Far og datter i samspill

Min pappa Toni Erdmann er en far-datter film som føles betydningsfull. Men den krever at man bruker noen krefter på den. Velger man det, får man mye igjen

Publisert   Sist oppdatert

Et stykke ut i Maren Ades Min pappa Toni Erdmann ble jeg sittende et øyeblikk og lure på hva den egentlig handler om. Først slo det meg at det er vanskelig å svare på det.

Den handler om lite - og om mye. Omtrent som det er i våre vanlige liv. I hverdagene er vi alle deltakere i de helt små og tilsynelatende begivenhetsløse stundene, og innimellom er vi med på de som er større og virker mer betydningsfulle. I et vanlig liv er det mest av de førstnevnte. I denne filmen finner faren ut at datteren trenger noen begivenheter som er litt større enn de små. Noen som ryster henne. Han er jo glad i henne.

Maren Ade har både skrevet manus og regissert. Denne filmen plasserer henne på øverste hylle, blant regissørene vi virkelig må regne med. Filmen har allerede vunnet en rekke priser. Hun forteller historien i en enkel og hverdagslig stil. Og det hun forteller er vesentlig. Noe av det mest suverene i hennes fortellerstil at hun holder seg langt borte fra det vi ofte oppfatter som vanlige sjangerkrav til en dramakomedie. Først og fremst i det at hun lar fortellingen utvikle seg i et tempo som passer dens innhold. Deretter at hun ikke presser humoren på oss, men lar den vokse fram.

Hva så med Ines Conradi, denne fortellingens kvinnelige protagonist - altså datteren? Hun lever et liv som mange andre «cirka førtiåringer». Hun har funnet en jobb hun mestrer godt på gode dager og litt mindre godt de andre dagene, en livsstil - og en måte å holde følelsen av at ikke alt er perfekt, på avstand. Til sammen fungerer det tålelig greit.

Ines spilles av Sandra Hütter. Hun blir min favoritt i denne filmen. Ikke fordi Peter Simonischek leverer noen dårligere tolkning av faren. Men fordi hun viser en større utvikling i rollen. Ines mister smått om senn noe av fatningen og vet ikke hvordan hun skal reagere når sandslottet begynner å rase. Hütter viser et menneske som strever med å holde sammen den hun har vært og den hun kommer til å bli. Det er godt gjort.

Når så vi sist en far-datter film med mening? De er iallfall ikke dagligdags kost, selv om de finnes. 

Jan Storø
Førstelektor og filmanmelder i Khrono

Når vi møter Ines forstår vi at hun har bygget opp en tilværelse som er grei nok, men også relativt innholdsløs. Så melder pappa seg på banen. Toni. Han har god tid. Han besøker datteren og setter i gang den ene hendelsen etter den andre. Datteren setter delvis ut av spill. Hun ser ut til å lure fælt på hvordan hun skal reagere. Men finner seg, iallfall innledningsvis, i det meste fra faren.

Min pappa Toni Erdmann er i grunnen en merkelig film. Den holder deg fast i kinostolen i to timer og tre kvarter. Og den handler om ting som gjerne skjer i vanlige liv. Her får du ikke et eneste øyeblikk action, ikke èn spesialeffekt - hvis du kan godta at parykk og løstenner holdes borte fra listen over slike virkemidler. Og det lille som vises av sex er kleint og raskt unnagjort.

Et handlingsreferat av Min pappa Toni Erdmann kan fortone seg ganske kjedelig. En far oppdager at han ikke kjenner datteren - en travelt opptatt næringslivskonsulent - godt nok. Han ser også at hun kan trenge å forandre på noe i livet sitt: hvor ble det av den glade, lille jenta han lærte å sykle? Når han melder sin ankomst i Bucuresti, der hun jobber for tiden, synes hun i grunnen at det er litt plagsomt. Dette er utgangspunktet. Før en rekke ting skjer, for det meste hendelser iscenesatt at pappa, av Toni Erdmann. Han er en mann som alltid er klar for en fleip, for litt skuespill.

Vi snakker ikke om en kjedelig film. Tvert i mot er dette en fortelling som bruker tid på å fortelle fram en historie om mennesker som på den ene siden er ganske så vanlige, og på den andre siden befinner seg i livsoverganger der de tenker og agerer annerledes enn «det vanlige». Og vi lærer å kjenne dem i en fortelling med mye humor.

Alle som er eller har en far og en datter, bør kunne finne noe i denne filmen. Og det gjelder jo de fleste av oss.

Når så vi sist en far-datter film med mening? De er iallfall ikke dagligdags kost, selv om de finnes. En av de siste av de minneverdige er den svenske filmen Meg eier ingen. (2014) der far en både alkoholisert og voldelig. En stakkarslig figur. Toni Erdmann er ikke det. Ikke når vi blir kjent med ham. Han er varm og kommunikativ på en underfundig måte.

Datteren har bare så vanskelig for å oppdage det.