Festen fortsetter med venstre­vridd kjærlighet og politikk

FAKTA

Og festen fortsetter

• Kinopremiere: 06.09.2024
• Originaltittel: Et la fête continue
• Skuespillere: Ariane Ascaride, Jean-Pierre Darroussin, Gérard Meylan, Lola Naymark, Robinson Stévenin, Grégoire Leprince-Ringuet
• Regi: Robert Guédiguian
• Nasjonalitet: Frankrike
• Aldersgrense: Tillatt for alle

Filmen beskriver flere kjærlighetsforhold, og i bakgrunnen skimter vi et samfunn og noens selvpålagte forpliktelser til å delta i det gjennom å påvirke det politisk. Vi snakker med andre ord om to slags pasjoner; den erotiske og den politiske. Kan de bo i ett og samme menneske på samme tid?

Et par i trettiåra er i ferd med å etablere seg, gifte seg. Og så viser det seg at også noen av deres single foreldre kan være åpne for liknende planer. Vi befinner oss i et slitent arbeiderklasse-nabolag i Marseilles der husene faller sammen fordi de er gamle og dårlig vedlikeholdt. Dette er nabolagets store politiske tema.

Vi blir gradvis kjent med de menneskene vi skal følge gjennom filmen, og som befolker dette nabolaget. En god stund sitter vi og lurer på hvem hovedpersonene i fortellingen er. Helt til vi skjønner at det er alle. Men likevel med hovedvekt på to andre enn dem vi møter aller først. Dette grepet er godt gjennomført, og understreker at et av fortellingens viktigste elementer er dens kollektive tilnærming.

Likevel merker vi oss spesielt veteranene Ariane Ascaride (regissørens kone i det virkelige liv), Jean-Pierre Darroussin og dessuten Lola Naymark. Det er de tre som mest bidrar til en viss dybde i filmen.

Regissør Robert Guédiguian er fra Marseilles og han har armensk blod i årene. Begge deler er tydelig kommunisert i Og festen fortsetter (og i andre av hans filmer). Flere av karakterene har nemlig også armensk opphav. De vi blir kjent med befinner seg forøvrig tydelig på den venstre siden av den politiske skalaen.

Mitt bilde er at regissøren faktisk har gjort det enkelte regissører sier når de blir intervjuet om sin film; han har laget den filmen han selv ønsker å se. Han inviterer oss til å være med på ferden. Hvis vi velger det får vi en hyggelig, men ikke dyp opplevelse. Filmen er livsbejaende, men gir ikke svar på livets spørsmål. Den byr oss ikke egentlig opp til noen politisk dans heller.

Den insisterer i grunnen på å være en enkel hverdagsfortelling. Og den fungerer nok best for den som aksepterer det premisset. 

Så kan vi spørre oss selv: Hvordan skal en kjærlighetsfortelling være? Jeg velger det blikket på filmen, framfor andre, som også er mulige. Jeg tror at den enten skal være vakker eller stygg; kjærligheten beskrevet med estetisk orienterte begreper og derpå følgende visuelle grep, må tydeliggjøres ved at de har en viss kraft i seg. Disse to utgangspunktene er så ulike at de innebærer helt ulike blikk på kjærligheten. 

Denne filmen er vakker, iallfall er det den enden av skalaen den søker. Mesteparten av filmen er holdt i varme bilder som understreker nettopp det valget. Likevel er den ikke ildfull.

Og festen fortsetter har kanskje en slags naiv «flower-power»-glød i seg. Og kanskje er det tilstrekkelig.