En cowboyfilm, men langt unna western

Neon Bull er en cowboyfilm. Det er den fordi den handler om menn som arbeider med storfe. Men den er ganske langt fra det vi vanligvis forstår med begrepet, med sjangeren western.

Publisert   Sist oppdatert

I èn scene i Neon Bull ser vi cowboyene dusje i dus kveldbelysning. Seks-åtte mannfolk deler èn fellesdusj og noen baljer. De viser fram naturlig nakenhet i en scene som er vakkert hverdagslig. Men som likevel er nærmest Rubensk i sin estetikk. Det er ingenting seksualisert i denne scenen. Men mennene utstråler kjønn – det mannlige kjønn.

Neon Bull utspiller seg i et rodeo-miljø i det nord-østre Brasil. Vi befinner oss langt ute på bygda. Iallfall er det den følelsen regissør Gabriel Mascaro gir oss. Noen asfalterte veier og et stort fabrikkanlegg er de eneste «urbane» innslagene. Utover dette lever menneskene her sammen i et lite samfunn – med sine dyr. Hovedkarakteren er Iremar. Han håndterer okser om dagen og syr om kvelden. Drømmen er å arbeide med å designe klær. 

Den varianten av rodeo vi blir kjent med her, er annerledes enn den vi kjenner fra USA. I de scenene vi får se fra rodeo-oppvisningene sitter ingen rytter på oksen. Den skal derimot tvinges overende ved at en rytter som rir på siden av oksen drar den hardt, sidelengs i halen. Èn av rodeocowboyenes oppgaver er å klargjøre halen rett før oksen skal inn på arenaen. Dette er Iremars oppgave. Haledusken glattes ut og settes inn med sand slik at den blir lettere å gripe.  Jeg snakket med Mascaro på Film fra sør-festivalen nylig, og han fortalte at denne rodeoformen er i ferd med å bli forbudt i Brasil. Men også at den er utbredt og populær.

Neon Bull kan oppfattes som et bilde på det lille samfunnet, midt inne i det store samfunnet. Her er storsamfunnet tilstede, men også fraværende. De fleste av hverdagens gjøremål og kontakter er lokale. Svært lokale.

Selv publikummet på rodeoshowene er på det nærmeste fraværende. Vi får knapt øye på dem, og vi hører dem nesten ikke. De gis ikke betydning i dette lille samfunnet de er på besøk i et par timers tid, bortsett fra det enkle faktum at de betaler for det gjennom sine billettkjøp.

De viser fram naturlig nakenhet i en scene som er vakkert hverdagslig. Men som likevel er nærmest Rubensk i sin estetikk.

Jan Storø
Førstelektor HIOA og filmanmelder i Khrono

For meg er Neon Bull likevel først og fremst en film om menn. Den viser fram et yrke som er blant de meste maskuline man kan tenke seg, cowboyens. Men de mennene vi møter er ikke testosteronbomber. Vi slås heller av deres vanlighet. De jobber med dyrene. De er tøffe nok i det miljøet de befinner seg i. Men de er også «kamerat» med Caca, filmens eneste barn, en jente på rundt 12. Og de er opptatt av utseende og godlukt – den omreisende parfymeselgeren får oppmerksomhet rundt varene sine.

Bortsett fra Caca møter vi to kvinner. De innehar to av de jobbene i dette lille universet det er knyttet mest moderne maskulinitet til – lastebilsjåfør med mekanikeransvar og bevæpnet nattevakt på fabrikk. Men heller ikke kvinnene er plassert der for å utfordre oss som publikum. De utfører sine oppgaver og lever det livet som hører til.

Filmen har vunnet en rekke priser, og den er i ferd med å etablere Gabriel Mascaro i det aller øverste sjiktet av ledende regissører.

Det er noe befriende over denne undersøkelsen av kjønn. Riktignok følger Mascaro ikke opptråkkede stier for utvikling av plot og vendinger. En slik fortellermåte må man et stykke fra Hollywood for å finne. Her møter vi en filmskaper som ikke skjeler til sjablongene, men som lar mennesker  være mennesker. Det blir sammensatt og rikt på den måten. Vi finner både det som er høyst vanlig - og det mer overraskende.