Flukten over havet

Vi hadde trengt en god film på dette temaet, skriver Jan Storø, men legger til at «Middelhavet» ikke når helt opp.

Publisert   Sist oppdatert

Vi hadde trengt en film om dette. En god film. Temaet for Jonas Carpignanos «Middelhavet» er høyaktuelt. Vi er alle involvert i fortellingene om mennesker som krysser denne havstrekningen for å komme fra Afrika til Europa. Gjennom nyhetssendingene har vi vært vitner til de mest grusomme scener. Nå var det på tide med en fortelling som dramatiserer en slik flukt, en film som følger flykningene på ferden. Bilder som utfyller det som kommer fram på nyhetene.

Synd da at «Middelhavet» bare er en middels vellykket film. Rett nok har den fått jevnt over gode kritikker, den er vist på festivaler og har fått priser. Men etter mitt skjønn er det temaet, og ikke filmfortellingen som er det mest interessante. Jeg savner de dramatiske vendepunktene som driver fortellingen framover. Og jeg savner å bli kjent med de menneskene jeg treffer.

Vi følger to unge menn, Ayiva og Abas, som reiser fra det vest-afrikanske landet Burkina Faso, gjennom Sahara på overfylte lastebiler, med Italia som mål. Da må også Middelhavet krysses, i små og lite egnede farkoster.

Reisen er strabasiøs og farefull. De utsettes for ran underveis gjennom ørkenen, de får ikke plass på den båten de opprinnelig skulle med. Planene må legges om. Dette skildres med håndholdt kamera, tett på.

På veien over havet blir vi vitne til manglende sikkerhet for passasjerene. Været er utrygt, men den båten vi følger kommer seg over. Den ankommer Italia. Der er det arbeid som appelsinplukker som venter. Og en vanskelig tilværelse som reisende uten permanent tilhold. Tre måneder er tiden man har til rådighet for å skaffe seg et levebrød. Vi blir vitne til gnisninger mellom miljøet av flyktninger og lokalbefolkningen. Gateuro og politioppbud er noen av følgene.

Vi hadde trengt en film om dette. En god film. Synd da at <<Middelhavet>> bare er en middels vellykket film.

Jan Storø
Førstelektor og filmomtaler i Khrono

Min innvending er at filmen ikke etablerer noe personlig forhold med aktørene. Den registrerer hendelser, men gir oss ikke en fordyping av menneskene vi møter. Filmen får dermed et dokumentarisk preg, og det menneskelige dramaet uteblir delvis. Èn gang får vi nærkontakt med de eksistensielle sidene av det å forlate en tilværelse i èn del av verden for å oppsøke en annen. Man forlater ikke bare et land, man forlater også familie og venner.

I en Skypesamtale mot slutten av filmen snakker en av flyktningene med sin datter i hjemlandet. Endelig involveres vi emosjonelt gjennom et filmatisk grep som holder oss fast i stolen. Dette hadde jeg ønsket mer av.

Se gjerne «Middelhavet». Vi har ikke vondt av å få et innblikk i hvordan en flukt foregår, eller hvor vanskelig det kan være å etablere seg i den nye tilværelsen. Men forvent ikke å lære mer om de eksistensielle sidene ved flukten. Ei heller å bli kjent med menneskene som tar valgene om å flykte.