Raifiki forteller om kjærligheten mellom to unge jenter i Kenya

Forbudt kjærlighet i sør

Film. To nye filmer forteller om vanskelige forhold for likekjønnet kjærlighet. Det er ikke så spesielt. Det spesielle er at de er fra Afrika og fra Sør-Amerika. Og at de har funnet veien til Norge.

Publisert

Vi er inne i den siste helgen av Film fra sør – festivalen i Oslo denne helgen. To av filmene skal anmeldes her. De handler om det samme temaet; kvinners kjærlighetsforhold til andre kvinner og hvordan slike forhold ikke alltid møtes med et positivt blikk i samfunnet. Begge filmene er delvis finansiert fra Norge (fra Sørfond), de har begge fått norsk kinodistribusjon, og har premiere fredag 16. november.

Den kenyanske regissøren Wanuri Kaihu har laget «Rafiki», mens den paraguayanske regissøren Marcello Martinessi har laget «Arvingene». Filmene griper temaet på svært ulike måter. I «Rafiki» er det to unge jenter som finner en streng hos hverandre og utvikler et kjærlighetsforhold. I «Arvingene er det et godt voksent par som utsettes for en ny og krevende situasjon.

Det er ikke hver dag vi ser filmer fra Afrika eller Sør-Amerika på norske kinoer. Kenya og Paraguay er sjelden på kinoplakaten her hjemme. For Paraguay er en åpenbar grunn at landet ikke egentlig har noen filmindustri. «Arvingene» er slik sett en milepæl, ikke minst fordi det er en regissørdebut, og fordi det er blitt en god film. Martinessi og hans team kunne da også reise hjem med ikke mindre enn fire priser fra årets Berlinfestival. Heller ikke Kenya kan vise til noen stor filmproduksjon. Kaihu er blant de viktigste regissørene. Hennes film har også mottatt en rekke priser.

Begge regissørene var tilstede på Film fra sør. De fortalte om vanskene knyttet til å fortelle om dette temaet i sine hjemland. Begge filmers hovedrolleinnehaver var i tvil om de ville spille i filmen fordi de var redd for konsekvensene i sine samfunn. I Kenya var nok dette særlig truende ettersom det å praktisere et forhold med en person av samme kjønn kan straffes med 14 års fengsel.

Fakta

Arvingene

Norgespremiere: 16.11.2018

Sjanger: Drama

Skuespillere: Ana Brun, Margarita Irún, Ana Ivanova

Manus og regi: Marcelo Martinessi

Produsent, Sebastián Peña Escobar, Marcelo Martinessi

Foto: Luis Armando Arteaga

Språk. Spansk

Lengde 1 t. 38 min.

Aldersgrense: Tillatt for alle

Kaihu fortalte også at hennes film er forbudt i Kenya. Det er forbudt å vise den, og å inneha en kopi av den. Hun har saksøkt staten for denne avgjørelsen, med det foreløpige resultat av forbudet ble hevet i sju dager, i september i år. Filmen gikk for fulle hus i disse sju dagene. Paradokset er at filmens tema har ført til forbud i hjemlandet, men det har også bidratt til at den vises i Norge.

Homofili har, ifølge Kaihu, ikke vært sett på som problematisk i Afrikas tradisjonelle kulturer. Ubuntu-tradisjonen bygger på en inkluderende holdning. Hun mener det er kolonialiseringen og den medfølgende kristne moralen som har innført et slikt forbud.

Martinessi framhevet på sin side en sterkt konservativ øvre middelklasse som kraften bak tradisjonelle familieverdier i Paraguay.

Så til kortanmeldelser av filmene.

