Et lite menneske på leting

Fortellingen om Rosemari er sterk og sannsynlig. Den kan ha skjedd. I filmen ligger det også både et barneverntema og et journalisttema, for den som har interesse for slikt, skriver vår anmelder.

Publisert Oppdatert

Og kanskje er det noen andre av dem vi møter i denne fortellingen som også leter.

Dette er Sara Johnsens fjerde spillefilm siden gjennombruddet for drøye ti år siden. Vi har kommet dit at en Sara Johnsen-film ikke går upåaktet hen. Johnsen har skapt filmkunst før, og forventes å gjøre det igjen. Denne gangen begår hun en gripende historie. Og i all hovedsak er filmhåndverket upåklagelig. Men filmen har også et par mindre vellykkede sekvenser.

Hovedfortellingen i denne filmen dreier seg om femten år gamle Rosemari, som forlater det fosterhjemmet hun bor i for å lete etter sine foreldre. Det eneste sporet hun har er adressen til journalisten Unn Tove, som fant den helt nyfødte jenta på et toalett der den nybakte moren hadde forlatt henne rett etter at hun var kommet til verden. De møtes igjen nå, altså femten år senere, og det fører til at Unn Tove bestemmer seg for å hjelpe Rosemari – og å lage film om letingen. Her ligger det både et barneverntema og et journalisttema, for den som har interesse for slikt.

Det ene som gjør filmen severdig er fortellingens dramatiske kraft. Det andre er hvordan skuespillerne framstiller sine figurer og hvordan regissøren henter ut deres potensiale.

Rosemari begynner bra, der den etablerer fortellingens omdreiningspunkt. Den tilskueren som ikke berøres i denne delen, er ikke interessert. Et barn blir funnet, og femten år senere er barnet nesten voksent og drar ut på tokt. Men i de neste sekvensene makter den ikke bygge opp under den fortellerkraften som de første minuttene skaper. Vi må gjennom en litt vag sekvens.

Sara Johnsen har skapt filmkunst før, og forventes å gjøre det igjen. Denne gangen begår hun en gripende
historie.

Jan Storø

Men filmen tar seg relativt snart opp. Når aktørenes posisjoner er etablert i fortellingen, når vi vet hvem vi har med å gjøre, fester Johnsen et sterkere grep. Og det grepet er å la aktørene spille ut sine liv. Vi har altså med et skuespillerdrevet drama å gjøre.

Men før jeg går nærmere inn i det; den mest åpenbare svakheten i denne filmen er de siste tre-fire minuttene. Det er meg en gåte hvordan Johnsen har tenkt når hun ikke enten utnytter scenen på utekafeen enda bedre (her må jeg passe meg så jeg ikke avslører for mye), eller rett og slett stopper omtrent her. De to siste scenene er ikke hennes nivå verdig. Mitt tilskuergrep blir å hviske dem ut av hukommelsen. Det er noe Wam/Vennerødsk gammeldags over den siste av dem, og både den og den nest siste scenen inviterer oss til noen følelser som gjør fortellingen flatere. Derfor: glem dem når du har sett dem.

Ruby Dagnalls prestasjon i denne filmen er behørig beskrevet og hyllet når denne anmeldelsen publiseres. Dagnall får kreditt – og fortjener det. Hun leverer en bemerkelsesverdig prestasjon. Den preges først og fremst av total tilstedeværelse, og dernest en bredde i uttrykkene som levendegjør den plagede og søkende Rosemari. Derfor: nok sagt så langt om akkurat dette. La meg heller fokusere på de andre kvinnene som befolker dette universet. For det er tre andre kvinner som også leverer svært godt. Tuva Novotny som Unn Tove, Helga Guren som fostermoren Hanne, og ikke minst Laila Goody som hennes redaktør og venninne.

Tuva Novotny fyller rollen svært godt, men blir litt vag i de sekvensene der hun arbeider med å skape sin karakter. Det vi legger merke til er hennes kapasitet for å spille ordløst. Laila Goody, kanskje min favoritt i denne fortellingen, er overraskende ”vanlig” i innledningen, men tar etter hvert mye og fortjent plass i sin presise framstilling av den på mange måter desillusjonerte, men også erotisk søkende kvinnen. Helga Guren framstiller Hanne både i sekvenser som nesten er ordløse, og i særlig èn ordrik sekvens. De første sitter godt, den siste balanserer på en knivsegg, men fungerer.

Danske Tommy Kenter, som gestalter det tydeligste mannlige innslaget, er også en av mine favoritter. Jeg tror på hans aldrende pornofilmregissør som har begynt å reflektere over dette og hint. Hans figur er også velplassert i fortellingen.

Jeg vet det er urettferdig, men fra en filmskaper av Sara Johnsens format skulle jeg ønske enda mer dristighet i bildene. Det er urettferdig, fordi hun leverer solid håndverk i de aller fleste ledd. Men nettopp derfor kunne jeg ønsket meg enda litt mer estetisk råskap.

Vi får se et par slike eksempler i de første minuttene, og det er flotte saker. Men så blir Johnsens estetiske prosjekt i stor grad å støtte opp under skuespillernes bidrag. Jeg forstår det godt. Det er solid. Men, altså…likevel.

En siste aktør skal nevnes. Det er Hønefoss. Hønefoss er tilstede i denne filmen. Det er også flere av dens fargerike innbyggere. Jeg aner ikke hvor gjenkjennelig den er for lokalbefolkningen. For meg er det viktigere at den er gjenkjennelig som et sted denne fortellingen kunne ha skjedd.

 

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!