En nordnorsk politisk thriller

Filmen heter Kings Bay. Og det antyder tydelig at den forholder seg til eksplosjonen i gruven Esther 1 i Ny-Ålesund på Svalbard 5. november 1962 der 21 mennesker omkom. Kings Bay saken er fremdeles en av den norske etterkrigstidens mest dramatiske saker. Ulykken førte til regjeringskrise, der regjeringen Gerhardsen måtte gå sommeren etter. Årsaken til ulykken er aldri blitt helt klarlagt.

Det er dette regissør og manusforfatter Stig Svendsen har tatt tak i, og diktet videre på. Han antyder mer enn tydelig at det finnes svar på spørsmålet om hva som skjedde, og at det slett ikke var en ulykke. Han foreslår at norsk, russisk og amerikansk etterretning og storpolitikk var sterkt inne i hendelsesforløpet. Dette grepet er bra. Den tråden Svendsen har nøstet opp, har akkurat det rette potensialet for en slik film i seg.

Journalisten Harrieth Hanssen i avisen Nordlys i Tromsø, som spilles av Kari Bremnes, får en dag en pakke levert i avisen med lydbånd som inneholder materiale som kaster nytt lys over saken. Fra da av er hun i gang med å grave.

Jeg likte denne filmen. Den forteller troverdig om noe som kunne ha skjedd, men som samtidig er så satt på spissen at vi håper det ikke har skjedd. Skuespillerne leverer, og særlig er det morsomt å kunne nevne Kari Bremnes. Hun leverer en Harrieth vi tror på.

Min forventning til en politisk thriller er at den balanserer mellom spenning og politikk. Jeg ønsker meg gjenkjennbarhet og troverdighet i fortellingen og i de miljøene jeg presenteres for. Men jeg vil også at den narrative framdriften til en viss grad skal være grensesprengende. Uventede ting må skje. Og derfor må filmskaperen også være villig til å ta i bruk noen tøffe virkemidler innimellom. Dette gjelder også for en thriller som er skapt i Norge. Derfor må Norge, og i dette tilfellet Tromsø, tåle å være mer enn vakker kulisse. Norge må kunne være stygg. Det stygge i denne filmen handler om rå maktbruk - i politikken.

Muligens kunne spenningskurven i Kings Bay vært enda brattere. Enkelte ganger går det kanskje litt trått, uten at det er noe egentlig problem. Noen av aktørene opptrer på stygge måter, og det kunne vi gjerne sett enda litt mer av. Et par steder synes jeg dialogen blir litt omstendelig; i en scene fra en rettssal i begynnelsen og i en bil på kaia et stykke lenger ut.

Men kanskje er det nettopp en slik fortellermåte som passer en norsk thriller. En viss ettertenksomhet underveis. Heller dette enn en heseblesende hundre-kilometer-i-timen fortelling der vi ikke får med oss viktige opplysninger. Dette understrekes av detaljer som en bil som nekter å starte, en parkeringsbot og andre hverdagslige elementer fra det som tross alt er det lille landet i nord. Vi er i Tromsø, ikke på Manhattan.

Stig Svendsen bruker mange av de tradisjonelle elementene i slike fortellinger. Journalisten er (selvsagt) på fylla i den første scenen. Dagen etter er det (som vanlig…?) bare kjeft å få fra sjefen fordi hun ikke har levert en artikkel om en kommunal småsak - den skulle ha vært levert for flere dager siden. Og hun er - enda mer selvfølgelig - egentlig en veldig god journalist som kommer i gang med høykvalitets jobbingen straks hun får en skikkelig utfordrende sak. Det får hun her.

Særlig innledningen i Kings Bay er med andre ord godt fylt opp med klisjeer. Heldigvis frigjør Svendsen seg mer fra klisjéene underveis i historien. Når Harrieth er i gang, kommer vi over i en fase av fortellingen som drives framover av de hendelsene den består av. Dette er også en film som forteller om journalistikk – i en tid der mange snakker om et fag i krise.

Norsk film har de senere årene fått et langt proffere og mer lekkert utseende. Det er bra, fordi vi alltid konkurrerer med de beste i bransjen, der ute. Vi ser Tromsøs gater og kjente steder fotografert i flott nattbelysning. Særlig er dronebildene flotte, og aller mest de som er skutt loddrett ned. Slike bilder har utvidet filmestetikken de senere årene; vi kan se verden fra en ny side. Og mange filmskapere vet å benytte seg av dette grepet. Men flotte bilder kan også føre til at filmens utseende blir viktigere enn innholdet. Slik er det ikke her.

Bildene har et et anstrøk av film-noir. Det slo meg at en betrakter fra et annet land lenger sør ville kunne spørre om det aldri er daglys i Tromsø. Og svaret ville selvfølgelig vært, med et skrått smil i munnviken: «Nei, ikke om vinteren». Mørketiden blir altså en aktør i denne filmen. Det knytter den enda tettere til det nordnorske, og det kler den.