske temperatur stiger.

Som språklig minoritet i eget land, opplever Maria og hennes foreldre at de spansktalende øvrighetspersonene de etter hvert kommer i kontakt med ikke bryr seg stort om at de skal forstå noe av det øvrigheten holder på med.

Når vi forlater kinosalen har vi dermed likevel fått noe. Et innblikk i noen fattige menneskers verden. Vi har fått ta del i deres lavmælte tro på arbeidets velsignelse, på høyere makter og på styrken i tradisjonene. Og vi ser styrken i samholdet deres. Disse delene av Ixcanul er vakre.

Jeg skal ikke røpe for mye av den videre handlingen. Men den tar seg altså opp etter hvert, både ved at den blir mer spennende og ved at den tar opp ulike sider ved fattige sør-amerikaneres liv. En av de sentrale hendelsene forteller oss dessuten om kvinneliv, på en måte som vi ikke har vondt av å ta del i.

Ett sted klipper Bustamante godt. I den siste scenen makter han med et enkelt grep, og kun ved bruk av kameraet, å sammenfatte hele det dramatiske potensialet i denne fortellingen. Slike grep skulle jeg gjerne sett flere av.

Lese flere filmanmeldelser av Jan Storø? Sjekk her