Verdier blir satt på prøve

«Den store prøven» - gode fortellinger fra tidligere østblokkland.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Gode fortellinger fra de tidligere østblokklandene er blant de kulturytringene vi har en viss tilgang til i vår tid. Hvis vi er våkne, og åpne for dem. Det bør vi være av flere grunner. 

Én grunn er den politiske; at det er interessant hvordan våre nesten-nære naboer jobber videre med sine samfunnsprosjekter. Hvordan bygger man samfunnet videre etter at det forrige samfunnets bærende idé falt sammen? En annen grunn er at den kunstneriske kvaliteten på film, teater, litteratur og så videre fra denne regionen ofte er har vært svært solid. Iallfall når den har vært ført i pennen og regissert av uavhengige kunstnere.

Av ulike grunner har vi hatt for vane å betrakte landene mellom det sentrale Europa og Russland som grå og triste. Nettopp dette kan ha vært en barriere for å oppsøke kultur fra regionen. Den barrieren bør vi bryte.

Ett sted å bryte den finner vi i regissør Christian Mungius Den store prøven. Rett nok finner vi tristessen også her. Men den gode fortellingen, den gode dramaturgien og de gode skuespillerprestasjonene gjør at vi får muligheten til å ta inn et drama som også har allmenne sider. Dessuten er det menneskelige dramaet vi blir vitne til håpefullt. Tross alt er det håpefullt.

Vi møter en liten familie der legefaren Roman og datteren Eliza er fortellingens hovedpersoner. Eliza har et par uker igjen av det som tilsvarer videregående skole, og har sjanse på et stipend for å studere i England. Hun er «bare» avhengig av å gjøre det godt på de siste eksamenene. Både for henne og for foreldrene er dette håpet om å komme bort fra et samfunn som preges av desillusjonisme og altfor lite samlende fellesskap. Det viser seg at det særlig er farens prosjekt, at datteren skal klatre videre på samfunnsstigen.

Men den gode fortellingen, den gode dramaturgien og de gode skuespiller-prestasjonene gjør at vi får muligheten til å ta inn et drama som også har almene sider.

Jan Storø

Vi møter også farens elskerinne, hans mor og Elizas kjæreste. Og den underlig fraværende moren, Magda. De er alle aktører i en sammensatt fortelling.

I dette universet utspilles livet delvis etter regler som rett nok er usynlige, men som snakkes fram som grunnleggende - i lukkede rom. Én hjelper en annen med å rykke fram i helsekøen, og får hjelp tilbake med å fikse på viktige dokumenter.

Den ene tjenesten er den andre verdt. Dessuten inngår de i et nettverk av tjenester, ettersom tilbakebetalingen gjerne kan skje til en tredjeperson som din hjelpende venn er skyldig en tjeneste. Det er kanskje unødvendig å si det, men i denne fortellingen skjer alle tjenestebyttene mellom godt voksne menn i trygge samfunnsposisjoner. Det er da også de som har mulighet til å inngå i en slik økonomi.

Vi blir vitne til lavmælte samtaler med setninger som: «Folk skulle hjelpe hverandre», «Ikke fortell meg at du lever kun av lønna di» og «Dette gjør jeg ikke til vanlig, men man må sørge for sine”».

Utover i filmen tilspisses det hele ved et voldtektsforsøk på Eliza. Dermed bringes også et element av kriminalfortelling inn i dette universet. Far får mye å rydde opp i, som om han ikke hadde det fra før. Noen hemmeligheter skal kanskje også ut av skapet og belyses i det skarpe dagslyset.

Noe av det jeg liker best ved Mungius fortelling, han står bak både manus og regi, er at han økonomiserer hendelsene. Vi får ikke vite alt i begynnelsen, men litt etter hvert. Og når vi får flere opplysninger idet begivenhetene utspilles, forstår vi hendelser tidlig i fortellingen bedre. Dette er fint avstemt. Slike fortellergrep er det bare de gode regissørene som mestrer. Det norske publikummet vil da også være kjent med Christian Mungiu fra før, særlig gjennom hans 4 måneder, 3 uker og 2 dager fra 2007.

Mungiu var hovedgjest ved Tromsø internasjonale filmfestival i januar, og Den store prøven vant FIPRESCI-prisen, som er filmkritikernes pris.

I denne filmen turnerer Mungiu balansen mellom fortellingen om en familie i vanskeligheter og en nasjon i vanskeligheter. Det er selvfølgelig familien vi følger, men de oppløsende kreftene den utsettes for kan også tjene som bilde på hendelser i det samfunnet disse menneskene lever i.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS