Aram slutter seg etterhvert til militante grupper som ser terror i europeiske byer som legitim kampform.
Aram slutter seg etterhvert til militante grupper som ser terror i europeiske byer som legitim kampform.

En galskapens historie

«Don’t tell me the boy was mad» er fortellingen som levende og detaljert gir en bakgrunn for hvordan terror kan oppstå. En av flere mulige, riktignok, skriver vår anmelder.

Publisert   Sist oppdatert

Når film brukes til å forstå hvordan vi mennesker lever, og den samtidig er godt laget, er det på sin plass å komme seg på kino. Don’t tell me the boy was mad er en slik film.

Den handler om armenere i eksil. Og om armenernes kamp for sitt land. Den er svært aktuell på flere måter i dagens verden – i nåtidens Europa. Personlig kjente jeg ikke denne delen av vår verdensdels nære historie spesielt godt, men merker at regissør  Robert Guédiguians fortelling gjorde meg interessert i å gå tilbake til kildene.

Armenias landområde har variert opp gjennom historien. I dag ligger landet innklemt mellom Georgia, Aserbajdsjan, Iran og Tyrkia. Mellom 1920 og 1990 var det underlagt Sovjetunionen. Fremdeles er forholdet til blant annet Tyrkia svært betent.

Denne filmen er et bidrag til fortellingen om et folk som historien har fart ille med, og som ikke så lett glemmer den urett som er begått. Men også om hvordan den historiske hukommelsen blir viktigere for noen enn for andre.

Filmen består av to deler. Hoveddelen spiller seg ut i Marseilles, Paris og Beirut, på syttitallet. En kortere fortelling, filmet i svart-hvitt, innleder filmen.

Denne filmen er et bidrag til fortellingen om et folk som historien har fart ille med.

Jan Storø
Førstelektor og filmanmelder i Khrono

Den sistnevnte framstår som et selvstendig verk, en kortfilm om historiske hendelser. Den forteller om et mord i 1921. Eller rettere sagt: en henrettelse. Den armenske revolusjonære Soghomon Tehlirian drepte med ett velrettet skudd Talaat Pasha i Berlin 15 mars 1921. Storvesir Talaat Pasha av det Ottomanske riket var en av de hovedansvarlige for det armenske folkemordet, som tok livet av halvannen million armenere. Folkemordet fant sted midt under den første verdenskrigen. Det hører med til historien at Tehlirian ble frikjent, etter en rettsak som varte i to dager. Begrunnelsen var at retten hadde sympati med ham og hans folks historie. Dette er et interessant bakteppe som Don´t tell me the boy was mad må vurderes på bakgrunn av.

Tilbake til hovedfortellingen. Den handler om en armensk familie som har slått seg til i det franske samfunnet, der de driver grønnsakhandel i en av Marseilles bakgater. Et stille og rolig liv. Men i alle de tre generasjonene av familien vi møter finner vi noen som ikke har akseptert tidligere tiders urett. Bestemor, mor og sønn verken vil eller kan glemme. Bestemor synger patriotiske sanger for sitt yngste barnebarn. Og hun oppildner det eldste, en ung mann ved navn Aram.

Far i huset er av en annen oppfatning. Han vil glemme, gå videre, sørge for en ny, fredelig tilværelse.

I denne familien vokser altså Aram opp. Han er radikal, og radikaliseres ytterligere av hendelser i Frankrike i sin egen levetid. Armenere forfølges, på bekostning av tyrkerne. For ham er Tehlirian en viktig helt, det skjønner vi av at hans portrett dukker opp på flere vegger i deres miljø. Aram slutter seg etterhvert til militante grupper som ser terror i europeiske byer som legitim kampform. Fra da av har han forlatt sin familie, og kun etterlatt dem et brev der han skriver at de aldri vil se ham igjen.

