En modig amerikaner

I Mel Gibsons nye film Hacksaw Ridge, er vi vitne til rituelle øvelser som bekrefter - og kanskje styrker - USA, som seg selv. Hacksaw Ridge er med andre ord en dypt konservativ film.

Publisert   Sist oppdatert

For tiden er alt som kommer fra USA enda mer interessant enn det pleier. USA har alltid vært nært vår sfære, men akkurat nå følger vi nok mer med på nyhetene derfra enn ellers. 

Hva er da bedre enn å se amerikanere fortelle fram sine grunnfortellinger om seg selv, på måter bare de kan gjøre? Det er mitt utgangspunkt for å se Mel Gibsons nye film Hacksaw Ridge. Og det er også min oppsummering: her er vi vitne til rituelle øvelser som bekrefter - og kanskje styrker - USA, som seg selv. ”Hacksaw Ridge” er med andre ord en dypt konservativ film.

Det er noe spesielt med filmer som starter opp med å annonsere «Based on a true story». Enhver med et minstemål av kunnskap om populærframstiiling av faktiske hendelser vet at dette bare er et spill for galleriet. Selv når fortellinger baseres på sanne fakta, er det langt fra sikkert at de forteller en sann historie. Derfor er det nok viktigere hva en slik melding gjør med oss som publikum. Kanskje retter vi oss i ryggen, kanskje gjør vi oss mer mottagelig for det som kommer.

I Hacksaw Ridge forteller Mel Gibson historien om Desmond Doss, en ung mann som verver seg til den amerikanske hæren mot slutten av den annen verdenskrig på tross av at han nekter å bruke våpen. Han er klar på at han vil delta i krigen på vegne av sitt land, men han ønsker å være sanitetssoldat.

Dette skaper en del problemer, både i forhold til befal og medsoldater. Vi følger Doss på trening, og etter hvert i arresten - når det blir gjort forsøk på å få stilt ham for krigsrett. Han blir mobbet og hundset i det maskuline soldatmiljøet for sitt pasifistiske standpunkt. Han blir sett som en feiging som ikke vil røre et våpen. Men han vinner fram, og blir med sitt kompani i slaget om Okinawa. Dette var et av de blodigste slagene under krigen, med minst 115 000 døde soldater, i tillegg til store tap for lokalbefolkningen. Slaget pågikk i perioden april-juni 1945.

Hacksaw Ridge er med andre ord en dypt konservativ film.

Jan Storø
Førstelektor og filmanmelder i Khrono

Den siste halvdelen av filmen handler om slaget. Når Doss og hans kompani ankommer har mange soldater allerede mistet livet. I det de nærmer seg slagstedet, blir de vitner til lastebil-lass med lik og sårede som transporteres ut. De skal inn i en helvetessone.

Slaget mot japanerne er skildret med all den grusomhet som preger en nærkamp mellom soldater som ikke vil gi seg. Midt i kampens hete befinner Doss seg. Han hjelper etter hvert mange medsoldater. Og høydepunktet (om det må være lov til å bruke et slikt ord) inntreffer når han etter at amerikanerne har trukket seg tilbake etter det første slaget, blir igjen alene på den høyden der kampene har foregått. Her redder han 75 soldater ved å hente dem blant likene, med fare for å bli skutt av streifgrupper av japanske soldater. Han firer dem ned den bratte fjellvegen og redder dermed flere liv enn man kunne tro var mulig.

Doss er med andre ord en helt. En som på modigste vis setter sitt eget liv i fare for å redde andres. Denne delen av fortellingen er rørende.

Mel Gibson er en erfaren film-mann. Gibson vet hva som skal til for å fortelle en slik historie - the Hollywood way. Han og hans stab leverer teknisk kvalitet på et høyt nivå. Særlig er slagscenene godt laget. Vi blir en del av krigens meningsløshet, der mennesker slaktes ned i en evig strøm. Stadig nye soldater sendes inn i kampsonen, og mange kommer aldri tilbake.

Jeg liker også godt en del av de innledende scenene fra småbyen der Doss vokser opp med en alkoholisert og voldelig far, en far som er preget av sin egen soldattid i den første verdenskrigen. Doss finner også sin framtidige kone i dette miljøet. Her er tidsbildene gjenskapt slik bare de store filmstudioene har råd til.

Samtidig må det nevnes at alle delene av fortellingen er forutsigbare. Likevel opplever vi å bli revet med. Det er nok fordi staben kjenner sine virkemidler.

Mer problematisk er filmens budskap. Selvfølgelig var Doss en modig mann. Han var også en mann av prinsipper. Det ser vi i denne fortellingen, selv om filmen bare slår fast - og ikke går nærmere inn i prinsippene. Her behøves tydeligvis ingen forklaring, eller undersøkelse. Dette fortelles fram som del av det evig-amerikanske eposet: vi er frihetens land, å forsvare USA er en gudfryktig handling. Dette understrekes til fulle i den siste kampscenen, som ledsages av mektig orkestermusikk.

Patriotismen er budskapet. USA forsvarer seg, selv om kampene foregår på den andre siden av jorda, i Japan. Nå skal jeg være forsiktig med å polemisere mot akkurat det valget. Jeg vil heller antyde at filmen kunne blitt mer interessant dersom den også kunne stilt noen spørsmål, satt et skråblikk på noe av politikken, noen av verdiene, noen av handlingene.

Men det har Gibson ikke villet. Han har heller valgt å vise at Doss var en modig mann. Som en helt. Det har han klart. Vi har skjønt dèt.

Hacksaw Ridge er nok laget mest for hjemmepublikummet. Kanskje de trenger ekte helter for tiden.