Jim Jarmusch-film med god nyhet om poesi

Paterson er en vakker hverdagsrealistisk poesistund. En poetisk hverdagsfortelling. Går det an å kombinere hverdag og poesi?

Publisert   Sist oppdatert

Ja, hør bare: Våre venner Paterson og Laura er et par som bor sammen i byen Paterson i New Jersey. De lever et ganske enkelt liv, han som buss-sjåfør, hun med en slags ubestemmelig hybrid av beskjeftigelse som husmor/hobbykunstner/cupcake-baker. Vi følger dem i episoder gjennom en uke.

Paterson er den viktigste figuren i dette universet. Det vil si, det er ham vi følger tettest. Han går til sitt arbeid hver morgen, etter å ha våknet uten vekkeklokke enten kl. 6.10 eller kl. 6.30. Fra sitt førersete i bussen observerer han småbyens liv og hører folk konversere om det de er opptatt av. I lunsjen skriver han dikt i en notatbok han alltid har med seg. Diktene får vi lese, på lerretet, etter hvert som de utvikler seg i hans hode og finner sin vei til papiret.

Dette er en annerledes film enn dem regissør Jim Jarmusch har gitt oss før. Her møter vi vanlige mennesker, i motsetning til for eksempel vampyrene han ga oss i Only lovers left alive i 2013 eller de mange hipsterorienterte karakterene han har forsynt oss med gjennom årene. Denne gangen er han mer i kontakt med en slags all-american way of life. Men vel og merke; kun som kulisse til fortellingen.

Realismen i denne filmen er nemlig veldig tilstede, og på samme tid underlig fjern. Hverdagens gjentagelser er der, slik de framtrer nesten likt dag etter dag, men likevel tilstrekkelig ulikt til at vi får en følelse av at tiden er i bevegelse. Men den tilværelsen vi blir presentert er også så gjennomført trygg og nesten konfliktfri - på en ganske kul måte - at vi liksom ikke forholder oss til den som realisme. Den får et slags preg av surr-realisme. Jeg tar sjansen på å finne opp et nytt ord for å fortelle fram denne følelsen. 

En god del av de små hendelsene i Paterson har tilsynelatende ikke en naturlig plass i framdriften i narrativet. Mange av dem virker på ett vis tilfeldige. Men når de inntreffer, er de på en selvsagt måte nødvendige for å skape den stemningen og stilen som rammer inn Patersons poesiarbeid.

Poesiens byggesteiner er i observasjonene.  Dette viser Jarmusch oss på mesterlig vis

Jan Storø
Førstelektor HIOA og filmanmelder i Khrono

Et grunnleggende trekk ved filmen er dens stil. Den turnerer bilder, scener, klipp, musikk og framdrift på en svært enhetlig måte. Det er rett og slett vakkert. Ofte stopper den opp litt ved detaljer; et par sko, et håndtak, en fyrstikkeske med blå fyrstikker, en gasspedal. Eller en postkasse som daglig, og tilsynelatende av egen kraft, svaier over på siden og må rettes opp. Noen ganger dveler den ved Patersons ansikt der han ordløst observerer verden. Poesiens byggesteiner er i observasjonene. Dette viser Jarmusch oss på mesterlig vis. En annen detalj er det stadig tilbakevendende temaet tvillinger, som Jarmusch lar bli stående uforklart. Men som det er mulig å bygge forståelse rundt.

Den relativt strenge rytmen i denne filmfortellingen minner i seg selv om måten et dikt ofte er bygget opp på. Om vi skulle tillate oss å leke litt med språket her også, kan vi kanskje tenke oss at pattern, mønster, kan ledes ut av navnet på byen, på mannen. På diktet. Det gjentagende, men likevel foranderlige. Det er som om hver dag i denne fortellingen rimer på den foregående.

Noe sier meg at vi endelig begynner å skjønne dybden i Jarmusch sitt arbeid.

Paterson - filmen altså - som spiller seg ut i byen Paterson, der mannen Paterson bor, bærer også på fortellinger om noen berømtheter som vokste opp og bodde nettopp her. Blant de meste kjente er Allen Ginsberg, Lou Costello (Abbot and Costello) og Rubin ”Hurricane” Carter. De er alle en del av samtalene i denne filmen. Dessuten henger det bilder av dem på skryteveggen i den lokale baren.

Poeten William Carlos Williams er blant de mest betydningsfulle av byens borgere. Hans fem-binds-dikt (!) Paterson er en viktig del av amerikansk poesi. Jeg har en klar følelse av at jeg ville kunne fylt denne anmeldelsen med svært mye stoff om nettopp poesi, som kunne gitt ytterlige linker til å forstå den. Det skal jeg ikke gjøre. Delvis fordi jeg ikke har tilstrekkelig kompetanse på poesi.

Men mest fordi jeg gjetter på at det er best at den som ser filmen, selv får velge om den skal sees som et filmdikt i sin egen rett, eller for eksempel som en inngang til poesi eller noen deler av poesiens verden.

Hva er så meldingen Jarmusch forsøker å gi oss med denne filmen? Noen vil protestere umiddelbart ved et slikt spørsmål. Jarmusch er ikke propagandistisk. Men kanskje likevel? Kanskje kan vi si at hans melding fra sitt land i urolige tider er: Poesien finnes!

Dette er kanskje den beste nyheten vi har fått derfra på en god stund.