Den neste gangen de får et livstegn fra ham, er når de forstår at han er den som utløste en bombe i Paris, en bombe som drepte den tyrkiske ambassadøren – og lemlestet en uskyldig ung franskmann. Denne unge mannen blir også en del av fortellingen, når han oppsøker Arams familie for å forstå hva han er blitt utsatt for. Sammen med moren begynner han på en kulturell og politisk reise.

Det unge terrorofferets historie bygger på hendelser som har funnet sted. Journalisten Jose Antonio Gurriaran ble utsatt for et et bombeangrep i Madrid i 1981, og ble delvis lammet. Han beskriver dette og sitt senere møte med armenerne bak aksjonen i sin bok La Bomba.

Dette grepet i filmen, at terroroffer møter terrorist og dennes familie, er en krevende fortellerform. Her unngår vi det søtladne, noe som lett kan bli resultatet. Stort sett fortelles denne delen av filmen med relativt få ord mellom aktørene. Vi ser deres ansikter, og hva de gjør. Det fungerer godt. 

I dagens europeiske samfunn er terrorisme fra øst et fenomen vi har måttet venne oss til. Gjennom å forstå mer om hva det er som danner grunnlaget for denne terroren, kan vi bli klokere. Men det er også mulig å stille seg kritisk til bildet av at historiske hendelser rettferdiggjør nåtidig terror.

Heldigvis tar ikke Guédiguians stilling til dette spørsmålet. Iallfall ikke på en direkte måte. Han viser oss heller hvor komplekst politisk historie kan oppfattes. Likevel, som armensk franskmann er han også en del av denne historien. Og den kan oppfattes som en fortelling som (endelig) skal gi det armenske folket oppreisning. Følgene av terroren blir da også relativt fjerne i denne filmen, bortsett fra den unge mannen som alene personifiserer skadene.

En interessant diskusjon kunne være om en slik fortelling om èn familie og èn ung mann med feberehete hevntanker på vegne av sitt folk kan romme hele den armenske tragedien. Har Guédiguians villet for mye her? Jeg aksepterer det ene hovedprosjektet, å fortelle fram den armenske historien.

Men jeg er mer i tvil om koblingen til terror, som en videreføring av den politiske kampen. For det er vel naturlig å skille mellom henrettelsen av storvesiren, like etter folkemordet, og drap på uskyldige europeiske sivile femti år etter for å skape blest om saken. Slik de to filmene i filmen er satt sammen setter den nemlig de to unge radikale morderne/terroristene/revolusjonære (her har man mange betegnelser å velge mellom) inn i den samme sjablongen. Tehlirians handling fra 1921 og Arams fra syttitallet blir en og samme sak i Guédiguians fortelling. Deres idealisme for det armenske folket binder dem sammen.

Armenere i eksil har drevet omfattende terrorkrig i Europa i nyere tid. På sytti- og åttitallet ble 42 tyrkiske diplomater drept i over hundre aksjoner i mange land. Dette er hendelser som i stor grad er visket ut av den kollektive norske bevisstheten. Ett interessant trekk ved denne terroren er at gruppene som sto for den hadde et annet religiøst utgangspunkt enn mye av den terroren vi ser i dag. Armenerne er i all hovedsak kristne.

Vel – så lenge en film med politisk innhold kan skape den slags debatter, er det ett mulig tegn på at den har gjort jobben sin.

Den engelske tittelen på filmen, som også brukes her i Norge, er for øvrig litt forvirrende hvis vi ser den opp mot den franske originaltittelen, Une histoire de fou. Det skulle, i direkte oversettelse, bety noe slikt som En galskapens historie. Hvilket jo gir nærmest det motsatte signalet, sett i relasjon til den tittelen vi får i dens engelskspråklige drakt.

Vi har sett filmer om terror tidligere. Men for meg var det sterkere denne gangen å se en fortelling som så levende og detaljert gir en bakgrunn for hvordan den kan oppstå. En av flere mulige, skal det sies. Terror mot sivilbefolkning er et tydelig tema i vår tid.

Kanskje kan Don`t tell me the boy was mad bidra til at vi forstår mer av dens grunnlag.