En fortelling om jakten på en stornazist og vår historie

Når historier fortelles med nærhet, skapes det ofte grunnlag for forståelse. Nå historie fortelles på avstand, for eksempel tidsavstand, skapes også et forståelsesgrunnlag, et alternativt sådant.

Filmen Jakten på Adolf Eichmann er begge deler. Det er en historie, en fortelling som handler om hvordan en av nazitidens største forbrytere ble arrestert og konfrontert med sine handlinger. Men den er også historie, forstått som studiet av fortiden, gjengivelse av tidligere hendelser i et nytt lys som skapes av årene som har gått. Siden dette er europeisk historie, er den også vår.

De fleste av oss er født etter krigen. Derfor har vi gjerne et fjernt forhold til den perioden vi kan kalle (den europeiske) etterkrigstiden. Man finner færre og færre som hørte Gerhardsen tale, eller som husker hvor de var den fredags ettermiddagen Kennedy ble skutt. Ei heller kan vi skryte av å ha lest VG da avisen 25. mai 1960 meddelte halvveis ned på førstesiden via en NTB-melding at Eichmann ble arrestert i Israel etter at han fjorten dager tidligere var lokket i en felle av den israelske etterretningstjenesten.

Derfor trenger vi historiefortellerne, og historiefaget.

Regissør Lars Kraume tar oss med på noen av de hendelsene som utspant seg rett før dette, i Frankfurt. Vi vet at mange var på utkikk etter Eichmann og flere andre nazitopper i denne tiden. Her i Norge er Simon Wiesenthal kanskje den meste kjente. Men i filmen er det den tyske statsadvokaten Fritz Bauer som tillegges mye av æren for å ha funnet Eichmann.

Jeg skal ikke bruke krefter på å fordele æren her, bare fastslå at Kraumes forteller godt og troverdig om et Tyskland i konflikt med seg selv femten år etter det tredje rikes fall. Det var nemlig ikke slik at alle ønsket å finne Eichmann. Mange ønsket å legge den vonde tiden bak seg og bruke kreftene på å bygge framtiden.

Dessuten var den nye tidens storpolitiske hensyn viktigere for datidens dagorden enn en krigsforbryter som hadde stukket seg unna – uansett hvor stor han hadde vært i de mørke årene. Israel trengte tyske våpen for å bygge sin stat. Tysklands kansler Adenauer var avhengig av gode forbindelser til USA.

På en og tre kvart time rulles et politisk tidsbilde ut for oss – med elementer fra kriminalfortellingens virkemidler. Når en filmskaper klarer å fortelle en relativt rett fram historie med et spenningselement som engasjerer, og samtidig klarer å gi oss bakgrunn og innsikt i en større fortelling, da har vi ikke kastet bort pengene på kinobilletten.

Denne filmen kunne ikke vært laget på sekstitallet. Den er helt avhengig av tidsavstanden. Her blir vi vitner til hindringene i det tyske statsapparatet. Mange menn i høye stillinger, også innenfor rettssystemet, var tidligere nazister. Bauer, som jøde og sosialist, opplevede til tider liten støtte i sitt arbeid for å finne Eichmann og hans likemenn. At Bauer dessuten var homofil i en tid da homofil praksis førte til fengselsstraffer, gjorde det ikke lettere. Men nettopp dette skaper også det dramatiske omdreiningspunktet som gjør filmen interessant.

Filmens estetiske uttrykk er en annen grunn til å se den. Den viser femtitallsinteriører som gir en særegen tone til fortellingen. Og den viser (selvfølgelig) menn som bestemmer, kledd i dress og med et høyt forbruk av sigarer og brennevin i arbeidstiden. Og (like selvfølgelig) kvinnelige sekretærer i kjekke drakter og med full kontroll – over mennenes gjøren og laden, iallfall i arbeidstiden.

Fritz Bauer framstår som en mann fra gamle dager. Han ville ikke bli valgt til å fronte en moderne fortelling. Hans kroppsspråk, slik det gestaltes av Bughardt Klaussner, er verdt et studium. Det uttrykket gjenskaper Bauer, er relativt parallelt til hvordan han framsto. Det kan du selv sjekke på youtube. Mennesket Bauer kommer til oss via legning og framtoning – men også via hans gjerning. Det skal ikke glemmes at han var en drivende kraft (litt senere på sekstitallet) i å bringe mange av de sentrale Auschwitz-ansvarlige for retten .

Nettopp denne estetikken, Bauer i sitt naturlige miljø – der til og med tapetene på hans kontor er gjenskapt – gir stoff til et tidsbilde som det er helt greit å bade i.

Bauer er et nytt bekjentskap for de fleste av oss her til lands. Jeg vet ikke om det er et problem. Men det er helt i orden at vi blir kjent med ham nå. For de som så Margarethe von Trottas film Hanna Arendt for fire år siden, er denne nye filmen nok et bidrag til å forstå vår nære historie.