Med var penn tegner hovedrolleinnehaver Ana Brun et portrett av Chela. For meg var kanskje hennes tolkning av rollen høydepunktet i denne lille filmperlen.
Jan Storø
FILMANMELDER I KHRONO OG DOSENT PÅ OSLOMET

«Arvingene» er en relativt lukket film. Vi følger den middelaldrende Chela i en periode i hennes liv der hun opplever endringer. Hennes samboer Chiquita settes i fengsel for bedrageri som hun har utført for å redde dem fra et middelklasseliv som ikke lenger er økonomisk bærekraftig. Den plutselige alenetilværelsen fører til at Chela påtar seg å kjøre nabolagets damer til og fra sine avtaler, som en slags mellomting mellom vennetjeneste og taxitilbud. Det er i denne forbindelsen hun møter den mye yngre Angy, som hun inngår i et utprøvende vennskapsforhold til.

Denne filmens billedspråk er mørkt. Martinessi velger å følge karakterene tett, og gjerne i motlysbilder der vi mer aner enn ser deres spill. Grepet er vakkert, på litt tung måte. Nettopp dette gjør at vi inviteres inn i Chelas stemningsleie. Omgivelsene gis som regel lite oppmerksomhet. De er ofte fotografert ute av fokus.

Dette litt tunge er også filmens styrke. Dette estetiske valget drar oss med inn i Chelas grublende livsfase på en troverdig og gripende måte. Den som lar seg invitere får innsikt i hva Chela strever med.

Filmen har også humoristiske passasjer. Ikke minst er det morsomt å være med på samtalene mellom de damene Chela kjører hit og dit. Her møter vi sladder og fordommer i skjønn forening.

Med var penn tegner hovedrolleinnehaver Ana Brun et portrett av Chela. For meg var kanskje hennes tolkning av rollen høydepunktet i denne lille filmperlen.

Fakta

Rafiki

Norgespremiere: 16.11.2018

Sjanger: Drama, Romantikk

Skuespillere: Samantha Mugatsia, Sheila Munyiva

Regi: Wanuri Kahiu

Manus: Wanuri Kahiu, Jenna Bass

Produsent: Steven Markovitz

Foto: Christopher Wessels

Musikk: Patricia Kihoro

Språk: Engelsk/Swahili

Lengde 1 t. 23 min.

Aldersgrense 9 år

«Rafiki» er en helt annerledes film. Den er mer inviterende, lysere og varmere. Selv om den (i motsetning til «Arvingene») viser forfølgelse og mobbing av de to jentene som innleder et forhold.

Dette er fortellingen om to unge jenter på terskelen til voksenlivet som finner hverandre og skjønner at de nærer følelser for hverandre. Deres søken etter hverandre innledes ganske lekent og uskyldig, men raskt blir forholdet mer alvorlig for dem begge.

Den kunne utviklet seg til en lettbent historie som var fort glemt. Men Kaihu er mer dreven enn som så. Hun utvikler etter hvert en kompleks og medrivende fortelling.
Jan Storø
FILMANMELDER I KHRONO OG DOSENT PÅ OSLOMET

Det hele vanskeliggjøres av at jentenes fedre begge er lokalpolitikere, og de er midt i en valgkamp der de kjemper mot hverandre. Ingen av dem har bruk for utfordrende atferd på hjemmefronten, som kanskje kan brukes mot dem i valgkampen.

Denne filmen har lyse bilder med stor fargerikdom. Nærmiljøet er medspillende på en måte som knytter kjærlighetsfortellingen til det samfunnet den foregår i.

Det store fargespillet i bildene er med på å formidle glede i hverdagen til de karakterene vi møter. Kaihu er ikke en regissør som går for de mørke virkemidlene. Dette fungerer godt, men det tar litt tid før vi skjønner hva slags film vi har med å gjøre. Den kunne utviklet seg til en lettbent historie som var fort glemt. Men Kaihu er mer dreven enn som så. Hun utvikler etter hvert en kompleks og medrivende fortelling.

Hun får god hjelp til dette av særlig de to hovedrolleinnehaverne.

«Arvingene» og «Rafiki» forteller på to helt ulike måter om forbudt kjærlighet. Jeg anbefaler å se begge på samme kveld. I den rekkefølgen.